VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."



Valglov-ordliste


OPPDATERT/KORRIGERT 17/7-2020


GÅ DIREKTE TIL:

UTJEVNINGSMANDAT SPERREGRENSE STYRINGSTILLEGG DELINGSTALL  AREALFAKTOR/AREALTILLEGG   DOBBELT-PROPORSJONAL FORDELING  FYLKESINNDELING/VALGKRETSER



Definer Utjevningsmandat

Forskjellen på et vanlig mandat (distriktsmandat) og et utjevningsmandat er at distriktsmandater kommer inn fra hvert distrikt, valgt direkte, mens utjevningsmandatene blir delvis bergnet basert på hvert partis resultat på landsbasis. Noen hevder at utjevningsmandatene sikrer at Stortingets mandat-antall skal stemme proporsjonalt med hvor mange prosent hvert av partiene fikk, men det er dessverre langt fra sannheten.  


Måten utjevningsmandatene regnes ut på involverer et såkalt 'styringstillegg' eller delingstall, som virker i motsatt retning av det som er meningen ned utjevningsmandatene. Dette delingstallet (1.4) fører til at vi får en mindre proporsjonal fordeling av utjevningsmandatene enn vi ville fått uten delingstallet, siden det favoriserer de store partiene. Den norske varianten av begrepet utjevningsmandat er dermed delvis misvisende.

Utjevningsmandat-ordningen, slik den fungerer i Norge, virker diskriminerende på politiske minoriteter – på en måte som hverken kan betraktes som en 'nødvendig' eller 'rimelig' form for diskriminering. Valgloven er dermed i konflikt med de nyeste endringene av §98 i grunnloven.


I følge Valgdirektoratet er hensikten med utjevningsmandatene “definert i ordet. Et utjevningsmandat skal utligne eventuelle skjevheter i representasjon etter at distriktsmandatene er fordelt”, men på grunn av delingstallet/styringstillegget  legger altså utjevningsmandat-ordningen i Norge inn en diskriminering av politiske grupperinger inn i denne prosessen. Det at alle fylker får nøyaktig ett utjevningsmandat betyr bl.a. at 20% av mandatene i et valgdistrikt med 5 mandater brukt til 'utjevning'. Med kun fire distriktsmandater fra et fylke i stedet for fem blir det selvsagt vanskeligere for mange partier å bli representert derfra. Vi har 9 godt etablerte partier i Norge, og kun fire av disse vil kunne kom inn  fra et valgdistrikt med totalt fem mandater. Fem av våre partier kan regnes som småpartier,  og under mandatfordelingen er det selvsagt disse som lettest kan rammes av en urettferdig utjevningsmandat-ordning. De kan risikere å miste både distriktsmandat og utjevningsmandat takket være valgloven. Det finnes metoder for utjevning som er veldig mye bedre enn det vi har i Norge i dag, som f.eks. en kombinasjon av dobbelt-proprosjonal fordeling, Pukelsheim-metoden og eliminering av de elementene i valgloven som forårsaker mangel på proporsjonalitet (sperregrense, styringstillegg og arealtillegg). Den beste løsningen vil antakelig være en kombinasjon av sistnevnte metode og manuelt skjønn.


Her er vår nye side om utjevningsmandat-ordningen, og du kan også lese mer om utjevningsmandater her:


utjevningsmandater

Definer sperregrense

En sperregrense er en minimumsgrense for hvor høy oppslutning et parti må ha for å kunne få utjevningsmandater. I Norge brukes sperregrensen kun når man beregner utjevningsmandater. Styringstillegget fungerer som en sperregrense for de andre mandatene. Hadde sperregrensen også vært anvendt på distriktsmandatene, ville ordningen vært enda mer diskriminerende* – dessuten er jo det begrensede antall mandater pr. valgdistrikt i seg selv en 'sperregrense' som gjør at store partier har lettere for å få distriktsmandat enn små partier.


En liten endring i valgresultat (f.eks. 10 000 velgere som stemmer annerledes) bør aldri føre til noe annet enn en liten endring i mandatfordelingen, men vårt valgsystem er satt sammen slik at noen få stemmer - et så lavt tall at det ikke er nok til å få inn et eneste mandat på Stortinget – kan føre til at eksempelvis 7 stortingsmandater byttes ut mister sine plasser mens 7 andre kommer inn.


