Kan Friedrich Pukelsheims metode redde det norske demokratiet?
Kaos-elementene i den norske valgordningen
Publisert 26. mai 2020. Oppdatert 2/12-20.
Utfallet av alle valg i Norge har i stor grad blitt påvirket av tydelige og mindre tydelige elementer i valgloven som reduserer antallet mandater småpartiene får - kombinert med å gi mange ekstramandater til de største partiene. Vi kjenner til resultatet: Norge styres ofte av en gruppe politikere som tilhører den politiske fløyen velgerne sa fra, gjennom sine stemmesedler, at ikke burde styre landet. Hovedårsaken til at vi ofte ender opp med feil regjering, er at vi diskriminerer småpartiene. Uten å ta mandater fra småpartiene ville vi heller ikke hatt ekstramandater å gi til de store, og dermed ville vi ende opp med den mest uproblematisk og etisk forsvarlige av alle valgordninger: at alle stemmer teller like mye (les: helt proporsjonal mandatfordeling).
Hopp gjerne over dette avsnittet om du allerede er enig i at vi har en svak valglov
Dagens valglov rammer både små og store fylker og partier. Det er skrevet mye om dette allerede på våre sider, men her er noen få stikkord for nye lesere:
– Fysisk små fylker: Om man bor i et fysisk lite fylke i dag, får man lavere grad av medbestemmelsesrett pr. velger enn om man bor i fylke/region med et stort antall kvadratkilometer. Et av disse fylkenes mandater blir i dag reservert til å fungere som utjevningsmandat for resten av landet, så om de i dag eksempelvis har fem mandater, er det bare fire av disse som egentlig velges i samsvar med den lokale folkeviljen. Hensikten med utjevningsmandater er god, men det finnes mye bedre løsninger.
– De mest folkerike fylkene: Disse ‘ofrer’ seg på flere måter, og har redusert grad av grad av stemmerett sammenlignet med velgerne i de tynt befolkede områdene. Bor man i et lite fylke med mange velgere, blir man ekstra hardt rammet. De mest folkerike regionene får også et for lavt antall mandater i dag: det stemmer ikke proporsjonalt med folketallet. I tillegg blir mandatantall pr. fylke oppdater kun hvert 8. år, som fører til en under-representasjon av de fylkene der folketallet øker mest.
– Småpartiene: Samtidig ser vi at velgere som vil stemme på de etablerte småpartiene (V, MdG, KrF og R) i mange tilfeller ikke har noen mulighet til å påvirke valgresultat dersom de ikke bor i 'riktig' fylke. Partiet de stemmer på får kanskje mange stemmer lokalt, de har en dyktig politiker fra sitt distrikt som er klar til å representere dem, men de blir i stedet representert av en annen politiker, fra et annet distrikt, som både har fått langt færre stemmer på landsbasis og også veldig lav oppslutning lokalt. Eller: de blir ikke representert i det hele tatt.
Se: Småpartiene
– De store partiene: Urettferdigheten rammer også de store partiene; de mister ofte flertallet på feil premisser. De har stor støtte blant velgerne, har kanskje gjort en god valgkamp, men mister grepet i innspurten fordi et av småpartiene de trenger støtte fra mister et distriktsmandat på grunn av utjevningsmandat-ordningen eller fylkesgrensene, rammes av arealfaktoren eller eller 'styringstillegget' (Som er en sperregrense for distriktsmandatene), og/eller havner like under sperregrensen slik at de ikke får utjevningsmandater. Selv om kun en av disse ordningene opprettholdes vil både de store og små partiene kunne rammes massivt av valgordningen, og dermed tape valget selv om de fikk flest stemmer.
Tre viktige spørsmål
Når man skal vurdere hvilke forandringer i valgloven som er viktigst å innføre for å unngå alt dette, trenger man å ta stilling til tre viktige spørsmål:
• Er det elementer i valgloven som gjør at tilfeldigheter, et lite antall velgere, taktisk stemming o.l. kan ha mye større innvirkning på valgresultatet enn nødvendig?
• Og – hvis det er det, hvilke ordninger innen valgloven er det snakk om? Sperregrensen? Styringstillegget? Arealfaktoren? Måten vi forholder oss til fylkes- og regionsgrensene? Eller er det kanskje selve utjevningsmandat-ordningen? Eller – alle disse?
• Hva kan man gjøre for at disse usikkerhetsmomentene – disse ikke-folkestyrte elementene; de som mange av oss mener skaper uforutsigbarhet, ustabilitet og kaos i valgprosessen – kan fjernes? Hva må man erstatte dem med?
