12 oppslag om

AREALFAKTOREN

Arealfaktor, valgkretser, distriktsmandater og fylkesgrenser


De aller fleste velgere som bor i landbruks-distriktene blir overkjørt av arealfaktoren

Oppdatert 16/1-2021

Aller først: det finnes to hoved-måter å løse dette med utjevningsmandat-beregning på. Den ene tar hensyn til et overordnet motiv om at vi skal ha proporsjonal mandatfordeling mellom partiene (noe vi mener å ha i Norge), den andre metoden – vel, den gir blaffen.

På samme måte  finnes det to hoved-tilnærmelsesmåter til dette med å ikke skulle diskriminere velgere i visse fylker på. Det fines egentlig tre, men det har vi delvis omtalt her...

Det finnes to styreformer som omtales som demokratiske, sa John Stuart Mill i 1861. Men vi praktiserer en tredje variant

... så det lar vi ligge akkurat nå.

Man vil jo ha en ordning som sørger for at ingen distrikter blir overkjørt av andre distrikter. Den ene måten å gjøre det på – den vi fortsatt benytter – overser alt vi mener å ha innført av proporsjonal mandatfordeling i nasjonalvalg. Det legges nemlig mye mer vekt på hvilket fylke  en stortingsrepresentant kommer fra enn hvilket parti hen tilhører. Man er mye mer streng hvilket distrikt et mandat stemmes inn fra, enn hvilket parti vedkommende tilhører. Slutt resultatet er at vi – ved hvert eneste valg  – får nøyaktig det antall mandat pr. valgdistrikt vi har planlagt at vi skal få, men vi får ikke det antall representanter fra hvert parti vi har planlagt å få. VI mener jo å ha proporsjonal representasjon i Norge som skulle tilsi at alle stemmer er like mye verdt, uansett hvilket parti man stemmer på – men slik er det ikke.

Forestill deg følgende scenario. Du har stemt på vestfoldingen Kari Hansen – som tilhører ditt favorittparti, men av en eller annen grunn blir det ikke slik at hun kommer inn på Stortinget. Hvem ville du hatt i stedet? En annen politiker fra samme parti (uansett hvilket fylke hun kommer fra), eller en annen politiker fra ditt distrikt (uansett hvor hun står politisk). Dette er ikke et hypotetisk spørsmål, det er et av hoved-dilemmaene i vår bedrøvelige valgordning. I Norge har vi nemlig bestemt at din stemme ikke nødvendigvis sørger for at partiet du stemte på får sikret en reell stemme til, men det er sikret at distriktet ditt får en stemme til. Men ville du som Høyrevelger fra Finnmark foretrukket en SV'er fra Finnmark – eller en Høyrevelger fra Østfold?

Valgordningen dårlige løsning på dette området er muligens en etterlevning fra perioden før 1884 – da hadde vi nemlig ikke partier. Da var det jo rimelig at du ville ha en som i det minste representerte ditt fylke i stedet for en anne som du kanskje ikke en gang visste hva sto for. Men mye har skjedd i de 137 årene som har gått siden den gang.

Det burde vært slik at dersom man ikke kan tilfredsstille alles ønsker om hvem man skal representeres av, sørget for at man i det minste ble representerte av som tilhørte samme parti. De aller fleste av oss ser nol dette med partitilhørighet som  viktigere enn hvor i landet kommer fra. En slik løsning ville heller ikke vært helt perfekt – man ville hatt en helt proporsjonal mandatfordeling, så de ti punktene vi nylig har nevnt i en denne artikkelen...

10 punkter:  Dette vil skje med en valgordning der alle stemmer teller like mye, og hvor alle velgere derfor har lik og reell stemmerett

...ville blitt imøtekommet.  


Alle fylker vil ikke oppnå 100% proporsjonalitet både mht. partifordeling og mandatantall pr. distrikt – det er nemlig umulig med mindre man gjør om på hele valgordningen. Men partifordelingen ville blitt riktig på landsbasis, og i tillegg ville alle distrikter fått det vi anser som riktig antall mandater.