Sperregrensen virker ikke diskriminerende på de minste partiene, fordi 'mikropartiene som vi har i Norge ville uansett ikke får noe mandat pga. lavt stemmetall. Den virker diskriminerende på de velgerne som har stemmer nok til å få mer enn ett mandat, men som ender opp med å få færre mandater enn de har stemmer til.  Av våre 9 etablerte partier – de som er på Stortinget i dag (2020) kan de fleste (V, KrF, R, MDG, SV) regnes som etablerte småpartier, og de kan alle rammes av sperregrense-problematikken.  Pga. sperregrensen kan et parti miste eksempelvis 7 mandater på Stortinget – dersom det mangler en enkelt stemme på å komme over sperregrensen.  Det at man kan risikere å få enten kun ett eller ingen mandater selv om man har 3-4% av stemmene – kombinert med at man kan få 8 mandater med noen få stemmer til, skaper ustabilitet og uforutsigbarhet mellom valgene. Noen få stemmer i den ene eller andre retningen, kombinert med tilfeldigheter, taktisk stemming etc, kan totalt endre maktbalansen i Norge, selv om det ikke har skjedd særlig endring i hvilke partier velgerne stemte på. En liten endring i valgresultat (f.eks. 10 000 velgere som stemmer annerledes) bør aldri føre til noe annet enn en liten endring i mandatfordelingen, men vårt valgsystem er satt sammen slik at noen få stemmer - et så lavt tall at det ikke er nok til å få inn et eneste mandat på Stortinget – kan føre til at eksempelvis 7 mandater må ut mens 7 andre kommer inn..  Sperregrensen i Norge er høyere (4%) enn det Europarådet anbefaler som et absolutt maksimum (3%). Det finnes flere hundre millioner som lever i land med en lavere sperregrense enn Norge – eller uten sperregrense i det hele tatt. OVer 300 bor i land uten sperregrense (annet enn den naturlige).


Sperregrensen er i klar konflikt med grunnlovens § 98 som sier at “alle er like for loven” og § 92 som slår fast at styresmaktene skal representere og trygge menneskerettighetene slik de er fastsatt i grunnloven og traktater om menneskerettigheter som er bindene for Norge. Både grunnloven og menneskerettighetserklæringen er tydelig på at “intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling” (også fra § 98).

Det å hindre politiske minoriteter reell og lik grad av stemmerett kan ikke betraktes som en rimelig, nødvendig eller saklig form for diskriminering.

Se vår hovedside om Sperregrensen for mer informasjon om hvordan sperregrensen diskriminerer – og hvordan den ignorerer grunnloven.

Vil du lese noe av det andre har skrevet om sperregrensen, kan du klikke her.

sperregrensen definisjon


Styringstillegg


Definer delingstall

Valglovutvalget diskuterer (i følge den høyreorienterte nettsiden pollofpolls.no) “om første delingstall fortsatt bør være 1,4 – eller om dette bør senkes til 1,2”. Delingstallet er en av de ingrediensene i valgloven som virker direkte diskriminerende på grupper av befolkningen, ettersom den favoriserer visse partier og diskriminerer andre – et mønster vi har sett over mange år. Om vi fortsatt skal ha et delingstall – enten det skulle være på 1.4 eller 1.2 – må Grunnloven forandres. Ethvert styringstall/delingstall er i konflikt med loven om at ingen må utsettes for forskjellsbehandling. Med mindre delingstallet fjernes vil det være en direkte årsak til urimelig, usaklig og unødvendig diskriminering i Norge. Det finnes ingen måte å sikre at vi får flertallsstyre i Norge på som ikke fjerner delingstallet/styringstillegget, sperregrensen eller måten utjevningsmandater fordeles på.



Se Valglovutvalget, pollofpolls.no og proporsjonalitet for mer informasjon om forholdet mellom valglovutvalget, høyresiden og pollofpolls.no. Se Sammensetningen i Valglovutvalget for mer informasjon om hvem som sitter i dette utvalget.



Delingstall definisjon



Definer styringstillegg

Begrepet ‘styringstillegg’ henviser til det ovennevnte delingstallet. Kort fortalt er styringstillegget som regler brukt om et såkalt delingstall (1.4) som benyttes til å omfordele stemmene fra valget, slik at store partier får flere mandater enn de skulle hatt, mens små partier får færre enn de skulle hatt. Det skjer selv om de allerede har en et veldig mye høyere antall enn de andre partiene/enn den fløyen som 'taper' valget, og dermed ikke burde ha behov for ekstramandater. I tillegg bidrar styringstillegget lett til at den fløyen som får færrest stemmer få, og kan sørge for at flertallet av velgerne taper valget.  Et styringstillegg er hverken nødvendig eller noe politikere eller partier har krav på, og det finnes en mengde land som ikke diskriminerer politiske minoriteter på denne måten. Og selv om lignende fenomen forekommer i en del andre nasjoner, kan ikke det å ha et styringstillegg i den norske valgloven betraktes som en rimelig, saklig er nødvendig form for diskriminering, og bør derfor avskaffes. Det medvirker aktivt til å opprettholde 'det norske problem': det at vi stort sett ender opp med at regjeringen går til den fløyen som har fått færrest stemmer.