Dagens situasjon
Ap har mistet en del velgere, og Høyre er i perioder det største partiet i meningsmålinger. Den rødgrønne siden har stort sett overtaket i disse målingene, men ingen vet om det vil vare. R og MdG står sterkere enn før, Frp går litt opp og ned, og i mange målinger siden siste valg har både KrF og V havnet under sperregrensen. Mye kan skje med samfunnsøkonomien som et resultat av korona-situasjonen. Lite tyder på at vi kommer til å nærme oss en løsning der ett eller to partier blir så store at de kan dominere på samme måte som Ap gjorde i sine glansdager. Ap vil kunne komme til, i mage år fremover, til å være avhengig av at de partiene som støtter en Ap-regjering ikke diskrimineres av valgloven, og situasjonen er så svak for høyresiden at dersom et eller begge småpartiene på høyresiden havner under sperregrensen – selv om den blir redusert til 3% – kan Høyre se lang etter regjeringsmakt. I løpet av de fire siste årene, har høyresiden at velgerflertall i meningsmålinger (månedlige gjennomsnitt) i kun 6 av 48 måneder.
I tillegg har Senterpartiet større oppslutning enn noen gang, og har plutselig forvandlet seg til den store valglov-vinneren. De nyter nemlig godt av både arealfaktoren og 'styringstillegget', og har i flere målinger endt opp med å få hele 5 ekstramandater av valgloven, mens Ap og H 'kun' får to hver. Hele ordningen med å gi ekstramandater til noen partier og ta mandater fra andre må fjernes – helt. Ordningen er ikke bare svært diskriminerende, men den er også helt unødvendig. Ikke minst er det denne problematikken som er årsaken til at fløyen med færrest stemmer ofte ender opp med både regjering og stortingsflertall.
De etablerte småpartiene
Det er uvisst hvilke av de 4-5 små partiene som kommer til å rammes hardest av sperregrensen, arealfaktoren, grensene mellom valgdistriktene eller styringstillegget. Det vi vet er at når noen kommer under sperregrensen og taper f.eks. 7 mandater, blir det 7 ledige plasser som snart skal besittes av noen med helt andre meninger enn de som falt i brønnen, så et lite parti under sperregrensen fører til drastiske og unødvendige endringer; endringer forårsaket av svært få velgere – gjerne med nettopp det sluttresultat at de vi ønsket at skulle styre landet ikke gjør det.
Ustabilitet og uforutsigbarhet
Det er viktig at valgordningen vår ikke introduserer unødige usikkerhets-elementer - de er det nok av fra før. Valgordningens oppgave er å sørge for at alle er like for valgloven, og at alle har like store muligheter til å påvirke valgresultatet - noe som i seg selv ikke er en vanskelig oppgave. Derfor er det helt avgjørende at valgloven ikke gjør det motsatte, og i stedet forårsaker at noen har mye større grad av medbestemmelsesrett enn andre. Om et parti får 10000-15000 stemmer mer eller mindre enn forventet/enn forrige gang må dette kun føre til små endringer i Norges politikk, for en Stortingsrepresentant i Norge har stort sett 15000-20000 stemmer bak seg i snitt. Alt annet vil føre til ustabilitet og uforutsigbarhet.
Vi har egentlig ikke noe begrep eller målestokk for kartlegge hvilke faktorer som er med på å påvirke valget. Trender i media, taktisk stemming, tilfeldigheter, skifte av partileder, været på valgdagen, uventede positive eller negative mediaoppslag rett før valgdagen… det er mye annet enn velgernes oppfatninger som kan være med på å påvirke valgresultatet. Derfor er det viktig at selve valgordningen også inneholder elementer som reduserer velgernes makt – det er nemlig slik at om tilfeldigheter (som f.eks. hvilke partier som havner under eller over sperregrensen) kan spille en avgjørende rolle i et valg, har velgere redusert grad av bestemmelsesrett.
Det er mange faktorer som kan føre til store endringer ved et valg, og det er derfor viktig å ha en valgordning som verken rammer de store eller små partiene.
De fleste av problemene med den norske valgordningen vår er enkle å løse
Noen av de ovennevnte ingrediensene er det vanskelig å gjøre noe med. Men dette med at små endringer i velgermassen (f.eks som et resultat av at noen få eller få tusen velgere som enten spekulerer i taktisk stemming, eller ombestemmer seg rett før valget på grunn av et mediaoppslag) kan gjøre store utslag, og dette med tilfeldigheter (om man havner over/under sperregrensen, tap av distriktsmandat på grunn av hvor fylkesgrensene ligger o.l.) er forhold man enkelt kan gjøre noe med.
Det å sørge for at små endringer blant velgerne kun skal føre til små endringer i Stortingsflertallet er en prosess som er en relativt enkelt prossess. At tilfeldigheter som har med sperregrenser, geografi, voldsomt uvær på valgdagen (i visse valgdistrikt) o.s.v. ikke skal ha stor betydning er også lett å redusere. Vi kan ikke gjøre stort med været, men vi kan sørge for at endringene i Stortinget vi får fordi det visse regioner (der visse partier står sterkt) hadde ekstremvær ikke blir større enn de må bli. Noen få tusen stemmer er selvsagt alt som behøves for at et stortingssete skal få en ny 'eier', men vi må – for enhver pris – unngå at et lavt antall stemmer fører til at en rekke mandater blir skiftet ut.
For å oppnå økt stabilitet i et valgsystem, må man først være helt sikker på hva problemet/problemene er, og hvilke av disse man kan gjøre noe med.