Vi har nemlig kun disse to mulighetene: enten så 'stemmer' politikken Storting og regjering  med folkeviljen, rent politisk –  eller så gjør den det ikke. Om man trenger 17751 for å få inn et mandat på Stortinget, og man får inn 17004 stemmer, da får man 4 mandater med en god valgordning. Uansett hvilket parti man stemmer på, vil man jo –  hvis ikke akkurat den representanten du hadde ønsket at skulle representere deg kommer inn – at det mandatet som kommer inn i stedet tilhører samme parti som det du stemte på. Se listen over (10 punkter), så ser du hvilke massive forbedringer vi ville fått i vårt styresett dersom vi faktisk hadde innført proporsjonal mandatfordeling. Det vi i stedet for fokuserer på i Norge er at vi skal ha akkurat det antall mandater fra hver av distriktene som vi har bestemt oss for (som selvsagt også er viktig), og så får det heller bli som som så hva hva slags politikk de kommer til å føre. Men det er selvsagt mulig å både få det antall mandater vi vil ha fra hver valgkrets og en helt proporsjonal mandatfordeling. Det er her arealfaktoren slår fullstending feil ut.  

Vi må ha en form for utjevning og en måte å respektere distriktene på som ikke fører til en endring av det antallet mandater hvert parti ender opp med på Stortinget. Anvendt på dagens ordning (arealfaktoren), funnet på av bankmann Grønvik for 30-40 år siden, vil man altså kunne gi et hvilket som helst antall mandater til landbruks-distriktene uten at det fører til en mindre proporsjonal partifordeling på landsbasis.

Hedmark og Finnmark kunne faktisk fått 50 mandater hver, men det ville ikke blitt flere H-,  Ap- eller Sp-politikere på Stortinget av den grunn – dersom vi ikke hadde sett oss så blinde på riktig antall mandater til hvert distrikt at vi overså* det at vi jo må ha riktig antall mandater til hvert parti også.

Siden Sp er opptatt av desentralisering, Ap mener at alle skal med og Høyre er opptatt av individets frihet, burde jo ikke mer makt konsentreres hos visse parter i større grad enn stemmeprosenten tilsier: Får Venstre 2% av stemmene bør de få 2% av mandatene på Stortinget blir Venstre-folk. Dette er viktigere enn om den ene Venstre-representanten må hentes fra Hedmark i stedet for Oppland.

Om Gunnvald Grønviks 'arealfaktor' og valglovutvalgets mangel på etikk

Mange tenker kanskje at siden man ikke vil overkjøre landbruks-distriktene, må de andre distriktene lide litt. Men sånn er det jo ikke. Man kan godt la være å diskriminere et landbruksfylke uten å diskriminere et byfylke. Partiene som står svakere i landbruks-distriktene behøver man heller ikke diskriminere for at partiene i distriktene ikke skal diskrimineres.  

Mange tror nok at folk flest i landbruks-distriktene stemmer Senterpartiet, men sånn er det ikke. De fleste i disse distriktene stemmer ikke på Sp. Dersom Sp får 25% av stemmene i  et landbruksfylke, betyr det at tre av fire velgere i dette fylket burde vært representert av en politiker som ikke tilhører Senterpartiet. SP ligger for tiden godt an på meningsmålingene, og da får de kanskje hver tredje stemme i distriktene de står sterkest. I så fall er det fortsatt to av tre velgere som ikke vil at Sp skal over-representeres på landsbasis.  Men hvorfor i all verden skal tre av fire velgere - eller to av tre (to tredjedels flertall er ansett som nok til å til og med endre grunnloven) i distriktene der Sp står sterkest finne seg i å bli brukt som et alibi for at landets styrende organer skal over-representeres av Sp-mandater? Tiden er moden for å slutte å late som om man ikke kan kombinere helt proporsjonal parti-representasjon med et hvilket som helst mandatantall pr. valgdistrikt.

Det at Sp går inn for en løsning som både over-representerer visse distrikter og visse partier (spesielt Sp) er jo i seg selv et bevis for at Sp primært til nå har vært opptatt av at Sp skal over-representeres. Hadde de ikke vært det, ville de foreslått en ordning som ga ekstramandater til landbruks-distrikter uten at det førte til at alle andre partier enn Sp tapte på det (selv om de fleste i disse distriktene stemmer på andre partier enn Sp). Nå som arealfaktoren kommer opp til diskusjon, bør Sp endre sin politikk på dette området, og på den måte vise at de faktisk er tilhengere av at alle skal ka lik grad av stemmerett.