I praksis er det såkalte styringstallet ikke noe styringstillegg, ettersom det ikke er reservert for partier som skal styre landet. Styringstillegget gir også ekstramandater til partier som ikke skal sitte i regjering eller har Stortingsflertall, noe vi har sett ved en rekke valg. Styringstillegget kan til og med føre til at den fløyen som fikk flest stemmer, og dermed burde komme i regjeringsposisjon, ikke gjør det – det fungerer nemlig på samme måte som sperregrensen (og som måten vi bruker grensene mellom valgdistriktene på): det tar mandater fra de små partiene og gir dem til de store.


Styringstillegget, sperregrensen, arealfaktoren, fylkesinndelingen og måten vi utjevner mandater å fører til - ved hvert valg - at politikere som ikke er folkevalgte allikevel får en plass på Stortinget.

Se vår side om Styringstillegget for mer informasjon.

Hvis du vil lese hva andre har skrevet om styringstillegget, kan du klikke her.



Det såkalte styringstallet er egentlig ikke et styringstillegg, ettersom det ikke er reservert for partier som skal styre landet. Styringstillegget gir også ekstramandater til partier som ikke skal sitte i regjering eller har Stortingsflertall, noe vi har sett ved en rekke valg. Styringstillegget kan til og med føre til at den fløyen som fikk flest stemmer, og dermed burde komme i regjeringsposisjon, ikke gjør det.

styringstillegg definisjon

styringstillegg

Definer flertallsregjering

Regjeringer liker å kalle seg flertallsregjeringer i Norge selv om flertallet av velgerne stemte for en annen regjering, og begrepet er dermed både forvirrende og direkte misvisende. Vi har så og si aldri hatt en regjering basert på partier (som alene eller sammen) har støtte blant et flertall av velgerne i Norge.


Se Verstinglandet Norge, Norge på Europatoppen i mindretallsregjeringer, Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til så dårlige resultater som Norge og OSSE kritiserer Norge for en mandatfordeling der stemmer fra store distrikter med få mennesker teller mye mer enn stemmer fra fylker der det bor mange for mer informasjon.



Definer arealfaktor/arealtillegg

Arealfaktoren i Norge handler om et tall (1.8) man bruker for å beregne ekstramandater til valgdistrikter hvor det er lite mennesker i forhold til størrelsen på valgdistriktet. I praksis fungerer dette som om Norge skulle ha mer enn en halv million innbyggere ekstra. Litt forenklet er det slik at hver kvadrat-kilometer regnes som1,8 velger, og så kombinerer man antall mennesker i hvert valgdistrikt med antall kvadratkilometer for å beregne hvor mange mandater de skal få. Utfallet av bruk av arealfaktoren er sterks distrikts-diskrimenerende, ettersom det fører til at de fleste velgerne i landet blir underrepresentert, mens et fåtall som bor i områder med mye jorder, fjell og ødemark og lite folk blir overrepresentert.


Om Senterpartiet kommer opp i størrelsesordene rundt cirka 20% eller høyere, vil de kunne dra nytte av både styringstillegget, sperregrensene, fylkesgrensene, utjevningsmandat-ordningen og arealtillegget, og dermed bli mye mer overrepresentert enn noe annet parti.


Da partiene som får ekstramandater på Stortinget pga. denne diskriminerende ordningen (stikkord: Senterpartiet), har selvsagt stemmerett  i alle saker som ikke har med distriktspolitikk å gjøre: Norge ender på denne måten opp med mer Senterpartipolitikk enn det velgerne vil ha. Partier som gjør det bra i tettbygde distrikt/store byer (som MDG, Rødt; Venstre) blir underrepresentert av samme grunn.  Arealfaktoren fungerer som en sperregrense for småparti-velgerne, som kan utgjøre omtrent en fjerdedel av velgerne.   Mange er svært kritiske til denne ordningen – ikke bare fordi fysisk små fylker med mange innbyggere kommer dårlig ut av den på en måte som gir innbyggerne sterkt redusert grad av stemmerett – men fordi den ikke justeres nasjonalt i henhold til valgresultatet, og ikke minst fordi den kan føre til at feil regering vinner valget. Vanligvis drar Ap og H nytte av styringstillegget, mens Sp tjener på arealtillegget. Men om Sp kommer opp i størrelsesordenen rundt cirka 20%, vil de kunne dra nytte av både styringstillegget, sperregrensene, fylkesgrensene, utjevningsmandat-ordningen og arealtillegget, og dermed bli mye mer overrepresentert enn noe annet parti.