Hovedproblemet er at norske valg i veldig stor grad kan påvirkes av den slags elementer som ble nevnt over, ‘kaos-elementene’. Resultatet av dette er at velgerne får svært ulik grad av medbestemmelsesrett. Noen velgere har opp til 6 ganger så høy mulighet til å påvirke valgresultatet som andre, og en av de mange sideeffektene av dette er at om man stemmer på ett parti, kan man få et mandat for cirka 17 000 temmer, men om man stemmer på et annet, får man kun ett mandat selv om man nesten har 100 000 stemmer. En annen sideeffekt er at folk i visse distrikter har mye høyere grad av stemmerett enn de som bor i andre. En tredje sideeffekt er at mange velgere i praksis ikke er med på å påvirke valgresultatet i det hele tatt.
Vi kan kanskje ikke helt fjerne taktisk stemming –eller unngå at noen velgere på selve valgdagen bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på på grunn av et tendensiøst mediaoppslag. Men vi kan fjerne så og si alle av de elementene i valgordningen som er direkte årsak til at tilfeldigheter, partipreferanse, adresse (og taktisk stemming osv.) i veldig stor grad kan avgjøre hvem som kommer i regjeringsposisjon.
Det finnes det kun en type medisin for å rydde opp i kaoset, og det er å ha en valgordning med full fokus på at tilfeldigheter eller små endringer i velgernes partipreferanser aldri skal kunne ha større betydning enn slike elementer nødvendigvis må ha. Det betyr at alle partiene bør ha så mye makt som stemmetallet deres tilsier. Ingen må kunne tape eller vinne makt basert på hvor i landet de bor (eller pga. andre former for økt eller redusert grad av stemmerett til visse velgere).
Vi kan ikke ha et styringstillegg som gir mange ekstramandater til en fløy som allerede har et stort flertall den ene året, og som neste år sørge for å fordele ekstramakt på en slik måte av fløyen med færrest stemmer får stortingsflertall.
Vi må sørge for at alle distrikter er rimelig representert, men dette må ikke skje ved å diskriminere andre distrikter – ellers ender vi lett opp med mer, og ikke mindre diskriminering. Og - dette skulle være unødvendig å forklare, men det er tydeligvis det i Norge: ingen partier må tildeles ekstramandater fordi de allerede har mange mandater. eller tas fra mandater fordi de allerede har få. Dagens løsning diskriminerer jo to ganger: den ene handler om tildeling av ekstramandater til visse partier – den andre handler om diskriminering av andre visse partier/fylker
Problemet med vår valgordning er ikke bare den såkalte cocktail-effekten, at vi ikke helt vet hvordan hver av de fem ‘kjemikaliene’; hoved-synderne i valgloven slår ut når de blandes med hverandre - det er også at hvert av disse elementene i seg selv kan slå helt feil ut.
Link: Valgordningen og cocktail-effekten
Hvis vi bruker “V” som en imaginær måleenhet...
La oss si at vi etter et valg helt nøyaktig kunne kartlegge i hvor stor grad fylkesgrenser, media, vær, sperregrensen, styringstillegget, svakhetene i utjevningsmandat-ordningen osv. var med på å avgjøre valgresultatet. I en slik imaginær situasjon kunne man eksempelvis kalle måleenheten for hvor mye en valglov tar hensyn til velgernes stemmer for “V”, og bestemme seg for at den ideelle l V-verdi er 100: Med en V-verdi på 100 har ikke bare velgerne optimalt/maksimal innflytelse på hvem som skal styre landet, med de har også like stor grad av mulighet til å påvirke utfallet av valget - alle har rett og slett reell og lik grad av stemmerett.
Med en slik analyse vil man kanskje komme til at verdien av velgernes synspunkter ofte overskygges av andre elementer, som for eksempel at arealfaktoren ga et par ekstramandater til Senterpartiet, og dermed vant de rødgrønne. Eller Rødt manglet noen få stemmer på sperregrensen, dermed vant de blå. Eller kanskje MDG kom rett over sperregrensen, og fikk 9 mandater, mens V havnet rett under den, og fikk kun ett.
Eller kanskje fikk den rødgrønne fløyen flest stemmer, men Høyre fikk to utjevningsmandater som egentlig burde vært distriktsmandater (for MDG og SV), dermed fikk vi blått flertall selv om de rødgrønne hadde flest stemmer. Eller: Kanskje Ap eller Sp kom bedre ut av delingstallet/'styringstillegget' enn de andre, dermed fikk de rødgrønne flertall selv om de blå hadde flest stemmer.
I 2017 ledet den rødgrønne fløyen ledet tydelig på meningsmålingene, men takket være grundig planlagt taktisk stemming fra de borgerlige partiene, basert på en mengde detalj-info nennsomt innsamlet og analysert av Høyre-medlemmene bak Pollofpolls, vant de borgerlige - selv om de også fikk færrest velgere. (Forøvrig - hva skal man med all den detaljerte informasjonen på Pollofpolls om det ikke er å sikre at høyresiden ikke bommer igjen med sin taktiske stemming?)
