MDG og valgordningen (1)
At valgordningen er dypt urettferdig, er det mange som er enige om - selv innen de partiene som tjener på den.
Men det er ikke bare partier som MDG som har mye å tjene på å fjerne hindrene i valgloven. Alle partier har faktisk mye tape på vår nåværende valgordning. Det er nemlig ingen grunn til å anta at den fløyen man tilhører vil vinne valget selv om den vinner flertallet av velgerne. Siden Ap ligger an til å gjøre sitt dårligste valg siden 1924, og Høyre er helt avhenging av støtte fra flere småpartier for å komme i regjeringsposisjon igjen, er det for første gang i Norgeshistorien det viktig for selv de største partiene at småpartiene ikke blir diskriminert.
For ordens skyld: dette oppslaget handler om sperregrense, styringstillegg og om MDGs rolle i valglovutvalget, men er ikke ment som en kritikk av MDG som parti. Representantene i valglovutvalget står fritt til å mene hva de vil om hva de vil, uavhengig av partiets ståsted, som jo kan være et nyttig utgangspunkt: Flere av partiene har ikke noe klart definert stårsted, og svært få av dem ser ut til å ha sjekket hvordan vår valgloven fungerer i dagens politiske landskap.
Det bør de gjøre snarest mulig, for med et Sp som er på størrelse med Ap, med et Høyre som er større enn Ap, med småpartier på høyresiden som er svakere en småpartiene på venstresiden, og i tillegg en venstre/miljø-side som ser helt annerledes ut enn før (R og MDG ligger på rundt 8% på meningsmålinger, og SV er sterkere enn før), vil valgloven fortsatt slå ut diskriminerende – men på en helt annen måte enn før.
Publisert i 2018. Omarbeidet 22. mars 2021.
Rødt og MDG fikk tilsammen omtrent 40.000 flere stemmer enn Venstre ved forrige Stortingsvalg. Likevel fikk Venstre åtte stortingsrepresentanter i 2017, mens de to andre bare får én hver, skrev Dagsavisen etter 2017-valget.
Lengre nede i det samme oppslaget står det et relativt oppsiktsvekkende sitat fra MDGs representant i valglovutvalget:
"SV, som fikk bare drøyt 176.000 stemmer, er inne med 11 representanter. Venstre og KrF fikk henholdsvis noe under 128.000 og 123.000 stemmer, men vil ta opp åtte stortings seter hver. Rødt og MDG fikk tilsammen 165.000 stemmer ved valget, og sitter igjen med bare én representant hver.
– Det er jo slik sperregrensen fungerer, og det kan være litt kunstig å legge sammen to partier slik, men dette gjør jo at Une Bastholm og Bjørnar Moxnes har veldig mange stemmer bak seg, og det er klart at dette er en skjevhet. Men sperregrensen har blitt innført for å sørge for styringsdyktighet, så selv om mitt parti er et offer for ordningen, så ser jeg at det er et poeng å ha den, sier Strømmen."
Det virker som mange, inklusiv MDGs mann i valglovutvalget, har slukt dette med "styringsdyktighet" blindt. MDG har eksistert i cirka 30 år, og har aldri vært inne på Stortinget før i 2013. I 2013 ville MDG fått inn fem mandater på Stortinget, og i 2017 ville de fått inn 6 mandater – om alle stemmeberettigede hadde hatt lik stemmerett. Sperregrensen er direkte årsak til at miljøpolitikken på Stortinget har blitt massivt svekket i snart 8 år. At MDGs representant i Valglovutvalget sier at han ser at det er et 'poeng' i å ha sperregrensen – i en setting hvor hans eget parti nettopp har tapt 5 mandater hovedsakelig på grunn av denne sperregrensen er... feil fokus, i beste fall. 'Poenget' med sperregrensen er tilsynelatende 'styringsdyktighet', men sperregrensen førte ved 2017-valget til økt styringsdyktighet til den fløyen som fikk færrest stemmer, og det at mandatene MDG tapte i stedet gikk til flere av MDGs klareste meningsmotstandere er en del av sperregrense-galskapen.