Se også: Blir Senterpartiet valgordningens vinner heretter?


Det er utrolig enkelt å sikre at alle distrikter skal få det antall mandater vi vil de skal ha, og kombinere dette med en ny og bedre måte å utjevne på, som gjør at fordelingen av partimandater på landsbasis vil være i samsvar med valgresultatet, selv om noen fylker blir tildelt et ekstra mandat eller to. Den mest aktuelle problemstillingen handler vel om å sikre at alle fylker representeres av minst fire mandater enten det er et tynt befolket område.


Ikke alle motstandere av arealfaktoren har noe i mot at det skal komme ekstramandater fra visse fylker. Men det at veldig mange velgere får redusert stemmerett pga. arealfaktoren er jo uheldig – og stikk i strid mot prinsipper om reell og lik grad av stemmerett for alle.  Alle er jo like for loven dersom de ikke  har reell stemmerett, eller har kraftig redusert grad av stemmerett. Alt dette kunne vært løst med en utjevningsmandat-ordning som ikke fordreide valgresultatet/partifordelingen.


Det er mange måter å respektere og styrke distriktene på, og en av dem er å gi fylker med få innbyggere pr. kvadratkilometer ekstra mandater. Men siden man enkelt kan gi slike fylker det antall mandater de skal ha (basert på folketallet) eller flere – uten at partifordelingen på landsbasis blir forskjøvet (sammenlignet med det mandatantallet hvert parti bør ha basert på stemmefordelingen ved Stortingsvalget), er det ingen grunn til å beholde dagens utdaterte ordning.

Når man foretar en fordeling som tar hensyn til to parametre på denne måten (hensyn til en rettferdig distrikts-fordeling av mandater og en rettferdig fordeling av antall mandater fra hvert parti), kalles dette dobbelt-proporsjonal fordeling.


Dobbelt-proporsjonal fordeling (biproportional apportionment) sørger nemlig både for at partiene får de mandatene de skal ha på landsbasis – og at valgdistriktene får det antall mandater vi vedtar at de skal ha. Vi bruker foreløpig ikke en slik metode her i landet. Dermed fører arealfaktoren  – selv om hensiktene er gode – til diskriminering av en type vi ikke kan godta, fordi den hverken er "rimelig, saklig eller nødvendig".


Mange land det er naturlig å sammenligne oss med (f.eks. Sverige) har valgordninger uten arealfaktor – og igjen: det er enkelt å gi ekstramandater til visse områder uten at partibalansen på landsbasis blir feil på Stortinget. Forøvrig har ikke Grønland arealfaktor i Danmark heller, og det er mange land som klarer seg fint uten arealtillegg av den typen vi har her, uten styringstillegg og uten en utjevningsmandat-ordning som også bidrar til å øke misforholdet mellom mandatfordeling og valgresultat.


Det er utrolig enkelt å sikre at alle distrikter skal få det antall mandater vi vil de skal ha, og kombinere dette med en ny og bedre måte å utjevne på, som gjør at fordelingen av partimandater på landsbasis vil være i samsvar med valgresultatet, selv om noen fylker blir tildelt et ekstra mandat eller to.

arealfaktor/arealtillegg definisjon


Se Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert, Hvorfor har trær og fjellknauser stemmerett? og OSSE kritiserer Norge for en mandatfordeling der stemmer fra store distrikter med få mennesker teller mye mer enn stemmer fra fylker der det bor mange  for mer informasjon.


Se også

Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014: Norge er på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense



arealfaktor

Definer fylkesinndeling/valgkretser


NB - Dette blir et slags utvidet ordbok-oppslag, ettersom spesielt dette med distriktene krever en mer leksikon-aktig forklaring!