Visse SV'ere oppfordret (bl.a. på Facebook) dessuten alle velgere på venstresiden til å stemme på dem i stedet for Rødt/MdG for å forhindre at FrP fikk siste distriktsmandat i Oslo, dermed tapte Rødt, MdG eller begge 7 utjevningsmandater (hver) og vi fikk blått flertall med rødt stemmeflertall. I 2017 oppfordret Høyre via sine vanlige kanaler at en del av deres velgere burde stemme Venstre for å sikre borgerlig flertall, og det var kanskje hovedgrunnen til at de blå vant valget i 2017, selv om de fikk færrest stemmer.
Stø kurs, feil retning
Om man skulle måle alt dette i vår imaginære måleenhet, V, ville vi ofte se at velgernes påvirkningskraft overstyres av i hovedsak fem elementer vi KAN gjøre noe med: sperregrensen, arealfaktoren, utjevningsmandat-ordningen, 'styringstillegget' og måten ve forholder oss til fylkesgrenser på.
Kaos-elementene fører ikke bare til at valgresultatet ikke bare litt feil – vi ender ofte opp med at en fløy som var grunnleggende uenig med flertallet ender opp med makten, og dermed styres landet i stø kurs mot motsatt retning av den retningen velgerflertallet vil ha.
Forsvarere av vår utdaterte valgordning forsøker fra tid til annen å unnskylde/legitimere det at flertallet av befolkningen vil ha en rødgrønn politikk mens regjeringen utelukkende består av politikere som helt klart ikke vil ha en rødgrønn politikk med en slags ansvarsfraskrivelse, a la “ja da ble det visst de blå som fikk regjeringen selv om de rødgrønne fikk flest stemmer denne gangen, men det skjer jo like ofte at at er omvendt”… som en slag en slags håpløs blanding av unnskylding og bortforklaring for det som har skjedd.
Én feil legitimerer aldri en annen. Det bør være unødvendig å understreke dette, men: det er svært viktig at den rødgrønne eller blå fløyen sitter med stortingsflertall og regjering i de periodene hvor de har flertallet av velgerne bak seg. Og, enda viktigere: det å opprettholde en feil som er så enkel å rette opp som mangelen på størst mulig grad av demokrati og medbestemmelsesrett som vi ser i den norske grunnloven er mer enn bare unnvikelser og bortforklaringer: det er et overgrep på selve grunnloven – og enda viktigere, et overgrep mot menneskerettigheter.
Demokrati uten menneskerettigheter
I Norge liker vi å snakke om menneskerettighets-problematikk, med mindre det dreier seg og norske forhold. Men demokrati uten menneskerettigheter kan ende som en ganske så motbydelig løsning, her illustrert med et satt-på-spissen-eksempel:
Dersom tre mennesker faller ut fra en båt under en jordomseiling, og ser en hittill uoppdaget øy i nærheten, kan de to som kommer i land først skynde seg å opprette en demokratisk stat, og vedta at flertallet bestemmer over mindretallet, og at de selv ikke skal arbeide, mens minoriteten på 1/3 av befolkning, altså en person, skal bygge, snekre, sanke mat og rydde på heltid. Det er slik demokrati uten respekt for menneskerettigheter kan fortone seg, og med et islett av dyptgående kapitalistisk økonomi kunne det lett ha endt opp med at mindretallet bestemmer over flertallet også. Demokrati uten menneskerettigheter; uten respekt for at alle skal være anses som likeverdige, åpner for undertrykkelse av av mindretallet og for å overkjøre deres lovfestede rettigheter. Det er nettopp dette ubrukelige vår valgordning er basert på, med et viktig unntak: Man trenger ikke engang være i flertall for å havne i denne maktposisjonen, man kan også gjøre det om man er i mindretall. Dette vil fungere helt til flertallet nekter å godta premissene.
Grunnen til at norske valg ofte ender med at mindretallet bestemmer over flertallet er at noen - på en mirakuløs måte – har klart å få folk flest til å tro at ‘det er så vanskelig å få til en perfekt valgordning så dette er nok bare det beste vi har fått til’. Mange tror at de dessverre ikke kan få like stor grad av parlamentarisk medbestemmelsesrett som andre.
• Mange tror at vi trenger paragrafer som gir ekstramandater til de partiene som allerede har flest mandater.
Sannheten er at om man ikke tildeler ekstramandater til største partiene må disse partiene, når de kommer i maktposisjon, ta mer hensyn til det mindretallet de ofte gjerne bare vil ignorere.
Dessuten - dersom norske politikere (i motsetning til mange politikere i andre land) ikke mestrer sin lederrolle uten den drahjelpen de får ved å stjele mandater fra sine opponenter, må de enten jobbe hardere eller finne andre løsninger. 'Styringstillegget' er en helt uakseptabel løsning, og i tillegg fører jo styringstillegget lett kan føre til at den fløyen som ikke egentlig burde lede landet vinner valget.
•Mange tror at man må diskriminere velgere i visse distrikter for å unngå å diskriminere velgere i andre distrikter (arealfaktoren).
