Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    


Opphavet til arealfaktoren:

Folk har trodd på valglovutvalgenes utspill før også – og tatt feil

Om opphavet til arealfaktoren, hvordan utjevningsmandat-ordningen har feilet, og valglovutvalgenes syltynne argumenter for å forskjellsbehandle velgerne

Valglovutvalget

Om Gunnvald Grønviks 'arealfaktor' og valglovutvalgets mangel på etikk


Det er noe George Orwelliansk over de syltynne argumentene for forskjellsbehandling i den norske valgloven. Animal Farm ble opprinnelig skrevet for å beskrive Sovjetkommunismen, som i høyeste grad fortjente kritikk, men det besynderlige i dag er at spesielt Ap, FrP og H fortsatt støtter autoritære metoder – i valgloven – for å holde opposisjonelle partier/politiske minoriteter nede. Alle velgere har nemlig ikke reell og lik stemmerett. At man ville holde Sovjet-vennlige NKP nede i midten av forrige århundre er forståelig, men det skjedde ved hjelp av metoder som har mye til felles med totalitære grep som autoritære land benytter for å kneble opposisjonelle. I tillegg rammer de samme metodene (les: forskjellsbehandlingen av politiske partier) i våre dager 4-5 etablerte partier som alle tar avstand fra totalitære regimer: V, KrF, Rødt og MdG og SV. Omtrent hver fjerde velger kan risikere å ikke få uttelling for sin stemmeseddel på lik linje med andre velgere. Alt dette skjer under dekke av å skulle oppnå ‘styringsdyktige flertall’ og å unngå fragmentering. Det vi kaller ‘styringstillegg’ handlet i utgangspunktet om å gi ekstramandater til Ap og holde våre politiske minoriteter nede. Spesielt SF og NKP ble rammet av dette, og  utjevningsmandat-ordningen prioriterer også store partier framfor de etablerte småpartiene.

Arealfaktoren har lignende svin på skogen. Hovedpersonen bak arealfaktoren heter Gunnvald Grønvik. Det var han som opprinnelig foreslo at en kvadratkilometer kratt og myr skulle ha nesten dobbelt så høy grad av grad av stemmerett som en velger. Grønvik har også skrevet om hvordan valgloven med hans egne forslag endte opp i ettertid, både som artikkelforfatter (“En mer rettferdig valgordning”) og debattant (“Feil om valgordning”).

Når man ser uttalelser avgitt i tidligere års valglov-debatter, både fra valglovutvalg-medlemmer og enkelte ledende politikere/‘bakmenn’, blir en slått av hvor feil og misvisende mye av det de skrev og sa var. Dessverre ser vi samme type misvisende meninger bli presentert som fakta i 2020 som vi så sist dette ble diskutert, i 2005, og  uttalelser fra sentrale valglovutvalg-medlemmer er i dag uheldigvis like misvisende  og/eller direkte feil som Grønviks uttalelser var i 2005.

Hvorfor er etikk-terskelen lavere i en valglov-diskusjon enn vi er vant til fra andre sammenlignbare institusjoner? Vi skal fortsette å komme tilbake til det nåværende valglovutvalgets useriøse utspill, men i første omgang skal dette handle om et tilbakeblikk, om arealfaktor og utjevningsmandater, og om hvordan vi/media ikke har stilt nok kritiske spørsmål til tidligere utsagn om at alle har reell medbestemmelsesrett gjennom valgloven, om at vi allerede praktiserer ‘one person, one vote’, eller om at dette med at mange av de som har reell stemmerett i praksis kun har en svært redusert versjon av den stemmeretten mange andre har.