Det er veldig viktig å ikke overkjøre beboere i tynt befolkede områder, geografiske/etniske minoriteter (som f.eks. samer) - eller poltiske minoriteter. Ingen distrikter bør diskrimineres, og det gjelder selvsagt også også folkerike områder.  Mange mener at diskriminering av folkerike områder er verre enn diskriminering av tynt befolkede områder, fordi det da er mange flere som blir diskriminert, men vi må ta hensyn til alle distrikter.


Som nevnt over kan vi lett fjerne sperregrensen, styringstillegget og arealtillegget og allikevel sikre at verken tynt eller tykt befolkede områder blir diskriminert. Om man hadde sett på hele landet som et valgdistrikt, ville vi risikere at folk i f.eks. Finnmark  ble oversett - vel å merke hvis man ikke kombinerer det å se hele landet som et valgdistrikt kun når det gjelder den nasjonale partifordelingen. Det er nemlig fullt mulig å se på hele landet som et distrikt når man avgjør hvor mange mandater hvert parti skal få på Stortinget - og kombinere en lineær, nasjonal mandatfordeling med å sikre distriktenes interesser. Dette kan løses f.eks. ved å benytte seg av såkalt dobbeltproporsjonal fordeling.


Nå er nok ikke sånn at det å ha et ekstramandat eller to for Finnmark uansett en garanti mot å bli overkjørt: mange av de  som snakker om ekstramandater til Finnmark er jo de samme som har tvangs-sammenslått Troms og Finnmark, og som i tillegg er for en valgordning som gjør det nesten umulig for et et sameparti å komme inn på Stortinget.


Dessuten må alle fylker - selv ett som har fått 5 mandater i stedet for 3 - uansett forholde seg til at det kanskje er 164 mandater fra andre fylker som nok ikke støtter alle krav fra alle andre fylker. Det finnes uansett andre og bedre måter å sikre distriktenes interesser på enn å gi et fylke et eller to ekstramandater.


Problemet med å få nok stemmer til et sameparti-mandat er bl.a. at norske samer bor i mange forskjellige fylker. Det er ikke nok av dem i ett fylke til å få et distriktsmandat, og pga. blant annet sperregrensen og styringstillegget får de ikke noe utjevningsmandat heller. Her kunne Norge gjort som enkelte andre land, og vedtatt at en eller flere talspersoner – for en eller flere minoritetsgrupper (samer, i dette tilfellet) – alltid er sikret et mandat i vårt parlament.


Fylkesinndelingen/distriktsinndelingen, slik vi anvender den i Norge, har en tydelig diskriminerende effekt. Selvsagt skal fylkes- og kommunevalg baseres på den inndelingen vi har i kommuner og fylker, men ved vårt nasjonale valg – stortingsvalget, er det viktig at den endelige mandatfordelingen stemmer, på landsbasis, med den prosentfordelingen hvert av partiene fikk på landsbasis. Det har vært frustrasjoner over at det ikke har vært sånn i veldig mange år.


Vi kan beholde fylkesinndelingen når vi beregner hvor mange mandater som skal komme fra hvert område, men det blir etisk helt feil å - ved et nasjonalvalg - ikke ende opp med en mandatfordeling som stemmer med folkeviljen.


Når noen få mandater i et fylke skal fordeles på eksempelvis ni partier, er det umulig å få en fordeling pr. distrikt som er i samsvar med valgresultat, og - enda viktigere - mange partier vil forbli u-representert i mange av valgkretsene. Derfor er det, i et nasjonalt valg, essensielt å utjevne disse forskjellene uten å i selve utjevnings-prosessen introdusere enda mer skjev-fordeling. Det dessverre  nettopp det vi gjør i Norge.


Etter å ha fulgt nøye med på hvordan valgloven har utviklet seg over lang tid, er det tydelig at disse skjevhetene ikke er tilfeldige feilgrep, for de fleste peker i samme retning: de styrker store partier og holder småpartier nede. Men de fleste Stortingspartiene vi har (2020) er etablerte småpartier. Både fylkesinndelingen i seg selv og ordningene vi tilsynelatende har for å utjevne forskjeller introduserer skjevheter i mandatfordelingen som ikke ødelegger muligheten for lik og reell stemmerett for alle.