• Mange innbiller seg at det blir mer stabilitet dersom vi har en valglov som tillater at små endringer i velgermassen - og tilfeldigheter – kan føre til store endringer i regjering og stortings-sammensetning (sperregrensen).
• De antar, feilaktig, at man ikke kan ha proporsjonal fordeling av mandater til partiene (i henhold til valgresultatet) og samtidig la hvert distrikt få det antall mandater vi syns de bør ha (‘dobbeltproporsjonal fordeling’ – eller, for å si det enklere: en mandatfordeling som tar hensyn til to parametre på en gang).
• De fleste forstår ikke at vi faktisk ikke trenger noen en annen sperregrense enn den naturlige sperregrensen
• Mange (flertallet?) antar at det å la politiske minoriteter som KrF, V, MdG og R bli proporsjonalt representert i en nasjonalforsamling vil føre til redusert, og ikke økt stabilitet. Den økte forutsigbarheten med en proporsjonal fordeling oppnås bl.a. fordi endringen av Storting og regjering vil bli mindre dramatisk fra den ene 4-års-perioden til den neste dersom vi har en valgordning der alle stemmer teller liker mye.
• Folk flest regner med at diskriminering av våre politiske minoriteter kun diskriminerer politiske minoriteter, mens denne diskrimineringen selvsagt også rammer Ap- og H-velgere hver eneste gang feil fløy vinner.
• Til slutt - mange velgere går litt i surr med hensyn til forskjellen på lokalvalg og nasjonalvalg. I et nasjonalforsamling må vi ha politikere som i så stor grad som mulig reflekterer de politiske holdningene velgerne har. Det er nesten ingen land som har noe tilsvarende som det vi i Norge kaller styringstillegget (delingstallet på 1.4).
Se også: Hvorfor er det så få land som har 'styringstillegg?'
Enten man er på hyttetur med venner eller skal velge mandater til EU-parlamentet er det selvsagt ikke behov for å gi ekstrastemmer til de som kommer fra visse områder, ekstramandater til den største eller minste fløyen (Norge gjør ofte begge deler, og gjør det på kaotisk vis), – eller bestemme at folk i visse regioner eller de som stemmer på visse partier skal ha en grad av stemmerett som tilsvarer ‘en sjettedels stemmeseddel’ om man sammenligner med andre velgere.
Når vi skal stemme over en politisk endring, bør vi kun ende opp med de endringene som vi vil få fordi velgerne, gjennom sine representanter, stemmer over forslagene. Dette konseptet fungerer ikke dersom vi ikke har faktisk og reell proporsjonal representasjon.
Einar Gerhardsen gjorde et klokt valg etter andre verdenskrig: han opprettet (og ville fortsette med) en samlingsregjering. Han forsto viktigheten av samarbeide på tvers av partigrensene. Noe lignende skjedde under overflaten når koronakrisen oppsto: Regjeringspartiene, som er langt fra å representere flertallet av velgerne, inngikk et samarbeid med de de kaller opposisjonen for å utarbeide gode løsninger. Men Stortingsvalg blir foreløpig ikke sett på som viktige nok til å følge prinsippet om at alle bør samarbeide – på like premisser – på tross av meningsforskjeller.
Det å utelukke en stor del av befolkningen i medbestemmelses-prosessen (cirka hver 4. velger stemmer på et 'småparti') vil alltid være et stort feilgrep. Vår valgordning fører som kjent til at den minste politiske fløyen styrer landet så langt det er mulig i sin egen retning - samtidig som de ikke lar flertallet komme til orde. Og som sagt: toppen av fadesen er at noen har klart å få de fleste til å tro at det må være sånn.
Løsningen
Løsningen på alt dette er svært enkel fordi den er basert på svært enkle prinsipper. Prinsippene er:
• Alle er like for valgloven, alle må ha lik grad av stemmerett (allerede vedtatt, men ikke innført). Helt konkret må sperregrensen erstattes med en naturlig sperregrense, arealfaktoren må fjernes og erstattes med en bedre måte å sikre fulle demokratiske rettigheter i alle distrikter, 'styringstillegg' må fjernes helt … og vi må ha en utjevnings-løsning som fører til at sluttresultatet blir at alle partier får like mange mandater som de har stemmer til; en helt proporsjonal mandatfordeling.
• Ingen må diskrimineres på grunn av hvilken adresse de bor på. En stemme må ha nøyaktig like stor effekt på utfallet av valget til nasjonalforsamling uansett hvor i nasjonen man bor. Det er derfor arealfaktoren må avskaffes, uten at dette går utover vår ordning med at alle distrikter bør representeres på en ordentlig og rimelig måte. Se Arealfaktor.