“Målet er å få til likest mulig stemmetall bak hvert mandat på landsbasis.” I den førstnevnte artikkelen fra 2005 hevder Grønvik at “Målet er å få til likest mulig stemmetall bak hvert mandat på landsbasis.” Det er utjevningsmandat-ordningen han snakker om her, men det er faktisk ingen av våre valglovutvalg som har hatt som mål å få til at alle stemmer skal telle så likt som mulig. Hadde de i det minste forsøkt, hadde de fått til noe mye bedre enn den valgloven vi sitter med i dag – eller den valgloven vi sitter med basert på valglovutvalgets rapport. Arealfaktoren til Grønvik er faktisk en av grunnene til at våre stemmer ikke teller like mye, og det samme gjelder selvsagt sperregrensen og det såkalte ‘styringstillegget’

Grønvik legger til at dette med likt antall stemmer bak hvert mandat ikke gjelder partiene rundt sperregrensen. I disse dager handler om KrF/Rødt/V/SV/MDG – omtrent 24% av  velgerne i følge nye meningsmålinger. Før man rekker å spørre seg selv hvorfor han har benyttet overskriften “Rettferdig’ om en løsning som diskriminerer mange velgere, viser det seg  at neste overskrift er “Alle stemmer teller likt” – noe de fleste vel vet er fullstendig feil.

Videre: “Økningen i det totale antallet utjevningsmandater er svært viktig ettersom det i praksis nesten alltid vil innebære at partiene som passerer sperregrensen, får sitt samlede mandat-antall fastsatt basert på stemmetallet på landsbasis. Sagt på en annen måte: Ved partivalget til Stortinget teller fra nå av alle avgitte stemmer likt, slik at det såkalte styringstillegget er helt borte.” Med andre ord: Alle stemmer teller likt –  bortsett fra de som ikke stemmer lik, og alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.

Grønvik nevner ikke det at mange av mandatene fra fylkene er reservert som utjevningsmandater også vil føre til en økt sperregrense-effekt. Med et lavere antall valgbare mandater fra hvert valgdistrikt (siden ett mandat fra hvert fylke er reservert til utjevning) blir jo terskelen høyere for å få inn et distriktsmandat. Dessuten var vi ikke i nærheten av at styringstillegget var borte eller at “frå nå av teller alle stemmer likt” i 2005, og er det heller ikke i 2020. Legg merke til at når arealfaktorens opphavsmann skriver dette, er det ikke i et debattinnlegg, men som artikkelforfatter og ‘dr. polit’. Aftenposten presenterer dette nærmest som fakta og ikke som det partiske forsvarsdokumentet det er.


2017

Fra vår “Styringstillegget er ikke et styringstillegg, det er en sperregrense”, om 2017-valget:


"MDG mistet og Akershus- og Rogalandsmandatene sine pga. styringstillegget. De tapte 5 mandater totalt pga. valgordningen – de resterende tre mistet de av andre grunner. Høyre fikk et ekstramandat totalt pga. styringstillegget, og styringstillegget sørget også fra at Høyre fikk seks mandater fra Oslo og Akershus – uten styringstillegget ville de fått 5 representanter fra hvert av disse fylkene. KrF vant ett mandat i Vest-Agder pga. styringstillegget, og endte opp opp med 8 mandater totalt i stedet for de 7 de ville fått uten styringstillegget."

H, FrP og KrF fikk  til sammen fire ekstramandater i 2017 – noe som også blir feil, fordi det jo var de fire rødgrønne partiene som burde endt opp med stortingsflertallet, siden de hadde flest stemmer. Samme år fikk SV, Ap og SV fire ekstramandater av valgloven – altså i et år hvor motparten endte opp med regjering og stortingsflertall, og dermed skulle styre landet. De fire partiene på den rødgrønne siden fikk flest stemmer, men siden  valgloven sørget for igjen endte opp med feil regjering, blir alt snakket om styringstillegg og styringsdyktige flertall like meningsløst som Grønviks påstander om at endringen i 2005 førte til rettferdighet og at alle stemmer teller like mye.  Enten riktig eller feil fløy vinner valget, er effekten av valglovens totaljustering ikke bare negativ; den er alltid hovedsynderen de årene feil fløy  vinner valget. Vi har tidligere skrevet om dette i ‘Styringstillegg om mindretallsregjering er en usedvanlig dårlig kombinasjon’, og det kommer flere slike artikler. En av dem skal handle om hvor ugunstig kombinasjonen av regjeringsskifte og styringstillegg/totaljustering er.