Nå syns kanskje Senterpartiet at de har en mer fornuftig distrikspolitikk en de andre partiene, men det syns nok alle de andre partiene også.

En valgordning som fører til at landbruks-distriktene ikke blir diskriminert burde være en selvfølge i et land som Norge. Vi har jo dessuten bestemt oss for at ingen skal diskrimineres unødig eller urimelig i Norge (§98 i grunnloven), men allikevel nærmest later Sp som om partiet ikke har forstått at man kan godt gi ekstramandater til visse fylker uten at det i et nasjonalvalg korrumperer den partibalansen på Stortinget.

Sp er fortsatt er opptatt av å snakke bøndenes sak, som jo er fint. Men det er et men her: I dag utgjør yrkesgruppen bønder cirka 0,75% av befolkningen, og det finnes mange nye og gamle yrkesgrupper å ta hensyn til. Ingen er tjent med at norske bønder ender opp på ledighetstrygd – vi på på ingen som helst måte avvikle landbruket. Og igjen: det er lett å kombinere ekstramandater til visse distrikt (Finnmark kommer nok øverst på lista her) og allikevel ha proporsjonal mandatfordeling på Stortinget.  

Det finnes flere gode grunner for at en valgkrets ikke skal avspises med så få mandater at de ikke blir skikkelig representert i vårt parlament. Ville Finnmark kun fått de to mandatene  de har velgere nok tiol å få, vil Finnmark-saker kun representeres av de to største partiene der (eller kanskje to fra samme parti), og dette er ikke en gunstig løsning. Med dagens valgordning, som gir seg ut for å eksistere av hensyn til 'distriktene', ser vi jo at beboerne i tynt befolkede områder av til må la seg representere av lokalpolitikere som omtrent ikke lokal støtte i det hele tatt.

Det finnes nesten utelukkende gode grunner for å gå for en ordning der arealfaktoren fjernes helt, og erstattes med en bedre løsning; en som ikke på noen som helst måte fører til unødig forskjellsbehandling av velgere – uansett hvor de bor eller hvilket parti de stemmer på.

Valglovutvalgets nye forslag har en klar svakhet; den tar ikke hensyn til dette med proporsjonal vs. skjev mandatfordeling. Det er kun Senterpartiet – som på de siste tre måneders meningsmålinger (pr. desember 2020) ville fått 18.6% av stemmene dersom dette hadde vært valg og ikke spørreundersøkelse – som vil tjene på at Senterpartiet over-representeres. Igjen: Vi trenger ikke diskriminere 81,4% av velgerne for å respektere 18,6% av dem.

Like selvsagt om at vi som nasjon ikke har noe å tjene på at norske bønder mister jobben sin, kan vi ikke la en yrkesgruppe som utgjør under 1% av befolkningen brukes som et alibi for en valgordning som er internasjonalt kjent for å føre til at mindretallet får mer makt enn flertallet. Vi ender med feil regjering og med at norske velgere har svært ulik grad av stemmerett, basert på hvor de bor og hvilke partier de stemmer på. Vi bør ha mer desentralisering en vi har i dag, men det å sentralisere store mengder politisk makt i Stortingets Senterparti-gruppe er ikke løsningen på det problemet. Løsningen er å innføre et minsteantall representanter til de ulike valgkretsene/fylkene, UTEN at det bidrar til at man blir diskriminert pga. postadresse eller partitilhørighet.

*mange av feilgrepene i valgloven er ikke et resultat av at noe har blitt 'oversett' – det er en konsekvens av at de ulike partiene har slåss for en valgordning som gir ekstramandater til deres eget parti.

Arealfaktor, valgkretser, distriktsmandater og fylkesgrenser

Dette bildet forklarer hvorfor den gamle ordningen med arealfaktor pr. fylke ikke kan opprettholdes

Oslo: 454 kvadrat-kilometer. De andre: 35 000 kvadrat-kilometer (gjennomsnitt)

Oslodistriktet er, sammen med en del andre tett befolkede områder, allerede grundig diskriminert av valgloven. Ideen om å ‘respektere distriktene’ har blitt forvandlet til ‘la oss diskriminere noen distrikter mens andre får en tilsvarende mengde privilegier'. Men med mindre man  aktivt vil boikotte grunnloven og grunnleggende menneskerettigheter, skal ingen distrikter diskrimineres. 