• De politiske holdningene må representeres på Stortinget slik at det så langt det er mulig blir et antall mandater til hvert parti som er i samsvar med det antall velgere som stemte på hvert av partiene. 'Styringstillegget', som kombinerer det å ekstramandater til de store partiene med å gi for få mandater til politiske minoriteter skulle vært avskaffet for lenge siden. Det er helt unødvendig, det innfører nok et element av ‘kaos’ i valgordningen, det kan lett gi ekstramandater til den fløyen som faktisk ikke burde sitte i regjering (fordi de fikk færrest stemmer). Det kan også lett gi ekstramandater til en fløy som allerede har så mange flere mandater enn opposisjonen at de overhodet ikke trenger ekstra drahjelp for å kunne styre landet. Det fører alltid til at småpartiene risikere å miste mange mandater (som i stedet gis til de store), og er en av hovedårsakene til at feil fløy (den som fikk færrest stemmer) får flest representanter på Stortinget.
Vi må rett og slett fjerne alle de diskriminerende elementene i valgloven; de som har trigget innføringen av utjevningsmandater. Vår nåværende utjevningsmandat-ordning blir dermed overflødig.
Når det gjelder partifordeling bør mandatene fordeles slik at alle partier som er over den naturlige sperregrensen har rett til et mandat. Med en slik ordning vil vi mest sannsynlig vil vi ende opp med nøyaktig de samme partiene som er representert i dag (2020), men med en mer rettferdig fordeling av mandater til hvert av partiene. Det blir slutt på at partier som V, KrF, R og MDG får kun ett mandat når de har stemmer nok til å få eksempelvis 3 eller 4. Det er nemlig helt uproblematisk at de får det antall mandater de har stemmer nok til, og vi har uansett ikke rett til å diskriminere visse velgergrupper. Dermed bør alle stemmer være like mye verdt.
Ved å innføre disse prinsippene vil vi endelig se at alle stemmer er like mye verdt: det lønner seg ikke lengre å bo i visse fylker, og partiene vil se at det står like mange velgere, i snitt, bak den samlede gruppen av mandater som kommer inn på Stortinget. Valgresultatet vil ikke aldri mer føre til at den fløyen som fikk færrest stemmer får flest representanter på Stortinget. Utjevningsmandat-ordningen vil ikke lengre holde småpartiene nede. Fløyen med færrest stemmer vil aldri få flest mandater. Vi vil aldri gi ekstramandater til noen.
A og B er viktig, men hva med C?
A Alle partier skal så langt det er mulig representeres helt i samsvar med antall stemmer hver av partiene som kommer inn fikk.
B Det må sørges for alle valgdistrikt blir representert på Stortinget, enten i proporsjonalt i forhold til folketallet i hvert distrikt, eller med en løsning der alle distrikt blir garantert f.eks. minst fire eller fem representanter.
C Selv med størst mulig grad av demokratiske prinsipper, må det foretas en siste avgjørelse, ettersom det ikke er mulig å garantere begge de siste to punktene med at alle distrikter også representeres helt i henhold til de lokale valgresultatene. Det er flere grunner til dette. En av dem er at dersom et fylke sender fra seg 4 eller 5 mandater vil de selvsagt ikke kunne representere alle de lokale partiene i sitt eget fylke. Vi må unngå å foreta denne siste utjevningen på en måte som rammer visse partier/fylker mer enn høyst nødvendig, derfor bør det foretas en utjevning på en så skånsom måte som mulig.
Igjen: vi snakker ikke om samme form for utjevning som vi har i dag - alle partiene blir jo proporsjonalt fordelt i samsvar med valgresultatene med en ny og bedre valglov, og alle distrikter får det antall mandater vi bestemmer at de skal ha. Det som må ‘utjevnes’, må utjevnes rett og slett fordi at det i noen fylker blir det rett og slett umulig at A og B (over) også forventes å kunne kombineres med at alle fylker kun sender fra representanter fra de partiene som var mest populære i det distriktet. Det lar seg ikke gjøre, rent matematisk. Utjevningen må ikke foretas på en måte som diskriminerer poltiske synspunkter; vi må ha en felt proporsjonal partifordeling.
Her er noen svært viktige aspekter å ta hensyn til:
• En region med f eks kun 4-5 mandater vil rammes mye hardere av å sende fra seg ett mandat fra andre partier enn de som er mest populære lokalt enn et fylke med f eks 17 mandater.
•Tynt befolkede arealer vil være mye mer utsatt for mangel på rimelig representasjon dersom et av deres få mandater blir valgt fra et parti som ikke bare har få stemmer lokalt, fordi det partiet som kommer til å representere dem muligens ikke vil representere dem på en måte som de lokale velgere er tilfreds med. De blir feil at at tynt befolket distrikt skal representeres av noen som ikke har mye støtte fra lokalmiljøet dersom det kan unngås. Dette taler for at utjevningen skjer i fylker som allerede er sikret at så mange partier som mulig - helst alle - allerede er sikret et mandat. Utjevning bør heller ikke ramme noen av regionene mer enn høyst nødvendig, men det viktigste av alt er at mandatfordelingen, på landsbasis, stemmer med valgresultatet: får ett parti 3.1% av stremmene, fpr de 2.1% av mandatene.