2005: mageplask for utjevningsmandat-ordningen igjen

Om man regner velgernes grad av stemmerett pr. parti, er ikke alle stemmer like mye verdt. Det er de heller ikke om man ser på graden av stemmerett pr. valgdistrikt:

“Ved å ta utgangspunkt i valget i 2005, viser valgforsker Bernt Aardal at det står 18.000 avgitte stemmer bak hver stortingsrepresentant fra Oslo, mens det står 7.400 avgitte stemmer bak hver stortingsrepresentant fra Finnmark. En stemme i «elitehovedstaden», Oslo, teller altså bare halvparten så mye som en stemme i Finnmark. Mandatfordelingen er blitt noe bedre enn i 2005, men hovedbildet er det samme i dag. (Kilde)

Grønvik fortsetter: “Velgere som er opptatt av å vinne innflytelse, slipper dermed å tenke på om deres primære parti har sjanse til representasjon i et fylke. Uansett hvor i landet en velger avgir sin stemme, får vedkommende mest innflytelse ved å stemme på sitt parti.”  Han vedkjenner igjen at dette ikke gjelder våre politiske minoriteter, altså en av de få gruppene som nettopp vil vurdere å stemme på et annet parti en det som er deres primære parti.  

Styringstillegget er altså ikke borte. Alle stemmer teller definitivt ikke likt, og taktisk stemming er fortsatt et tema nettopp fordi stemmene ikke teller likt. Dessuten blir ikke partiene over sperregrensen behandlet likt heller. Hadde de blitt det i 2005, ville ikke Ap fått 5 mandater mer enn de hadde stemmer til det året, og de borgerlige ville ikke tapt mandater heller.  

Selv om vi hadde vurdert dette kun som et resultat av at RV/Kp i 2005 mistet tre mandater på grunn av valgloven, og at disse mandatene da endte opp hos andre partier i stedet, ville uansett ikke hver stemme (over sperregrensen) telt likt. Det går altså ikke an å bortforklare forskjellsbehandlingen av partiene over sperregrensene som en uungåelig sideeffekt av sperregrensen.

Hadde partiene blitt proporsjonalt fordelt i 2005, ville vi nemlig hatt denne mandatfordelingen hvis RV og Kp hadde blitt eliminert fra regnestykket:

+4 AP ville hatt 57 mandater. De fikk 61.  

-1 FrP ville fått 39 mandater. De fikk 38.

-2 Høyre ville fått 25 mandater. De fikk 23.

-1 KrF ville fått 12 mandater. De fikk ett.

Grønviks påstand var dermed også feil på hans egne premisser.

Siden Ap fikk 4 mandater for mye den gangen, FrP og KrF fikk ett for lite, og H fikk 2 for lite, er avviket mellom hvor mange stemmer som står bak hvert mandat stort, i tillegg til at over 80 000 stemmer ble ignorert. Avviket slik det endte opp i 2005 ble nesten tre ganger så stort i som det ville blitt sammenlignet med en valgordning hvor småpartiene fortsatt var diskriminert (og dermed mistet  3 mandater) – men hvor de resterende partiene i det minste fikk en så jevn mandatfordeling som mulig.  


Om alle stemmer hadde like stor betydning i 2009, ville ikke FrP/H/ Ap fått i alt 7 mandater for mye. Og samme hva Grønvik måtte mene om Venstre, har det at V skulle tape 7 mandater i 2009 med 3.935% av de relevante stemmene ingenting med ‘rettferdig’ eller ‘alle stemmer teller likt’ å gjøre.  Dette er nesten like ille som ved 1989-valget, første gangen vi opererte med de såkalte utjevningsmandatene – hvor Venstre fikk mellom 3 og 4% av stemmene, men endte opp med null mandater , mens mikropartiet FfF med 0.3% av stemmene fikk inn ett mandat. Innfør en nasjonal, naturlig sperregrense snarest mulig.