Kartet over, fra en av Bondelagets sider, viser hvordan alle fylker unntatt Oslo nå er veldig store. Oslo er bare en bitteliten prikk på kartet, med sine cirka 2 x 2 mil. Dette bildet burde være spesielt interessant for de som evt. måtte mene at man fortsatt skal benytte seg av arealfaktoren - kombinert med de nye fylkesgrensene - når man skal beregne hvor mange mandater hvert fylke skal ha. Det ville ha slått helt feil ut, fordi Oslo er kun 454 kvadrat-km stort, mens de andre fylkene i snitt er mer enn 35000 km2 store.>


Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert

"Vi er ikke i nærheten av en gang å forsøke å få til en ordning hvor alle er like for valgloven">


Vidiblogg: misvisende om arealfaktor

"Man ‘straffer’ ikke politkerne i Oslo ved å gi Oslo for få mandater og gi andre distrikter ekstramandater – man straffer velgerne i Oslo,  hvorav de aller færreste har mer makt en velgere i andre fylker – spesielt i dag, med den reduserte graden av medbestemmelsesrett Oslovelgere har" >


Hvorfor har trær og fjellknauser stemmerett?

"Hvis man bor i et valgdistrikt med stort areal, da veier ens stemme mer. Det minner om historiske tider da man måtte eie land for å kunne stemme, eller i alle fall at stemmene til de som eier land teller mer enn stemmene fra de som ikke eier land. Det er grunnleggende udemokratisk">


"Du vil neppe tro hvordan valgsystemet i Norge egentlig fungerer"

"En person som bor i Kirkenes er verdt over dobbelt så mye som en person bosatt i Tønsberg. De som bor i Alta, er verdt over det dobbelte av noen som bor i Oslo.

Eller sagt på en annen måte: En stortingkandidat i fylker som Oslo, Akershus, Vestfold og Rogaland trenger over dobbelt så mange stemmer, sammenlignet med en kandidat i Finnmark. [...] Valgsystemet i Norge har en uhyre komplisert struktur der den bakenforliggende logikken er såpass komplisert at det er nesten umulig å 31 sider lang notat som de færreste vil forså." >


Fylkesgrensene er sperregrenser

“I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn”>


En stemme bør telle like mye uansett hvor den er avgitt. Og slik er det jo ikke i Norge, sier Røhnebæk

"På grunn av alle skjevhetene i den norske valgloven har noen velgere mer enn seks ganger så mye makt som noen av de andre velgerne har.">



Om arealfaktor og valgdistrikt>


Om fylkesinndeling/valgkretser>



LES MER OM AREALFAKTOR OG VALGDISTRIKT


Arealfaktoren

Fordelingen av mandater på fylkene skjer ut fra en veid sum der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Forslaget om å kombinere folketall og areal ble først foreslått av Gunvald Grønvik i 1988 (se Grønvik, Gunnvald (1988) «Forslag til revidert valgordning.» Vedlegg til Dokument nr. 12 for 1987–88, 3–22. Stortinget, Oslo).


Problematisk valgordning (Bjørn Erik Rasch)

"Det kan gis argumenter for at en utkant som Finnmark skal over-representeres, skjønt de er svake. Langt vanskeligere å forstå er det at Sogn og Fjordane eller Hedmark skal begunstiges sammenlignet med nabofylker. Arealfaktoren er i seg selv helt vilkårlig, og den gir vilkårlige utslag. Noen partier begunstiges fremfor andre, og det skapes lett skjevheter som utjevningsmandatene er for få til å rette opp."

