Valglovutvalget, pollofpolls.no og proporsjonalitet
Hvordan kan det ha seg at KrF og Venstre den ene dagen anses som partier som er verdige en regjeringsposisjon, mens de dagen etter mangler noen fĂ„ stemmer (i fĂžlge mĂ„lingene) â sĂ„nn at de faller i kategorien 'smĂ„partier som bĂžr holdes nede av valgordningen fordi deres representasjon pĂ„ Stortinget vil gjĂžre det vanskeligere Ă„ styre landet?
FÞlger man nÞye med pÄ meningsmÄlingene ser man lett hvordan valgloven vil gi utslag ved ulike valgresultater. Det finnes mange goder Ä presentere slike 'polls' pÄ, og den etter min mening nyttigste mÄten Ä gjÞre det pÄ er Ä inkludere en oversikt over hvordan de ulike partiene ville tapt eller vunnet pÄ hver av disse valgresultatene/meningsmÄlingene.
Jeg kontakt et av HÞyre-medlemmene bak pollospolls.no hÞsten 2018, og foreslo at de kunne ha en egen kolonne i sine tabeller som viste - for hver meningsmÄling de presenterte - hvordan resultatene hadde blitt om alle hadde hadde hatt lik og reell stemmerett. Svaret var at det hadde de ikke kapasitet til: dette ble gjort pÄ fritiden, systemet kunne for tiden ikke bygges ut osv.
Den fulle og hele sannhet Jeg forstĂ„r at det ikke frister to HĂžyre-medlemmer Ă„ legge vekt pĂ„ at den rĂždgrĂžnne siden fikk flest stemmer under 2017-valget, mens H/FrP fikk regjeringen. Men minst av alt frister det kanskje Ă„ dokumentere hvordan deres eget parti â ved sĂ„ og si hvert eneste valg â fĂ„r ekstramandater i forhold til til hvor mange stemmer partiet har fĂ„tt.
Tilfellet KrF
PĂ„ tross av en tydelig begrenset kapasitet fikk de samme HĂžyre-medlemmene allikevel tid til Ă„ âbygge ut systemetâ for Ă„ illustrere noe som vil styrke HĂžyresiden, nemlig en et artikkel og en generĂžs mengde tabellinfo hĂžsten 2018 som konkluderte med at den blĂ„ siden ville ha vunnet i KrF-avgjĂžrelsen selv med en tilsynelatende proporsjonal mĂ„te Ă„ beregne det hele pĂ„. Her vises det bl.a. til Stortingsvalget i 2017. Informasjonen som ble vist imponerte nok KrFâere, men den tok ikke hensyn til at tallene sĂ„ sĂ„ gode ut fordi mandatfordelingen for i 2017 kom skjevt ut, sĂ„nn at man vil kunne skape en âflertallsregjeringâ selv om flertallet av velgerne ville ha en rĂždgrĂžnn regjering. Hvis man vil se pĂ„ de reelle baktallene, mĂ„ man se pĂ„ hvilken flĂžy som fikk flest stemmer - ikke hvilken flĂžy som delvis pga. tilfeldigheter og taktisk stemming fikk flest mandater.
Se ogsÄ: Det hÞyrevennlige pollofpolls.no
KrF kom ut av alt dette ved Ă„ styrke mindretallet fra siste valg sin maktposisjon. De har gjort Norge litt mindre demokratisk enn om de hadde bidratt til at den flĂžyen som fikk flest stemmer hadde komme ti regjeringsposisjon.
Man kan selvsagt konsekvent unngÄ Ä nevne at valgordningen - som de fleste er enige om ikke er som den bÞr vÊre - er Ärsaken til at Frp/H/V, og nÄ ogsÄ KrF, sitter i regjering uten Ä lyve. Men det vel uryddig Ä friste KrF til mye makt sÄ lenge de viktige baktallene forteller at bÄde i 2017-valget og i sÄ og samtlige meningsmÄlinger viser det seg at HÞyreflÞyen for Þyeblikket sitter med mye makt pÄ grunn av en feil i valgloven: en feil som overser vÄr grunnlovfestede rett til likhet for loven og reell stemmerett for alle. For ordens skyld: Ap har tjent mer pÄ denne feilen, historisk, enn HÞyre har.