Mener MDG at MDG er uheldig for styringsdyktigheten? Mente MDGs representant i valglovutvalget virkelig at landet ville fått redusert styringsdyktighet dersom 5 av hans partifeller hadde vært på Stortinget? Eller – mer spesifikt: hva slags problemer med styringsdyktighet tror Strømmen at MDGs representanter ville kunne skape – rent bortsett fra at det ville bli mye vanskeligere å få gjennomslag på Stortinget for vedtak som er ikke er miljøvennlige? Er det ikke primært for å stemme mot denslags vedtak at MDG vil være på Stortinget? Fløyen med flest stemmer er ikke representert i 2017-regjeringen i det hele tatt, og her er det nok ikke bare valgordningen som er problemet, men også 'regjerings- ordningen'. Men det som er mest feil etter 2017 er først og fremst at fløyen som tapte valget har oppnådd en styringsmulighet den fløyen som fikk flest stemmer ikke fikk, kombinert med at de har fått ekstramandater av valgloven. Grunnen til at de blå vant valget var jo selve sperregrensen, for den førte til at Rødt tapte tre mandater mens MDG tapte 5.
Sperregrensen er en av hovedårsakene til at ting går galt ved norske valg
FrP, H, V og KrF skulle ikke vært i regjering i det hele tatt, slik vår 'regjeringsordning' er i dag, og på toppen av det hele får de borgerlige utlevert 7 mandater fler enn de som vant valget fikk – for i enda sterkere grad kunne styre Norges utvikling i en annen retning enn de fleste velgerne ville ha; en rødgrønn retning. Den slags 'styringsdyktighet' vil vi ikke ha.
Sperregrensen er en formel*. Styringstillegget og arealfaktoren er også fri for menneskelig skjønn – det hele er basert på et regnestykke. Selve utjevningsmandat-ordningen, den som tilsynelatende skal 'jevne ut' mandatfordelingen slik at den blir mer riktig gjør jo heller ikke det – 14 av 19 utjevningsmandater i 2017 gikk til partier som endte opp med å få for mange mandater. MDG-Strømmen sa at han 'ser poenget med sperregrensen', men uten sperregrensen hadde MDG kanskje havnet i regjering. Sperregrensen er og blir en av hovedårsakene til at ting går galt ved norske valg. Den må avskaffes. Egentlig er det uvesentlig om Strømmen 'ser poenget' med sperregrensen eller ei – verken han eller noen av oss andre har mandat til å forskjellsbehandle velgere; til å diskriminere politiske grupperinger. Dessuten er de fem hovedingrediensene i valgloven har aldri blitt designet for å fungere sammen – disse elementene er ikke en gang på talefot, og det eneste som betyr noe i praksis er hvordan de fungerer sammen.
*Ingenting er feil med å kalkulere en god mandatfordeling med en god 'formel', dersom prinsippene er ufravikelig demokratiske. Og: det er lett å sjekke om formelen vi bruker gir mening, for om den gjør det, så stemmer mandatfordelingen (prosentvis, til hvert parti) med stemmetallene.
Utfallet av norske valg er avhengig av en rekke tilfeldigheter, og mange av disse har å gjøre med at disse 5 elementene (arealfaktoren, sperregrensen osv) slår ut på uforutsigbare måter, og vi aner ikke, på forhånd, hvordan utfallet blir av denne cocktailen. Den ene fløyen kan se ut til å være klar vinner helt til langt ut på valgnatten, men så viser det seg neste formiddag at fløyen med flest stemmer ikke bare mistet stortingsflertallet – motfløyen har fått et stort mandatovertak basert på noen få stemmer fra en en valgurne som står et sted vi kanskje ikke en gang har hørt om før.
En god valgordning er mye enklere enn en dårlig valgordning
Alle partier må ta stilling til et helt spesifikt tema: Vil vi – eller vil vi ikke – at tilfeldigheter skal kunne påvirke valgresultatet? Vi vet svaret: det er ikke mulig å unngå at tilfeldigheter spiller inn. Det er her må vi se selve ur-misforståelsen inn i øynene og komme med den eneste logiske konklusjonen: selv om vi kan ikke eliminere at en fløy vinner valget fordi en velger fra Nordkjosbotn ikke rakk fram til valglokalet i tide, må dette aldri brukes som et argument mot å fjerne tilfeldighetenes makt der vi kan forhindre det. Sperregrensen, måten vi bruker fylkesgrensene på, 'styringstillegget', arealfaktoren og utjevningsmandat-ordningen må alle underlegges et ufravikelig prinsipp: alle velgere, uten unntak, må i like stor grad som andre velgere være med på å påvirke hvem som skal styre landet. Alt annet er diskriminering/forskjellsbehandling. Velgere må aldri ha dårligere eller bedre odds enn andre fordi de bor i visse områder eller stemmer på visse partier. Det finnes bare et riktig svar på disse problemstillingene, dersom alle stemmer skal veie like mye (noe vi allerede har vi vedtatt at de skal) – og det er å fjerne alt som fører til an noen stemmer blir mere verdt enn andre.