Kommentar: Flere utjevningsmandater kan også skape nye problemer, ettersom småpartiene i størrelsesorden der Venstre og MdG befinner seg får redusert mulighet til å få distriktsmandater. I følge dette sitatet er arealfaktoren i seg selv helt vilkårlig, samtidig som det står at visse partier begunstiges fremfor andre.  Arealfaktoren øker generelt antallet mandater til de partiene som står sterkest i sore fylker med relativ lav befolkning, som betyr at om Senterpartiet nærmer seg størrelsen til Ap og H, vil det nyte godt av både arealfaktoren og det såkalte 'styringstillegget', og få flere ekstramandater av valgordningen enn noe annet parti. Se: Meningsmålinger.


I 2005 teller en stemme i Drammen 18 prosent mer enn en stemme i Tønsberg, fordi Drammen ligger i samme fylke som Hardangervidda.


Oslodistriktet diskrimineres:

Krever likhet for valgloven (Aftenposten)

Marit Nybakk, Ap, vil ha en aksjonsgruppe for flere stortingsmandater til Oslo.  

En stemme i Finnmark teller nå 2,4 ganger så mye som en stemme i Oslo.

– Et skikkelig demokratisk problem, hevder Marit Nybakk.  

– Fullstendig urimelig, sier SVs Olav Gunnar Ballo – selv fra Finnmark.


Geokratiet – Valglovens demokratiske underskudd (Interessant digital artikkel av Andreas Føllesdal)

Et kort sitat: "Valglovutvalget påviste også at politisk gjennomslagskraft ikke lenger er geografisk betinget. Mange ressurssvake grupper befinner seg i det sentrale Østlandsområdet – og i Oslo indre øst. Nå har politikerne grunnlovsfestet at disse fylkene skal være underrepresentert på stortinget.

Geokritikere vil hevde at selv om partienes styrkeforhold ikke påvirkes, fører forfordelingen til at partienes oppmerksomhet og prioriteringer forskyves urimelig bort fra bybefolkningene. Reglene for fordeling av stemmevekt påvirker partienes dagsorden og kampsaker, vektingen av saker, de harde prioriteringene mellom gode formål, og forhandlingene både innenfor og mellom partiene.


Geokratikritikerne benekter selvsagt ikke at mennesker i grisgrendte fylker har spesielle utfordringer. Poenget er at også mennesker i tettbygde fylker har særlige utfordringer. Hensikten med geokratiet er altså at den siste gruppens representanter skal argumentere og stemme i oppoverbakke på Stortinget om ressurser og oppmerksomhet."


Sainte-Laguë og lokale "sperregrenser"


Valgordning svikter storbyene

Valgloven er endret, men Oslo  [og andre storbyer] er fortsatt diskriminert, hevder kritikere

Det norske valgsystemet er konstruert for at problemene i storbyene ikke skal prioriteres, mener professor Andreas Føllesdal ved UiO.

Vi foreslo for spøk en gang at Oslo kommune skulle annektere Dronning Maud-land på Sydpolen, sier Oslo-ordfører Fabian Stang. Årsaken er arealfaktoren i den norske valgordningen. Hvis et fylke har mange folketomme øyer, eller høyfjellssletter, gir det ekstrapoeng til mandatfordelingen til Stortinget. Oslo får to nye mandater neste Stortingsvalg på grunn av en justering av valgloven hvor folketallet nå skal spille en større rolle.

Men ikke stor nok, mener professor Andreas Føllesdal. Han har også tidligere frontet knallhard kritikk mot den norske valgordningen:

-Vil du si at dette er en forvrengning av demokratiet?

- Jo, det kan jo settes på spissen på en slik måte. Jeg har kalt Norge et "geokrati". Det gir ikke mening at kvadratkilometerne skal veie så mye på den politiske kjøttvekten. Redselen for at de folketette områdene skal ha gunst, holder ikke mål. I dag er det ikke grunnlag for å si at de folkerike områdene får en urimelig stor andel av fellesgodene, eller at utkantene strever med å nå igjennom, sier professor Andreas Føllesdal ved Universitetet i Oslo.

Han mener byfylker sliter med store sosiale utfordringer som man ikke har i de andre fylkene. De tas ikke tak i.

- Det bør ikke overraske at disse storbyproblemene er underprioritert. Det er poenget med valgloven, mener han.