Men bedre løsninger er lette å finne! Dette ville vært en bedre måte å forholde seg til valgresultatet i distriktene på:


a) Vi benytter fylkesinndelingen til å sikre at alle distrikter får det antall mandater vi mener de skal ha.


b) Vi bruker valgprosenten til å definere, så nøyaktig som mulig, hvor mange mandater hvert parti skal ha på landsbasis (i stortingsvalg). Noen av det som skiller et nasjonalvalg fra et lokalvalg er at nasjonalvalget skal gjenspeile hele nasjonen; alle velgere, men slik fungerer ikke  den norske valgordningen.


c) Vi bør utjevne på en ny måte; en som sikrer at alle partier blir representert fra områder de står sterkt i.  Dette foregår ved at de mest folkerike fylkene i utgangspunktet vil få det antall mandater folketallet tilsier* – men at de i stedet "ofrer seg" litt ved å ikke alltid kunne garanteres en helt lineær mandatfordeling: selv om et stort parti f eks får 25% av stemmene i Oslo, kan det ikke garanteres at de får 25% av Oslomandatene. Her bør hensyn til tynt befolkede distrikt ha høyere prioritet, fordi det er viktigere at et lite fylke med 4-5 mandater får representanter som er i samsvar med  lokale avstemminger enn at et valgdistrikt med 20 mandater får det.  Samtidig er det feil at de folkerike valgdistriktene ikke diskrimineres: om de gjør det, vil partier som hovedsakelig kun står sterkt i store byer diskrimineres.


Vi må unngå å fortsette å ha en ordning hvor f.eks. Finnmark får et  Venstemandat selv om Venstre ikke står sterkt der (de kan få det fordi  Venstre står sterkt i Oslo). Vi må også  unngå at et område med stor kjøttproduksjon skal representeres av et utjevningsmandat som på sikt vil redusere eller avvikle kjøttproduksjonen – med mindre de har stemmer nok til det lokalt, selvsagt. Dette er en ordning MDG også vil tjene på: alle partier bør, så langt det er mulig, representeres fra distrikter de har størst støtte fra.Folkerike områder med kanskje 20 mandater tåler mye bedre å få et mandat for lite fra et stort parti (fordi de allerede får inn mange representanter fra de store partiene).


Merk at med en ny og god valgordning vel vi ende opp med et mye mindre behov for å "utjevne", fordi valgloven ikke lengre innfører alle de skjevhetene den gjør i dag.


Med en ny og god utjevningsmandat-ordning kan vi kvitte oss med så og si alle ulempene ved den nåværende, samtidig som at alle distrikter sikres – så langt det er mulig – det antall mandater de skal ha –  og at alle partier får et antall mandater på landsbasis som stemmeprosenten de fikk ved siste valg tilsier (avrundet til hele mandater, selvsagt).


Dette vil bli et mer stabilt system, fordi hele Stortinget ikke lengre vil 'bli snudd opp ned' dersom den ene fløyen får noen titalls stemmer ekstra ved neste valg. En liten gruppe velgere vil aldri kunne føre til mer enn ett mandat mer/mindre til noe parti.

Vi vil heller ikke risikere at f.eks 0,1% stemmesedler i slutten av opptellingen kan føre til at 7-8 mandater ryker inn eller ut av Stortinget.


d) Vi bør - i et nasjonalvalg – avvikle sperregrensen og styringstillegget (som også er en sperregrense), og erstatte disse ordningene med en såkalt naturlig sperregrense. Med 169 mandater vil den bli på cirka 0.6% på landsbasis. Det vil forhindre mikropartier med under 0.6% av stemmene å få inn Stortingsmandater. For det første er det vanskelig å få plass på Stortinget, og dessuten sliter vi med et urettferdig system hvor det bak noen mandater står titusenvis av velgere (MDG fikk kun ett mandat med 94 000 velgere/3.2%), mens andre representanter kan komme inn selv om de bare har fått 0.4% av stemmene.  En naturlig sperregrense vil redusere dette problemet, pg kun rammepartier som ikke har nok stemmer til å få inn et mandat uansett, dersom man tar totalantallet stemmer og deler på antall Stortings-seter (169).  Ved 2017-valget vil dette tallet bli 17 319 – man bør med andre ord ha minst 17 319 stemmer for å få plass på Stortinget (siden vi har 169 mandater og hadde 2 926 836 gyldige stemmer. Siden velgertallet varierer fra valg til valg, er det lettere å forholde seg til den naturlige sperregrensen som et prosenttall – som i Norge vil være cirka 0.6% av stemmene siden vi har 169 mandater.


* Angående punkt C, finnes det en type unntak. Eksempel: dersom man sikrer at samene sikres et minoritetsmandat, og i tillegg at Finnmark også sikres et ekstramandat, må disse to mandatene selvsagt 'tas fra' et sted.  For om Finnmark får to mandater mer, vil vi (med mindre vi ikke skal øke det totale mandantallet til 171) måtte la resten av landet få to færre mandater. Dette kan gjøres ved at de største distriktene/fylkene mister ett mandat hver (eller at den største valgkretsen mister to dersom det er matematisk belegg for det) –  men aldri på en måte som rammer den nasjonale partibalansen. Den må alltid stemme med valgresultatet.