I 2013, som tross alt endte opp med vår mest proporsjonale mandatfordeling noensinne, ble fortsatt partier både over og under sperregrensen diskriminert. Høyre fikk 2 ekstramandater av valgloven, mens Ap (som ikke skulle i regjering) fikk 3.

For å få et reellt overblikk over hvordan valgloven korrumperer utfallet av valgresultatet, må man glemme ‘styringstillegg’, sperregrense og arealfaktor, og i stedet se på summen av alt dette; total-justeringen valgloven fører til.

Sp og FrP får også ekstra-mandater i 2013, og det er hovedsakelig Rødt og MdG som betaler regningen, med sitt tap på 6 mandater. At Ap og Sp i 2013 får fire ekstramandater av valgloven et år hvor det er motparten som – faktisk med flertallet av velgerne i ryggen – skal i regjering, gir ikke mening enten vi kaller ‘delingstallet’ i valgloven for styringstillegg eller sperregrense. Legg merke til at delingstallet offisielt ikke kalles styringstillegg – dette delingstallet burde egentlig kalles “Sperregrense 2”).

Alt hadde blitt så mye riktigere om ingen av disse partiene hadde fått ekstramandater. Dessverre er vår ukloke valglov et resultat av en lang kamp mellom de ulike partienes egeninteresser, og har endt opp som konglomerat av motsetninger som ikke er på talefot med hverandre, selv om de stort sett har en ting til felles: de holder politiske minoriteter unna en proporsjonal representasjon på Stortinget.  

Alle stemmer teller like mye, men én stemme kan vippe inn 7 mandater på Stortinget?  

Grønvik prøver å trøste valgtaperne/småpartiene når han skriver at “partier nær sperregrensen kan prøve å appellere til velgere ved å påpeke at stemmen som bringer partiet over 4 prosent, sikrer seks-syv mandater til partiet.”   Han vedkjenner dermed at en enkelt stemme kan utløse det at et parti vinner 7 mandater, noe som igjen fører til at 7 andre mandater må ut av Stortinget – i en valgordning han mener er ‘rettferdig’ siden ‘alle stemmer teller like mye’. Dette er ikke uttalelser fra en forvirret lekmann, men fra en kilde som har klart å overtale datidens valglovutvalg om at hans arealfaktor vil bli en del av en rettferdig løsning. Han skriver også "Mandatene vil altså forflyttes geografisk i takt med endringer i folketallet. Dette vil ikke få konsekvenser for den partipolitiske sammensetningen av Stortinget.”     

I 2009 gjentar han at “stemmene teller likt uavhengig av hvor i landet de er avgitt”, og bekrefter også at han står ved et tidligere utsagn om parti-fordeling, “Utkantene får dermed fortsatt en noe bedre representasjon enn sentrale strøk uten at det har konsekvenser for det politiske valget mellom partiene”. Uttalelser som dette og “ved fordeling av mandater mellom partiene har fylkenes areal ingen betydning” skaper misforståelser.  

Om et landbruksområde får ekstramandater av arealfaktoren, og Sp står sterkt i disse fylkene, vil Sp få flere distriktsmandater. Bor man utenfor Oslo, har man i realiteten aldri hatt stemmerett om man stemmer MdG eller Rødt, og hver stemme har også redusert innflytelse for Oslo-velgerne. Dette gjelder en del andre fylker også: folk flest blir faktisk diskriminert av arealfaktoren. Vi bør kun gi ekstramandater til noen distrikter så lenge vi kan gjøre det UTEN at noen partier vinner eller taper på det på landsbasis. Med andre ord: Hvis Ap, H, Sp eller FrP får ekstramandater i tynt befolkede valgdistrikt, må uansett – dersom alle skal ha lik stemmerett og alle stemmer skal være like mye verdt – parti-balansen i Norge være proporsjonal med valgresultatet.