Aardal uenig

Valgforsker og professor Bernt Aardal, som satt i valglovkommisjonen, er uenig i at skjevdelingen er alvorlig. Mye ble bedre i den nye valgloven. Automatiske justeringer hvert 8. år, blant annet:

- Det skjedde markante endringer i favør av folkerike fylker, sier han. I gårsdagens Aftenposten sa han likevel at arealfaktoren trolig blir svekket eller faller helt bort til sist…

Fra Valgordning svikter storbyene


Ny valgordning (Minervanett)

Arealfaktoren bør fjernes og det må settes en stopper for at man kan komme på Stortinget med svært få velgere bak seg.  [...] ...idealet om ”en mann, en stemme” burde i så stor grad som mulig etterstrebes. I Norge er variasjonen mellom antall stemmer bak hver Stortingsrepresentant for stor, og ved tildeling av de 19 utjevningsmandatene rår tilfeldighetene.

Kommentar: dette er fra konservative minervanett.no, men her er det viktig for den rødgrønne siden å ikke la seg skremme av kilden. Arealfaktoren kan f.eks. erstattes med en minstegaranti om fire mandater til alle fylker, og dette  kan kombineres med en helt lineær fordeling av mandater (i henhold til valgprosenten oppnådd ved siste valg). En slik ordning er svært nyttig - for alle partier!


Fem punkter for en bedre valgordning

"Friedrich Pukelsheims metode går i korte trekk ut på (steg i rekkefølge)

1. ved hjelp av Sainte-Laguës metode (dele stemmetallene på oddetall og gi mandatet til partiet med høyest rest) regne ut antall mandater for hvert parti i hele Norge,

2. ved hjelp av et delingstall regne ut hvor mange mandater hvert parti skal ha i hvert enkelt fylke (summen rundes av, sånn at 0,5 ganger delingstallet gir 1 mandat, 1,5 ganger delingstallet gir 2 mandater osv.),

3. sammenligne summen av hvor mange mandater hvert parti skal ha nasjonalt og hvor mange de har fått lokalt, og

4. ved hjelp av et nytt delingstall justere fordelingen sånn at partier med for mange mandater blir redusert og partier med for få mandater får tillegg."


Kommentar: Det finnes nok enda bedre løsninger enn Pukelsheims metode, men det minste vi kan kreve av valglovutvalget er at de foreslår en ordning som er minst like demokratisk som Pukelsheim-metoden.


Flere representanter fra Oslo-området vil ikke styrke demokratiet""

Kommentar: Vi har allede forpliktet oss til at alle skal ha reell og lik stemmerett, og det å diskriminere et distrikt slik Oslo i dag diskrimineres er ikke forenelig med tanket om at alle skal ha like rettigheter. Så jo, det å slutte å diskriminere folk i storbyer vil ikke bare styrke demokratiet, det vil også føre til at færre velgere blir diskriminert, og kan faktisk godt kombineres med ekstramandater til visse distrikter (!).


Agderposten (2017):

På tide med stor endring i valgloven

Vi mener tiden nå er overmoden for å fjerne arealfaktoren. I sin tid var avstanden til maktens base i Oslo, et gangbart argument for å gi distriktene overrepresentasjon. Kommunikasjons- og samfunnsendringer taler mot å beholde ordningen. «Hver mann sin stemme» var mantraet da demokratibevegelsen vokste frem i Europa på 1900-tallet. Litt mer moderne sagt: «Hver person sin stemme», mener vi bør være prinsippet i et moderne demokrati. At andre land har mye større urimeligheter i sine valgordninger, - som Storbritannia og USA som fortsatt praktiserer «valgmennene» Norge kvittet seg med ved unionsoppløsningen i 1905 – er ikke noe godt argument.

Også på andre områder tyder mye på at det kan være rom for forbedringer i dagens valgordning. Ved skiftende valg har vi sett vektskåla lande på rødt eller blått – selv om flertallet av stemmer var av motsatt farge.


Bernt Aardal: Fylkesfordeling av stortingsmandater med varierende arealfaktor


Bernt Aardal: Byfolk taper på valgordningen.


Matematikk og rettferdighet (Solveig-Elin Ruud) (2019)


Her er senterpartisten som ikke vil flytte stortingsmakt til distriktene


Arealfaktoren bør skrotes "Finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjons-samfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".


Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.">