Man kan altså ikke diskrimineres på grunnlag av hvilket område man bor i. Man kan ikke gi redusert grad av stemmerett til folk som bor i visse områder, eller forfordele områder ved å go noen områder mer politisk makt enn andre. Ulike fylker domineres jo av ulike partier. Oslo er også ett distrikt, og her står f eks Venstre, MdG og Rødt sterkere enn i mange andre fylker. 

• Vi diskriminerer  folk i visse fylker, nemlig de som bor i fylker som ikke har fått arealtillegg. Det vil i praksis si alle andre fylker enn Finnmark, Troms, Oppland, Hedmark og Rogaland. I fylkene som får arealtillegg bor det nesten omtrent 900 000 innbyggere.  

• I litt mindre grad diskriminerer vi de fylkene som hverken får eller gir fra seg utjevningsmandater. Her er det snakk om cirka 1.9 millioner mennesker. 

•  Vi diskriminerer spesielt de som bor i fylker som gir fra seg utjevningsmandater: Oslo (2), Akershus (2), Hordaland (1), Rogaland (1) og Vestfold (1). Her bor det 2.5 millioner mennesker, som ‘straffes’ med redusert stemmerett fordi fylkene ikke er store - rent fysisk - av den såkalte arealfaktoren, som gir makt tilsvarende 1.8 stemme for hver kvadratkilometer.

I praksis betyr dette at vi har et ‘usynlig’ fylke, med over en halv million virtuelle mennesker - hvor de som har stemmerett stemmer slik de stemmer i Hedmark, Oppland og de andre store fylkene.  Her blir det altså flere stemmer til Senterpartiet og de store partiene generelt, og færre til Venstre, MdG og Rødt. 

Bor man i lille Vestfold, f eks, må de få innbyggerne der (cirka 250 000) gi fra seg et mandat til de 900 000 som bor i de "stemmeretts-priviligerte" fylkene. Denne diskrimineringen av Oslo/Akershus/Hordaland/Rogaland/Vestfold har stor betydning når det gjelder hvem som har makt i Norge. Som vi vet er det enkelte som er svært engstelige for at et lite parti skal komme inn på tinget med bare ett mandat - siden dette mandatet kan komme i vippeposisjon. Men alle de ekstramandatene som går til de store fylkene kan også komme i vippeposisjon. Og de fylkene leverer vi frivillig syv ekstramandater til, selv om det er svært mange andre - og gode - måter å sørge for at disse distriktene ikke blir overkjørt på. Her er det snakk om mange vippeposisjoner. Disse 7 ekstramandatene kan fullstending avgjøre hvem som får stortingsflertall og statsminister. Og husk at om et fylke gir fra seg et mandat til et annet, og de i utgangspunktet f eks har fire mandater hver, blir ikke den demokratiske differensen ett, men to mandater. 

Mange av oss har redusert eller ingen stemme-innflytelse både på grunn av både sperregrensen, fylkesoppdelingen slik den fungerer nå, arealfaktoren på 1.8, styringstillegget på 1.4 og den nåværende løsningen med utjevningsmandater. Bor man i et tettbefolket fylke, har sympatier for partier under eller nær sperregrensen, går klart unna å dra nytte av styringstillegget siden man ikke stemmer på et stort parti kan man være pensjonist og ha levd et helt liv uten å få uttelling for en eneste stemmeseddel. Det hadde forøvrig vært nok å stemme på et politisk minoritetsparti. 

Vi er ikke i nærheten av en gang å forsøke å få til en ordning hvor alle er like for valgloven. 

Ideen om å overkjøre en gruppe mennesker poltisk for at en annen gruppe ikke skal overkjøres politisk er uintelligent, spesielt siden det finnes flere andre måter å håndtere situasjonen på. Pukelsheim-metoden er en av dem, siden den sikrer en god fordeling mellom fylkene uten å forstyrre den nasjonale maktbalansen: både partiene og fylkene blir proporsjonalt representert.