• Det vil lett oppnå konflikt dersom et et lite parti som kanskje fokuserer på helt andre saker enn de som er viktige lokalt – eller fokuserer på dem på en måte som har liten støtte lokalt – blir deres talskvinne eller -mann de neste fire årene. Lokalmiljøet går i dag ofte glipp av å bli representert av en av de lokale politikerne som mange stemmer på, i tillegg til at de må representeres av en politiker hvis parti kanskje gjør det veldig godt i andre områder, men ikke lokalt. En politiker fra f.eks. MDG, V eller R må ikke hentes fra et distrikt der disse partiene har liten støtte: både av hensynet tilde lokale velgerne og partiet. Slike misforhold kan føre til at f.eks. MdG, som gjorde det bra i Akershus ikke blir representert i Akershus, men at de i stedet på representere velgeren i et fylke hvor MDG fikk svært få stemmer. Dessuten - igjen med Akershus og dagens valgordning som eksempel - der går kanskje utjevningsmandatet til Høyre selv om MdG hadde nok stemmer til å få inn ett mandat der. Høyre blir dermed overrepresentert i Akershus, mens MDG blir underrepresentert der. Samtidig blir MDG overrepresentert i Finnmark, mens H blir underrepresentert der.
En ny valglov vil endre alt dette ved å kominere en proporsjonal fordeling av partier på landsbasis med det antall mandater vi vil ha fra hvert valgdistrikt. Men fylkesgrensene/regionsgrensene fungerer også som ‘sperregrenser’. I tillegg er det sånn at det å bruke ett av i alt fem mandater fra et lite valgdistrikt til utjevning, vil dette bety at 20% av mandatene fra dette distriktet ikke representerer folkeviljen i dette distriktet. Her kan man kanskje tenke at man bør begynne med å fordele mandater til valgdistriktene med lavest folketall først, og gir alle områder, ett av gangen, en så proporsjonal fordeling man kan, vil vi få et godt resultat. Men selv uten sperregrense, styringstillegg og arealfaktor vil vi, dersom alle fylker får en mandatfordeling som stemmer med de lokale stemmetallene, ende opp med at de store partiene er kraftig overrepresentert mens de små er underrepresentert.
Dette har å gjøre med at de minste partiene ryker ut i mange av fylkene samtidig som de største kommer godt ut av alle fylkene. På tross av dette vil en ny og bedre valgordning allikevel eliminere alle hovedproblemene med vår nåværende valgordning: det vil stå omtrent like mange velgere bak hvert partimandat, det blir ikke slik at noen partier får 5 mandater for 85 000 stemmer mens andre får ett, riktig fløy vil alltid vinne valget – og så videre.
Hvilket mandat vil du helst ha – et som tilhører samme parti som du har stemt på, eller et som bor i samme distrikt som deg?
Først: alle artiklene på valgordningen.no handler om nasjonalvalg. Når man velger stortingsrepresentanter, vil nok de fleste velge å få inn et mandat man er politisk enig med. Denne problemstillingen er viktig, nettopp pga. ovenstående problemstilling; alle kan ikke regne med å både få inn et mandat fra sitt distrikt, og også et mandat fra sitt favorittparti. Når vi utjevner i dag, tar vi mer hensyn til at mandatfordeling foretas slik at alle er garantert at mandatantall pr. distrikt/fylke stemmer. Vi tar 100% hensyn til dette ved hvert valg, men vi sørger ikke for at mandatfordelingen stemmer med det antall stemmer hvert parti har fått. Dette må endres, siden de fleste av oss heller vil ha en person fra et annet fylke men som i det minste tilhører det parti man selv har mest sympati for – enn et parti fra samme fylke som en bor i som fører en politikk man er uenig i. Denne problemstillingen er utrolig viktig, siden alle ikke kan få tilfredsstilt begge ønsker. Utjevningen bør derfor foregå ved at man først sørger for hvor mange mandater som skal gå til hvert parti (på landsbasis). Deretter må man inngå noen kompromisser mht. hvor disse mandatene hentes fra.
Nasjonale lister?
Det har blitt foreslått at de partiene som ønsker det kan stille nasjonale lister. I praksis betyr det at alle partiene, og de vil, kan hente mandater fra hvilket distrikt de vil. Enten de får inn 3 eller 30 mandater, vil disse velges fra en nasjonal liste. Får man inn 3 mandater, kommer de tre øverste på denne listen inn. Med en slik ordning blir det opp til hvert av partiene å avgjøre hva slags distrikts de vil ha. Partiene vil jo tape stort på å ignorere visse distrikter, så det er i alles interesse å ikke gjøre det, og det kan se ut som en ordning med slike lister kan ha mange flere fordeler enn ulemper – men mer om det senere.