Men vil f. eks. Sp være like stor tilhenger av arealfaktoren dersom det kun fører til ekstra mandater til landbruksområdene, men ikke til et høyere totalantall Sp-mandater på Stortinget? Mange Senterparti-medlemmer vil nok med at vi må ta vare på bøndene våre, og det må vi jo. Men vi må også ta vare på sykepleiere, pasienter, eldre, lærere, folk i omsorgsyrkene og fabrikkarbeidere. Hvis vi favoriserer en yrkesgruppe over en annen, blir det diskriminering, akkurat som når vi favoriserer visse distrikter over andre. Diskriminering er forbudt i Norge.

Arealfaktoren må fjernes, og her har valglovutvalget foreslått at man garanterer minst fire mandater til hvert av alle de gamle fylkene. Siden dette kan føre til et ikke-proporsjonalt stortingsflertall og feil regjering, må vi allikevel ha en utjevnings-ordning som alltid sørger for at vi har samsvar mellom valgresultatet på landsbasis og mandatfordelingen. I tillegg er det medlemmer av valglovutvalget som mener at man i tillegg skal i utgangspunktet først gi et mandat til hvert av valgdistriktene:

"Et flertall vil fjerne dagens arealfaktor, og erstatte det med at alle valgdistrikter først får ett mandat hver, og at resten blir fordelt etter innbyggertall. Ingen valgdistrikter skal ha mindre enn fire mandater, for å sikre at flere politiske interesser kan bli representert." (Kilde)

Nå er det ikke nødvendigvis sånn at det med fire mandater pr. valgdistrikt garanterer representasjon fra fire ulike partier, men det er en ulempe for et distrikt om de kun blir representert av 2 eller 3 mandater. Derfor er ideen om å sikre alle valgdistrikt fire mandater nyttig, men vi har ikke hjemmel i grunnloven for å diskriminere noen av velgerne. For at ingen av partienes velgere skal diskrimineres, bør vi derfor ha en utjevning på landsbasis som kombinerer en evt. over-representering av visse distrikter med en ordning hvor alle partier over den naturlige sperregrensen representeres proporsjonalt i forhold til den relevante stemmeprosenten de fikk ved valget.

Norge kunne vært litt nærmere proporsjonal representasjon hvis vi hadde hatt en måte å utjevne på som ikke bare ga ekstramandater  til noen partier, men som ga de til alle som trengte det – og begynte å gjøre det man de gjør i en del andre land: man reduserer også mandat-antallet til partier som har endt opp med for mange mandater.

Dagens valglovutvalg sitt flertall vil legge til en ny sperregrense og redusere den nåværende til 3%, noe som kan føre til at velgernes stemmesedler får enda mer ulik verdi enn i dag. For det første kan mandatfordelingen totalt endres av få velgere selv med 3% sperregrense – siden mange av de ni godt etablerte partiene har vært under 3% på meningsmålingene de siste par årene, og hva om endringen til 3% ikke blir vedtatt mens den nye sperregrensen de foreslår blir det? Ikke minst: siden styringstillegget er en sperregrense for distriktsmandatene, og den andre sperregrensen fungerer som en nasjonal sperregrense, hvorfor skal de stakkars småpartiene straffes med enda en sperregrense? Norges behandling av sine politiske minoriteter er allerede skammelig. Ingen grunn til å slå noen som allerede ligger.

“I Sverige har de en proporsjonal valgordning, dvs at hver stemme teller likt. Hadde vi hatt en slik ordning i Norge, ville den utskjelte Bondevik II-regjeringen blitt gjenvalgt i 2005, og det hadde blitt ikke- sosialistisk flertall i år”, skrev Kristin Clemet for noen år siden. Sverige hadde nok ikke proporsjonal fordeling hverken i 2005 eller 2009 – de hadde og har en mer proposjonal fordeling enn Norge, men det er det jo en mengde land som har. I 2018, derimot, fungerte Sveriges mandatfordeling nesten fem ganger så proporsjonalt som den gjorde i Norge i 2017.