Poenget med sperregrensen er tilsynelatende 'styringsdyktighet', men den førte ved 2017-valget til økt styringsdyktighet til MDGs egne politiske motstandere; til den fløyen som fikk færrest stemmer.
Vil MDG virkelig ofre fem mandater for at de partiene som MDG mener at ikke er like miljøvennlige som dem selv er lettere skal få igjennom vedtak MDG er uenige i? I et demokrati skal det være sånn at det blir vanskeligere den tapende fløy (den som fikk færrest stemmer) å få gjennomslag for sine vedtak. Det bør i høyeste grad være vanskelig for de fire borgerlige å være 'styringsdyktige' i 2017-2021-perioden, fordi (litt forenklet:) flertallet vil ha et annet Norge enn det disse partiene vil. Vi må aldri hjelpe mindretallet til å overkjøre flertallet; 'styringsdyktighet' handler om noe helt annet.
Løsningen på alt dette er ikke fjerne folkevalgte politikere fra Stortinget, slik vår valgordning gjør med bl.a. sperregrensen. Løsningen er å få til de beste avgjørelsene man kan få til når alle synspunkter har kommet på bordet, men da må alle relevante politikere sitte rundt dette bordet; noe sperregrensen forhindrer. MDG, Venstre, KrF og Rødt er alle viktige partier på hver sin måte, og de representerer alle titusenvis av velgere som vil ha folkevalgte fra sine partiene inn på Stortinget. Det å holde folkevalgte vekk fra Stortinget er en stygt overgrep mot demokratiet, og klart i konflikt med velgernes "rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter." Men det er også et angrep på ytringsfriheten, ettersom politikere som kommer inn på tinget ikke bare får stemmerett der, men de får også en grad av eksponering, ytringsfrihet og økonomisk støtte som øker ved hver representant de får inn.
De ville ha KrF og V rett over sperregrensen - og klarte det
Både KrF og Venstre bare kom like over sperregrensen på 4% i 2017. Høyrefolk og Frp'ere drev aktiv kampanjevirksomhet rett før valget, som de har gjort flere ganger før, for å få folk i sine egne partier til å stemme taktisk. Det at tilhengere av høy sperregrense bruker organiserte kampanjer rett før valgdagen for å komme seg rundt denne loven er en ganske stygg affære.
Vi må aldri hjelpe mindretallet til å overkjøre flertallet; 'styringsdyktighet' handler om noe helt annet.
Rødt og MDG tapte altså 8 mandater på dette. At to borgerlige partier får inn ekstramandater på denne måten vil selvsagt endre Norges utvikling veldig tydelig i denne stortingsperioden. Prosessen er tvers i gjennom udemokratisk, og MDG og Rødt var de som tapte mest på dette i 2017 (men i 2021 blir det kanskje V og KrF som må lide).
Det er god grunn til å stille spørsmål ved MDGs – eller rettere, Øyvind Strømmens – rolle i valglovutvalget. Dette har ikke bare med sperregrensen å gjøre, fordi når regjeringen, som den ofte gjør, tilfaller mindretallet, blir jo styringstillegget gitt til partier som egentlig ikke skulle styre landet. Eller rettere: styringstillegget vet ikke hvem som skal styre landet; det går til de største partiene enten de får stortingsflertall eller ei. Det er slett ikke er sikkert at det største partiet tilhører den fløyen som skal styre landet, og 'styringstillegget' er dermed med på å svekke styringsdyktigheten til regjering og stortingsflertall. Ikke bare det, men det kan godt være slik at det såkalte styringstillegget er den direkte årsaken til at feil fløy vinner valget. Og selv i situasjoner hvor det ikke er tilfelle, vil styringstillegget uansett fungere diskriminerende, siden det er en direkte årsakt til at alle stemmer ikke er like mye verdt i Norge.
Det at tilhengere av høy sperregrense bruker velorganiserte kampanjer rett før valgdagen for å komme seg rundt denne ordningen er en ganske stygg affære.
For å få slutt på diskrimineringen av velgere, og dette rammer i dag partier som MDG, R, V og KrF, er det viktig at både at styringstillegget fjernes helt, at arealfaktoren erstattes med en bedre løsning, at sperregrensen erstattes av en naturlig sperregrense – og at vi får en måte å utjevne på som respekterer det grunnleggende prinsippet om at alle stemmer må være like mye verdt. En slik ordning kan også redde de store partiene fra å tape valg i årene som kommer. Verken H eller AP partier kan med sikkerhet vinne et stortingsflertall i dag uten støtte fra et eller flere av de etablerte småpartiene. Kanskje Ap kan det, men når man planlegger en ny valgordning må man tenke 4-5 valg framover, og vi vet av erfaring at svært mye kan endre seg fra en stortingsperiode til en annen. Det er slett ikke sikkert at de rødgrønne har så massivt overtar i 2025 som de har i 2021.
