Bonus-mandater til det vinnende partiet?
‘Styringstillegg' og bonusmandater til de største er to sider av samme sak
Benito Mussolini var den første politikeren som fikk gjennom en lov som automatisk ville gi ekstramandater til det vinnende partiet (eller vinnende koalisjonen). Dette sikret Mussolini valgseieren i 1924. MBS (Majority Bonus System) har også blitt benyttet i Hellas, men de har offisielt tatt avstand fra denne løsningen – 2019 var siste året den ble brukt. Metoden har også vært brukt i bl.a. Argentina og San Marino. Ideen bak denne løsningen med bonusmandater var å sikre det vinnende partiet – eller den vinnende fløyen – styringsdyktighet.
12. februar 2021
I Norge har vi også en løsning som gir bonusmandater til de største partiene, det såkalte 'styringstillegget'. Etter 70 år er det fortsatt folk som tror at ‘styringstillegget’ går til den vinnende fløyen/det vinnende partiet. I 1953, samtidig som det diskriminerende ‘styringstillegget’ ble benyttet for første gang i Norge ble en variant av MBS igjen benyttet i Italia. Metoden var høyst urettferdig: den sikret at et parti eller en fløy som fikk mer enn 50% av stemmene automatisk ville få 2/3 av mandatene. Kristendemokratene fikk akkurat for få stemmer til å oppnå absolutt flertall, og metoden bla avskaffet før 1958-valget.
Ap/H vs. Mussolini: 1-0 Det gikk bedre med Arbeiderpartiet enn det gjorde for de italienske kristendemokratene. Ap fikk 45,6% av stemmene i 1953, og det sikret dem 56,7% av mandatene. Den norske løsningen var mer utspekulert, den ga nemlig store fortinn til det vinnende partiet (det var nemlig kun et ‘vinnende’ parti den gangen) selv om de ikke hadde absolutt flertall. Ap hadde stemmer nok til å få 68 mandater i 1953, men fikk 74 av 150. Forøvrig: Ap hadde lenge hatt et annet fortrinn som minnet om MSB, nemlig den såkalte D’Hondts metode, som jo er kjent for å favorisere de største partiene, så denne metoden skulle avskaffes. I stedet ble den erstattet med en annen metode som gjorde det samme.
Ap var også ‘heldige’ med sin kamp mot kommunistene i 1953: NKP fikk 5,9% av stemmene men kom hverken inn i regjeringen eller inn på Stortinget. Når man vet hva som skjedde under Moskva-prosessene er det ikke rart at man fryktet at noe lignende kunne skje her, men metoden opprettholdes den dag i dag, selv om vi ikke har noen partier som flirter med udemokratiske regimer.
Derfor tok nok Gerhardsen og Lyng sin samtale om styrings-tillegget i en korridor Tilbake til dette med ‘største parti’ eller ‘største fløy’: dette var ikke noe tema den gangen styringstillegget ble innført. Ingen partier fikk mer enn 17-18 %av stemmene – bortsett fra Ap som lå mellom cirka 41 og 45% i 1945 og 1949. Vi hadde i praksis et 5-parti-system den gangen, og det var kun Ap og H som ville kunne tjene på bonus-kandidater de til de største. Bondepartiet/Senterpartiet fikk maksimum 11.6% mellom 1936 og 1993 – en periode på nesten 60 år.
Gerhardsen/Lyng var altså flinkere til å få gjennomslag for bonusmandater til sine egne partier enn italienerne var til å gjenopplive Mussolinis overgrep mot demokratiet i 1924. Ap og H hadde til sammen 64% av mandatene i 1949, noe som ga dem i alt 112 av 150 mandater. De fikk med andre ord omtrent 75% av mandatene i 1949, og da kunne de vedta hva de ville.
Ap og H var mindre enige med hverandre den gangen enn de er i dag. Men de forsto begge at de kunne vedta en lov som ga dem selv ekstramandater, så det gjorde de. Det fantes ingen andre store partier. Ap var sikker å på at dette ville bli like vellykket som MSB, siden a) man ikke trenger absolutt flertall for å mange ekstramandater, og b) fordi Ap var det eneste partiet som hadde mer enn 20% av stemmene.