NÄr egeninteressen overstyrer etikken Mange har lagt merke til at Frp ville ha sperregrensen vekk da de var et smÄparti, og at de vil ha den opp nÄ. BÄde Ap- og H-folk har villet ende valgloven de Ärene de selv har kommet dÄrlig ut. Men det er pÄ tide Ä lÞfte seg selv opp etter hÄret og gÄ inn for en god ordning selv om den for tiden ikke vil styrke ens eget partis mandat-tall.
BÄde H og Ap er svÊrt avhengig av smÄpartiene nÄ. SÄ om ikke ogsÄ de store partiene gÄr inn for en sÄ demokratisk lÞsning som mulig, kan de selv tape pÄ det gjentatte ganger i valgene som kommer. Vi bor i et land som er internasjonalt kjent for at det er den flÞyen som fÄr fÊrrest stemmer som som regel kommer i regjering, og at beboerne har svÊrt ulik grad av stemmerett avhengig av hvilket fylke de bor i. Det er pÄ tide Ä innfÞre en ordning hvor man havner utenfor regjering kun i de Ärene flÞyen man tilhÞrer fikk fÊrrest stemmer.
Brede koalisjonerâš Det er ogsĂ„ pĂ„ tide Ă„ se pĂ„ hva som har blitt gjort i f eks Finland, pĂ„ Island og i Nederland og andre land (samt i sĂ„kalte samlingsregjeringer som vi har hatt i Norge i enkelte tilfeller). Historien viser til gode erfaringer med regjeringskoalisjoner hvor de fleste partiene er med. Med den norske lĂžsningen ender vi ofte opp med at mange av de partiene som fikk flest stemmer holdes utenfor regjering. Det er ogsĂ„ besynderlig at et parti som vaker rundt sperregrensen regnes som godt nok til Ă„ sitte i regjering, men at andre partier som ogsĂ„ ofte slĂ„ss med sperregrensen skal âholdes nedeâ, fordi âda blir det lettere Ă„ styre landetâ. Ikke bare det, men vi har sett gjentatte ganger at et parti kan skifte fra Ă„ vĂŠre âregjerings-verdigâ til Ă„ skulle holdes nede men sperregrenser fra den ene dagen til den andre. Venstre og KrF lĂ„ begge rett over sperregrensen ved siste valg, men om de hadde hatt bare litt fĂŠrre stemmer, har vi altsĂ„ en valgordning som bestemmer at de skal holdes nede for at det da blir lettere Ă„ kunne styre landet.
Se ogsÄ: Taktisk stemming, lotterieffekt, valglovutvalget og pollofpolls
Styringstillegget, samt lÞsningen med en regjering som stort sett ikke har flertallet av velgerne i ryggen er jo en usedvanlig dÄrlig lÞsning: da er det jo de som egentlig skulle vÊrt i regjering som fÄr det lettere nÄr de skal holde den flÞyen som fikk flest stemmer unna maktposisjon.
Dette er en tragisk-absurd lÞsning. Jeg tror alle partiene - inklusiv de som til enhver tid sitter i med makten (med eller uten flertallet av velgerne i ryggen, men sÄ og si alltid uten) skjÞnner at det at vi lar tilfeldigheter, kampanjer med taktisk stemming og ulike mÄter Ä manipulere valgresultatet pÄ (sperregrenser, styringstillegg og andre forhold) er noe alle parter bÄde kan tape og har tapt pÄ. Men det er noen som taper mye mer pÄ vÄr valglov enn andre: smÄpartier rundt sperregrensen, enten de er rÞde, grÞnne, gamle eller nye.
SÄnn vil det fortsette om vi ikke innfÞrer lik stemmerett for alle, slik at den flÞyen som vinner valget i rene ender i regjering og fÄr statsministeren.