En viktig effekt av sperregrensen er at mange lar være å stemme på et parti de egentlig er enige med, dersom de antar at det er umulig at de kommer over sperregrensen. Dette bør sees i sammenheng med det at representasjon i et lands parlament fører til mye mer oppmerksomhet rundt sakene man brenner for enn om man ikke er representert, som ofte resulterer i at straks et parti har kommet inn i parlamentet, fortsetter de å komme inn.
I Sverige har miljøpartiet kommet inn i Riksdagen med gjennomsnittlig 19 mandater hvert år siden 1988, bortsett fra ett eneste år – da havnet de under sperregrensen og fikk null mandater. Det at et parlament fra det ene året til det andre mister alle mandatene til et av partiene skaper selvsagt ustabilitet. Vedtak kan gjøres om fordi dette partiet ikke er inne, og så blir de endret igjen når de kommer tilbake med full kraft etter neste valg. Når man har 4-5 partier som vaker rundt sperregrensen kan det bli mange unødvendig endringer på Stortinget fra den ene stortingsperioden til de andre. Det at det er så vanskelig å etablere seg som nytt parti i Norge kan være en av grunnen til at det tok så lang tid for MDG å bli representert på Stortinget. Ikke bare har vi den beryktede sperregrensen, vi har også de andre ordningene som gjør det vanskelig for småpartiene – fordi de både arealfaktoren, styringstillegget, fylkesgrensene og utjevningsmandat ordningen i likhet med sperregrensen favoriserer andre partier enn MDG, Rødt, KrF og Venstre.
I Danmark kom det grønne partiet, 'Alternativet', inn på Folketinget for første gang i 2015 med 4,8% av stemmene. Siden det har partiet mistet mange stemmer til tre andre miljøorienterte partier (Enhetslisten, Sosialistisk Folkeparti og det Radikale Venstre):
"Ifølge partileder Uffe Elbæk skyldes dette at alle de andre partiene har blitt grønne over natten.
«Man kan ikke være et seriøst politisk parti på Christiansborg i dag uten å ha en grønn klimapolitikk», sier Elbæk til nettavisen Alltinget." (Kilde)
Hadde Pensjonistpartiet kommet inn på Stortinget med ett eneste mandat i 1993, ville mest sannsynlig fokuset på pensjonistene situasjon økt hos de andre partiene også, og vi kunne dermed unngått at pensjonisters vilkår over flere år har blitt vanskeligere.
Med en en lineær mandatfordeling uten sperregrense ville MDG kommet inn på Stortinget i 1989, og med en lineær mandatfordeling med naturlig sperregrense (det er slik vi vanligvis beregner mandater) hadde partiet manglet cirka. 6000 stemmer på å komme inn. De ville kanskje fått disse stemmene hvis de store partiene ikke hadde gjort det så vanskelig for nye, unge parter å etablere seg i Norge. Hadde MDG kommet inn den gangen, ville de med stor sannsynlighet fortsatt å være inne med Stortinget – med mindre deres nærvær i 1989 ville ført til at de andre partiene hadde blitt 'grønne over natten', slik Alternativets leder i Danmark beskrev den danske situasjonen. I begge tilfeller ville et grønnere nærvær på Stortinget i de 32 årene som har gått siden 1989 nok ført til at vi også hadde hatt et grønnere Norge – og færre miljøproblemer å rydde opp i i dag.
For ordens skyld 2: det såkalte styringstillegget er egentlig ikke et styringstillegg, det er et makt-tillegg til de som allerede har mye makt; dvs. enda en måte å holde småpartiene nede på - og en av flere grunner til at vi ikke har likhet for valgloven i dette landet.
*For ordens skyld 3: I Sveits ble myndighetene dømt til å endre valgloven etter et søksmål som det grønne partiet i Sveits til en viss grad var involvert i.
Link: Regjeringsutvalg vil vurdere sperregrensen
Det som ble mest feil etter 2017-valget var først og fremst at fløyen som tapte valget har oppnådd en styringsmulighet den fløyen som fikk flest stemmer ikke fikk, kombinert med at fløyen som fikk færrest stemmer har fått 7 ekstramandater av valgloven.
Se også:
Senterpartiet og valgordningen
De borgerlige bidrar til at det blir vanskelig for høyresiden å oppnå regjeringsposisjon igjen
Taktisk stemming i 2021 – og venstresiden