Grunnen til at denne besynderlige ordningen – den som i utgangspunktet skulle favorisere Ap og H men diskriminere alle andre ble til i en korridor var nok at det var lettere for Ap å overtale H om en slik ordning under fire øyne enn være åpen om hva denne avtalen egentlig gikk ut på/hva den ville bety for de andre partiene.
I dag er alt annerledes Det er ikke lengre slik at største parti/fløy vinner valget. Bonus-mandatene (som utleveres av bl.a. ’styringstillegget’, fylkesgrensene og sperregrensen) – forhindrer i dag styringsdyktighet.
De har gjort det en god stund, ettersom styringstillegget ikke er bundet til det partiet eller den fløyen som får regjering eller statsminister. Dessuten har situasjonen utkrystallisert seg, slik at både Høyre og Senterpartiet kan komme bedre ut av valglovens skjevheter enn det partiet som ‘vinner’ flertallet i regjeringen og får statsministeren. Vi har nemlig aldri hatt en gjennomgang av hva som skal til for å sikre Norge en valgordning som fører til en rettferdig mandatfordeling uansett hvem som vinner valget.
Det har vært en ekstrem fokus i partiene på å få til en valgordning som de selv tjener på i nær framtid. Og før noen Høyre- eller Sp-velgere roper hurra – og tenker at dette er en god løsning som kan fungere som en slags hevn mot Ap som jo historisk har kommet mye bedre ut av valgordningen vår enn noe annet parti: Det kan like gjerne slå den andre veien. De borgerlige kan få flest stemmer, men Ap/Sp kan få Stortingsflertall. Ingen vet hva som skjer etter 2021.
I 2021 skjer det igjen
Valgordningen skal igjen revideres, og…
• det handler fortsatt om å få til en valglov som er vanntett uansett valgresultat
• de største partiene kan igjen vedta en lov som favoriserer de største partiene
• mange tenker fortsatt kun ett valg fremover, og partiene tar antakelig ikke med i betraktning at en lov de tjener på i 2021 kan ta knekken på dem fire år senere.
• det som til slutt blitt vedtatt av valglov-endringer blir vedtatt av et kunstig flertall. Om Stortinget skal behandle endringer i valgloven i denne stortingsperioden, vet vi jo allerede at flertallet på Stortinget ikke representerer flertallet av velgerne. Dette er ikke kun fordi de rødgrønne fikk flest stemmer i 2017, men fordi de rødgrønnes overtak har økt massivt siden den gangen, og de rødgrønne partiene har hatt flertall i meningsmålinger (måneds-gjennomsnitt; stol aldri på enkeltmålinger!) i over to år.
Dessuten er den egentlige konflikten ikke mellom de rødgrønne og de blågule – dette er en David vs. Goliat-situasjon. Den handler på overflaten om å oppnå ‘styringsdyktighet’ for de store, men så er det tre ting man glemmer:
Styringstillegget og hele totaljusteringen av mandater til partiene gir ofte ekstramandater til partier som ikke skal i regjering eller får statsminister.
Valgloven gir også, i blant, ekstramandater til den tapende fløy.
Verst av alt: disse ulike faktorene, filtrene og tilleggene kan direkte forårsake at den vinnende fløyen atter en gang kan komme til å sitte molefunkne på sine opposisjons-taburetter og se på at den tapende fløy smilende trumfer gjennom viktige vedtak de svært godt vet at flertallet av velgerne er sterke motstandere av.
Valgloven er så mislykket på så mange plan at det er vanskelig å sette ord på det. Det er intet mindre enn tragisk at en korridoravtale som er så antidemokratisk – og så i pakt med den metoden Mussolinis variant av MBS sikret seg valgseier med – ikke er avskaffet for lenge siden. Det er også ganske absurd at man i 2021 må argumentere for en ordning der alle stemmer er like mye verdt.
Se også:
67-års-jubileum for det offentliges selvkritikk av valgordningen
Norge og Irak vs. resten av verden
– I skate to where the puck is going, not to where it has been