Den naturlige sperregrensen
Man beregner den naturlige sperregrensen for et land ved å dele 100 på det antall mandater de har i sin nasjonalforsamling. 100/169 = 0,591715976331361. Det betyr i praksis at hvert mandat utgjør cirka 0.59% av det totale antall mandater, noe som foreslår at om et parti på landsbasis får mindre enn denne prosentandelen stemmer, kvalifiserer de ikke til plass på Stortinget. Fordi hvert Stortingsrepresentant skal representere cirka/minst 0,59% av velgerne, bør de ha minst 0,59% av stemmene på landsbasis. Har de ikke det, er det rett og slett for å velgere som vil at det partiet skal inn på Stortinget. Nå har vi stort sett ingen partier som med særlig sannsynlighet vil få mellom den naturlige sperregrensen og 2% (Danmark har 2% sperregrense), og derfor vil ikke en naturlig sperregrense oppføre seg annerledes enn en sperregrense på 2%. Med flere av våre etablerte partier har vært på 2-tallet på meningsmålinger, så enhver sperregrense som er høyere enn 2% kan fortsatt føre til at våre problemer med valgloven opprettholdes. Det er dessuten ingen grunn til å gi V, KrF, MDG eller R et eller to mandater i stedet for eksempelvis 4, 5, 6 eller 7 – og dessuten har vi en grunnlov som sier at alle skal være like for loven.
Da vi vurderte en løsningen der vi begynner med å fordele mandater til de minst folkerike distriktene først, så vi at også dette vil føre til sterk overrepresentasjon av store partier på bekostning av små. Men det finnes flere andre metoder, og det er viktig at man – uansett metode – bruker et skjønn for å sikre at en databasert beregningsmetode ikke skaper andre unødvendige ‘kaoselementer’. Idealet er ikke å lage en modell hvor menneskelig skjønn ikke er involvert. Om det er umulig, selv ved skjønn, å finne en god fordeling, kan man inngå et kompromiss eller foreta loddtrekning, men dette er ikke nødvendig.
Det finnes også automatiske måter å beregne mandatfordeling på som både tar hensyn til at vi vil ha en proporsjonal fordeling av mandatene på landsbasis (slik at alle partier får det antall mandater de fortjener), og at vi skal ha det antall mandater i hvert distrikt som vi bestemmer oss for. Vi har flere ganger delt en lenke til valginfo.net sin side, der Pukelsheim-metoden kombinerer full parti proporsjonalitet’ med 'ønskelig distriktsmandatfordeling. Siden er her:
http://www.valginfo.net/index#/pukelsheim
Setter man første delingstall til 1, sperregrense til 0, arealfaktor til 0 og minste antall mandater pr. fylke til 4 (dette kan være nødvendig for å oppnå en mer ordentlig/rimelig representasjon et par distrikter som ellers ville fått kun 2 eller tre mandater) ser man hvordan valgresultatet vil bli – vel å merke, UTEN bruk av den naturlige sperregrensen de eksempelvis benytter i Nederland. Den naturlige sperregrensen i Norge er cirka 0.6%, og dermed ville hverken Helsepartiet, De Kristne eller Pensjonistpartiet bli representert med så få stemmer som de fikk ved siste valg. Oppdatering: Man kan nå sette sperregrensen til 0.6% i ovennevnte tabell.
Strategi
Det kan være at mange partier føler at de har mange av sine dyktigste politikere i f.eks. i Oslo. Eller i Innlandet. Eller i 'bibelbeltet'. Det er mange som tenker at partiene bør benytte sine mest erfarne politikere, uansett hvor de bor. Et av argumentene for en slik løsning er at det er viktigere å få inn erfarne politikere enn at de skal være jevnt fordelt fra alle distrikter, og forøvrig er det jo også slik at også mange av Oslo-politikerne egentlig kommer fra andre distrikter enn Oslo. Men det er ikke et slikt forslag valgordningen.no handler om. Det er selvsagt mulig med en hybridløsning, hvor hvert av partiene må gjøre det klart om de vil representeres med hele landet som et valgdistrikt, slik at partiene, om de vil, kan sikre at de får inn sine mest erfarne folk selv om de bare komme rinn med tre mandater. I så fall må noen ‘Stortings-forhandlinger’ inn i bilder, på samme måte som vi har regjeringsforhandlinger. Noen partier vil selvsagt legge vekt på at dette er uaktuelt for dem, og garantere at om du stemmer på deres parti i Buskerud, så sikres du at du får en representant fra Buskerud dersom det er stemmer nok til det. En slik hybridløsning kunne eksempelvis bygges rundt ideen om at alle partier var forpliktet til at halvparten av deres mandater var distriktsbasert, mens den andre ikke var det. Men det er heller ikke en slik løsning dette hander om. Det handler heller ikke om forslaget om å se på hele landet som et valgdistrikt, og heller ivareta distriktenes interesse på andre måter enn en proporsjonal fordeling av mandater pr. distrikt; en metode som en del mener at uansett ikke sikrer at disse distriktenes interesser blir ivaretatt. Dette handler om at alle regioner sikres representasjon i henhold til det antall mandater vi vedtar at den regionen skal representeres med, kombinert med at vi vil at alle velgere skal representeres så likt som mulig; vi er tilhengere av faktisk og reell proporsjonal representasjon.
Frierich Pukelsheims bok "Proportional Representation Apportionment Methods and Their Applications" (second edition) tar til en viss grad opp ovenstående problematikk.
Se også:
Wenn der Proporz nicht proportional ist – oder: Eine Ode an Pukelsheim