Men det beste vil kanskje være, dersom vi selv i en sterkt forbedret valgordning fortsatt trenger f eks 4 utjevningsmandater (så få, fordi det ikke er behov for mer utjevning med en reparert valglov), i stedet erklærer at vi har en valgordning med 4 utjevningsmandater og 165 distriktsmandater. Disse 165 fordeles så lineært som mulig mellom valgkretsene.


For ordens skyld vil det altså, av hensyn til distriktene, foretas inntil to former for utjevning. Den ene handler om at man kan bestemme seg for at la et fylke som Finnmark få ekstramandat(er), og/eller at vi sikrer et minoritets mandat til samene. Den andre handler om at det i noen fylker vil være nødvendig at de 'ofrer seg' ved at de ikke sikres en helt proporsjonal fordeling mellom lokale stemmer og lokale mandater.


En ny* form for Preferansevalg

For å sikre at alle kan være med på å påvirke hvem som skal styre landet, trenger vi en ordning som gjør at velgerne kan oppføre 'reservepartier'. Med andre ord: om du stemmer på Pensjonistpartiet, og de ikke får noe mandat, kunne man hatt en mulighet til å markere at andrevalget ditt f.eks. er Helsepartiet.  Av respekt for de som ikke mandat, bør du kunne du markere at f.eks. Rødt er ditt tredje valg. Om ikke de kommer inn, bør du kunne markere at f. eks. at MdG er ditt fjerdevalg, og at SV er ditt femtevalg. Med fem muligheter skulle alle være sikret at deres stemme gjør utslag på mandatfordelingen på Stortinget, men selv med muligheten til å oppføre et kun et andre- og tredjevalg, vil valgordningen bli mye mer demokratisk for de aller fleste.


Det ikke ha muligheten til en gang å oppføre ett eneste 'reserveparti' dersom partier man har stemt på ikke får lineær uttelling er en stor svakhet med vårt valgsystem, og viser tydelig at vi overser alles rett til å kunne være med på å påvirke valgresultatet. Man kunne til og med gjort det så enkelt som at dersom et av de de etablerte småpartiene kom under sperregrensen og fikk kun et eller to mandater, kunne partiet (gjennom en demokratisk prosess) bestemme hvor deres ellers bortkastede stemmer skal gå. Det kunne f eks føre til at Venstre ville gi bort sine stemmer til Høyre. Men så er det kanskje Venstrevelgere som heller ville git sin stemme til eksempelvis SV. Derfor bør alle alle valgsedler inneholde et felt hvor man definerer hvilket parti som er andrevalget. Alt dette er selvsagt uaktuelt den dagen vi får en helt demokratisk valgordning, men inntil da trenger vi en mellomløsning.


Nå kan man tenke at det aller minste man kunne ha gjort for å demokratisere valgprosessen ville vært å kunne stemme på en 'fløy' i tillegg til et parti: Hvis en stemme ikke gjør utsalg på valgresultatet, bør man allikevel kunne være med på å påvirke hvilke av de to hovedfløyene man vil gi sin stemme til: Ap-koalisjonen eller Høyre-koalisjonen. Dette vil redusere antallet 'feil regjering'-situasjoner. Men vi har jo også hatt situasjoner hvor en bred koalisjon kan bli aktuelt, eller en sentrums-koalisjon – derfor ville ikke dette være engod løsning. Derfor er det aller minste man kunne innført i valgordningen for å sikre bedre samsvar mellom folkeviljen og mandatfordelingen at velgernes stemmer - enten de fører til faktiske mandater eller ei – alltid skal føre til en ekstrastemme for den fløyen deres parti støtter. Dermed vil bortkastede Venstre eller KrF-stemmer føre til ekstrastemmer for den blågule fløyen, og bortkastede SV-stemmer vil resultere i ekstra stemmer for den Ap-baserte fløyen. Blir det i stedet en sentrums- eller 'bred' koalisjon, går kanskje en Sp-stemme til sentrums-koalisjonen i stedet, dersom Sp blir med i en slik regjering eller støtter den.