Grønvik fortsetter, denne gang om utjevningsmandat-ordningen: “Det er i denne siste fordelingen noen har hevdet at partier kan få utjevningsmandater i fylker der partiet nesten ikke har stemmer [...] Det er riktig at det kan konstrueres eksempler som gir slike resultater, men kvotientene som brukes ved fordelingen, er fastsatt slik at det å vinne det første mandatet i et fylke gis høy prioritet. Ordningen innebærer også at relativt sterke fylkespartier i små fylker kommer høyt på listene og dermed får stor sjanse til å vinne utjevningsmandat. Eksempler basert på stemmetall og mandatfordeling ved tidligere valg viser at innvendingene på dette punktet er mer teoretiske enn praktiske.”  

Dagen etter at han skrev dette ble Venstre/Vera Lysklett valgt inn på Stortinget fra Finnmark med bare noen få hundre stemmer i ryggen  – eller, rettere: hun ble ikke valgt inn, hun ble utjevnet inn. Utjevningsmandatene er jo streng tatt ikke folkevalgte. Alle partier burde, i en utjevnings-situasjon, få utjevningsmandater fra områder hvor de står sterkt lokalt så langt det overhodet er mulig. I Finnmark/2005 fikk Venstre ett mandat med 2.2% av stemmene, mens H fikk 9.3% av stemmene og ingen Finnmarks-mandater. SV, Sp og KrF sto også sterkere enn Venstre – de fikk heller ingen Finnmarks-mandater.

Vi må utjevne, og det innebærer at ikke alle fylker alltid vil få helt optimal mandatfordeling. Men kombinasjonen av arealfaktor, sperregrense, ‘styringstillegg’ og vår svake utjevnings-metode har blitt dokumentert som en ubrukelig løsning gjennom en rekke valg – det haster med å komme over på en helt annen type løsning.

Under overskriften ‘Gjennomtenkt’ fortsetter Grønvik: “Det viktigste er at vi som velgere for første gang kan se frem til et valg der hver stemme teller likt i kampen om mandatene. Med unntak for en debatt om sperregrensen fortsatt bør være fire prosent, eller om den skal reduseres til tre prosent som i Sverige eller til to prosent som i Danmark, kan vi vel også regne med ro om valgordningen heretter.”

Dersom alle stemmer hadde stemt likt, ville alle stemmer fått like stor uttelling – men med like stor uttelling ville det ikke være sånn at et parti får ett mandat for 15000 stemmer mens andre får ett mandat for 90 000 stemmer. Selv om vi fjerner sperregrensen den helt, kommer allikevel ikke partiene likt ut.

Tilbake til 2020. Folk tror fortsatt at styringstillegget går til de som styrer, at utjevningsmandat-ordningen utjevner og at arealfaktoren ikke diskriminerer mange av distriktene. Aftenposten ser ikke ut til å være mer opptatt av å grave i valglov-problematikken enn da de slapp Grønviks påstander om at alle stemmer telte likt i 2005. Han fikk faktisk på trykk, dagen før valget, påstander som kunne påvirke hvordan folk ville stemme den neste dagen – utsagn som det beviselig det ikke var hold for.

Cut the crap. Avskaff Grønviks arealfaktor. Erstatt den med en garantert minsteantall mandater til alle de ‘gamle’ fylkene (gjerne fire, som valglovutvalget forslår), men ikke la dette bidra til at stortingsflertallet endres eller at mandatfordelingen korrumperes. Den må alltid være i samsvar med stemmefordelingen – her må en nasjonal utjevning til, for ellers teller ikke alle stemmer like mye, og det vil fortsatt være noen velgere som kan få inn sine partier på Stortinget representanter med langt færre stemmer enn andre kan. I dag er en del stemmer verdt 6 ganger så mye som andre. Inntil det problemet er løst, blir overskrifter av typen Gjennomtenkt, Rettferdig og ‘Alle stemmer teller likt’ like feilplasserte som mange av mandatene på Stortinget er i dag.