Arealfaktoren: Nordmenn flest er diskriminert

Artikkel 2 i Menneskerettighetserklæringen sier klart fra at det ikke skal gjøres noen forskjell på på folk på grunn av den "politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til”. Grunnloven sier at alle like for loven. Men nesten alle forordningene i valgloven fører til at vi ikke får lik grad av stemmerett, eller kanskje ikke reell stemmerett i det hele tatt.

Man kan altså ikke diskrimineres på grunnlag av hvilket område man bor i. Man kan ikke gi redusert grad av stemmerett til folk som bor i visse områder, eller forfordele områder ved å go noen områder mer politisk makt enn andre. Ulike fylker domineres jo av ulike partier. Oslo er også ett distrikt, og her står f eks Venstre, MdG og Rødt sterkere enn i mange andre fylker. 

• Vi diskriminerer  folk i visse fylker, nemlig de som bor i fylker som ikke har fått arealtillegg. Det vil i praksis si alle andre fylker enn Finnmark, Troms, Oppland, Hedmark og Rogaland. I fylkene som får arealtillegg bor det nesten omtrent 900 000 innbyggere.  

• I litt mindre grad diskriminerer vi de fylkene som hverken får eller gir fra seg utjevningsmandater. Her er det snakk om cirka 1.9 millioner mennesker. 

•  Vi diskriminerer spesielt de som bor i fylker som gir fra seg utjevningsmandater: Oslo (2), Akershus (2), Hordaland (1), Rogaland (1) og Vestfold (1). Her bor det 2.5 millioner mennesker, som ‘straffes’ med redusert stemmerett fordi fylkene ikke er store - rent fysisk - av den såkalte arealfaktoren, som gir makt tilsvarende 1.8 stemme for hver kvadratkilometer.

I praksis betyr dette at vi har et ‘usynlig’ fylke, med over en halv million virtuelle mennesker - hvor de som har stemmerett stemmer slik de stemmer i Hedmark, Oppland og de andre store fylkene.  Her blir det altså flere stemmer til Senterpartiet og de store partiene generelt, og færre til Venstre, MdG og Rødt. 

Bor man i lille Vestfold, f eks, må de få innbyggerne der (cirka 250 000) gi fra seg et mandat til de 900 000 som bor i de "stemmeretts-priviligerte" fylkene. Denne diskrimineringen av Oslo/Akershus/Hordaland/Rogaland/Vestfold har stor betydning når det gjelder hvem som har makt i Norge. Som vi vet er det enkelte som er svært engstelige for at et lite parti skal komme inn på tinget med bare ett mandat - siden dette mandatet kan komme i vippeposisjon. Men alle de ekstramandatene som går til de store fylkene kan også komme i vippeposisjon. Og de fylkene leverer vi frivillig syv ekstramandater til, selv om det er svært mange andre - og gode - måter å sørge for at disse distriktene ikke blir overkjørt på. Her er det snakk om mange vippeposisjoner. Disse 7 ekstramandatene kan fullstending avgjøre hvem som får stortingsflertall og statsminister. Og husk at om et fylke gir fra seg et mandat til et annet, og de i utgangspunktet f eks har fire mandater hver, blir ikke den demokratiske differensen ett, men to mandater. 

Mange av oss har redusert eller ingen stemme-innflytelse både på grunn av både sperregrensen, fylkesoppdelingen slik den fungerer nå, arealfaktoren på 1.8, styringstillegget på 1.4 og den nåværende løsningen med utjevningsmandater. Bor man i et tettbefolket fylke, har sympatier for partier under eller nær sperregrensen, går klart unna å dra nytte av styringstillegget siden man ikke stemmer på et stort parti kan man være pensjonist og ha levd et helt liv uten å få uttelling for en eneste stemmeseddel. Det hadde forøvrig vært nok å stemme på et politisk minoritetsparti. 

Vi er ikke i nærheten av en gang å forsøke å få til en ordning hvor alle er like for valgloven. 

Ideen om å overkjøre en gruppe mennesker poltisk for at en annen gruppe ikke skal overkjøres politisk er uintelligent, spesielt siden det finnes flere andre måter å håndtere situasjonen på. Pukelsheim-metoden er en av dem, siden den sikrer en god fordeling mellom fylkene uten å forstyrre den nasjonale maktbalansen: både partiene og fylkene blir proporsjonalt representert.