Om vi ikke innfører en ordning der man kan stemme på et andrevalg, kan vi risikere at veldig mange velgere ikke får 'lik stemmerett'; like stor grad av mulighet til å påvirke utfallet av valget som de fleste andre har.  Vi har 5 etablerte småpartier som kan ende opp med å ikke få nok stemmer til å få et eneste mandat, og som ikke kommer over sperregrensen, og heller ikke kan garanteres at de får noe distriktsmandat. I et teoretisk worst-case scenario kan det bety at nesten 28% av velgerne enten ikke får uttelling for sin stemme i de hele tatt. Det er veldig mange som ikke får uttelling for sin stemme med dagens valgordning, og som dessverre heller ikke mulighet til å oppføre et sekundærvalg dersom partiet de stemmer på ikke får noen kandidater (eller for få kandidater).  Og selv om det å oppføre et andrevalg ikke tilsvarer 'lik stemmerett for alle', er det en bedre løsning enn å ikke kunne påvirke valgutfallet i det hele tatt.


Det finnes måter i dag hvor velgerne har mulighet til å påvirke detaljutfallet av et valg (vi kan legge inn 'slengere' og kumulere). En god del av det vi ser i dagens valgordning er der fordi vi etter 1814 jo ikke hadde noen partier. Man stemte kun på kandidater.  Det var ikke før cirka 70 år senere at Norges første parti ble konstituert på en kafe i Oslo. Småpartiene vil selvsagt tjene på en ordning med sekundærvalg eller en god preferansevalg-ordning, og det vil svekke makten til de store partiene. Dette er mest sannsynlig grunnen til at velgerne i dag kan rangere  enkeltpolitikere, men ikke har noen muligheter til å rangere partiene de stemmer på.  



Se også Rangert stemming øker graden av demokrati.


* ordet ny er brukt i tittelen, fordi man muligheten til å rangere enkeltpolitikere, men ikke pariter.



Definer reelt demokrati

Fra Wikipedia:

"Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas”).


Valgloven må endres for at vi skal kunne gjennomføre lik, reell stemmerett for alle  i Norge. Vi har faktisk så og si aldri hatt flertallsstyre her i landet.  Siden vi heller ikke har lik og reell stemmerett for alle, er dermed er ikke “individenes grunnleggende rettigheter” ivaretatt heller.  Selv barn som såvidt har lært å telle forstår at noe er galt om man har en håndsopprekning – men går for en annen løsning enn den de fleste stemte for.


Det er en grunn til at ordet flertallsstyre er et viktig og sentralt ord når Wikipedia og andre definerer ordet demokrati, men dessverre er det sånn i Norge at vi nesten konsekvent - etter den håndsopprekningen vi har hvert 4. år, som kalles Stortingsvalg - går for en regjering  som ikke har medlemmer som gjenspeiler flertallet av velgerne, selv om andre gode, enkle og lett-forståelige løsninger finnes. Nå er det jo selvsagt helt legitimt med partier som ikke vil sitte i regjering men som allikevel stiller seg bak den – men det er ikke det dette handler om. Det handler om et de partipreferansene  velgerne vil ha må gjenspeiles i mandatfordelingen på Stortinget. Når flertallet av velgerne vil ha en rødgrønn(eller blågul) regjering, må valget resultere i en rødgrønn (eller blågul) regjering.

Definer dobbeltproporsjonal fordeling

Dobbeltproporsjonal fordeling (biproportional apportionment)er en beregningsmåte som kan benyttes til å beregne mandatfordeling - slik at vi både får det antall representanter fra hvert valgdistrikt som vi ønsker å ha – og for at prosentandelen hvert parti får stemmer med prosentandelen av stemmer de fikk under siste valg, selvsagt avrundet til nærmeste hele mandat.

Dobbeltproporsjonal fordeling kan benyttes enten man avvikler sperregrensen/styringstillegget/arealfaktoren eller ei.


Her kan du undersøke hvordan dobbelt-proporsjonal fordeling ville slått ut på de siste stortingsvalgene: Den norske valgordningen


Se også:

"Dobbelt-proporsjonal fordeling": en komplisert beskrivelse av et enkelt prinsipp


Biproportional apportionment (Wikipedia)


Slik ble sveitsiske myndigheter dømt til å endre en valgordning fordi en velger gikk til saksmål. Hans stemme gjorde nemlig ikke utslag på valgresultatet.


Les mer om dobbeltproporsjonal fordeling

dobbeltproporsjonal fordeling definisjon


Se også Blogg om valgloven, Sperregrensen, Styringstillegget, Utjevningsmandater og Valglov-ordliste