Det viktigste
Det Ă„ innfĂžre lik og reell stemmerett forutsetter flere endringer. Her er noen av de viktigste:
⹠Styringstillegget bÞr, slik flere partier Þnsker det, settes til 1, altsÄ avskaffes. NÄr politikere i andre land klarer Ä regjere uten styringstillegg, bÞr norske politkere klare det ogsÄ.
⹠Vi mÄ fjerne de 4-5 'sperregrensene vi har: de vil alltid Þke risikoen for at det blir et misforhold mellom det flertallet av velgerne Þnsker og hvem som ender med makten. SkjÞnt - 'risiko' er en underdrivelse. Vi vet at valgloven, pÄ veldig mange mÄter, fordreier valgresultatet, og vi vet ogsÄ at det er dette som fÞrer til at Norge stort sett ender opp med at den flÞyen som fikk fÊrrest stemmer vinner regjering og statsminister.
â Ingen andre land med forholdstallsvalg kan vise til sĂ„ dĂ„rlige resultater som Norge
⹠Vi mÄ se hele landet som distrikts-inndelt nÄr det gjelder hvor mandatene kommer fra, og se pÄ landet som en valgkrets kun nÄr det avgjÞres hvor mange representanter fra hvert parti som ender opp pÄ Stortinget. Det finnes mange mÄter Ä lÞse dette pÄ.
Med andre ord: Om et parti fÄr 3% av stemmene, bÞr de ogsÄ ha 3% av mandatene. Dette innebÊrer at uansett om et fylke fÄr ekstramandater eller ei, vil Stortinget ende opp med en fordeling av partier pÄ Stortinget som er sÄ lik fordelingen av stemmer under valget som mulig, evt. kombinert med en veldig lav sperregrense som bare gleder for nye partier. KrF/MdG/SV/V og R bÞr ikke stoppes av valgloven - det kan bare fÞre til at deres fravÊr igjen fÞrer til at feil flÞy vinner regjeringen.
Arealtillegget / arealfaktoren Arealtillegget er et kapittel for seg. I Norge tror vi mange at dette er noe alle land har; at det er sÄnn valg mÄ vÊre. Men slik er det ikke. I Sverige har de for eksempel ikke areal-tillegg, de har heller ikke et delingstall pÄ 1.4. GrÞnland fÄr ikke arealtillegg i Danmark.
NĂ„r det gjelder arealtillegget er det viktig Ă„ skille mellom to helt forskjellige temaer:
- Vil vi ha ekstra god representering av visse fylker, selv om det betyr at andre fylker da blir dÄrligere representert?
- Vil vi sikre at regjeringen gÄr til den flÞyen som fÄr flest stemmer (eller, ideelt, til begge flÞyer - i en samlingsregjering/"bred koalisjon")?
Om vi vil det, og det vil nok de fleste, kan vi ikke ha ordninger som fordreier balansen mellom stemmer og mandater. Vi kan allikevel ha et arealtillegg - som gir ekstramandater til fylker med mye skog og fjell. Eller f.eks. et 'kompensasjonstillegg' for tynt befolkede omrÄder. Dette kan nemlig opprettholdes, om det er Þnskelig, uten at det forstyrrer antallet mandater man ender opp med, pÄ landsbasis, for hvert parti.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Klikk pÄ bildet over for Ä komme til valginfo.net sin interaktive tabell. Med den kan du finne ut hvordan sÄkalt dobbeltproporsjonal fordeling vil fungere under norske forhold - f.eks. pÄ valgresultatet fra 2017. Da vil du se at partiene fordeles proporsjonalt med valgresultatet, samtidig som fylkene ogsÄ fÄr det antall mandater de skal ha.
LÞsningen Om et fylke fÄr arealtillegg i dag, vil dette bÄde fÞre til at fylket fÄr flere representanter og at de partiene som er populÊre i tynt befolkede omrÄder kan vippe regjerings- og stortingsmakt over fra den ene til den andre siden. Alle de fem hovedhindrene i valgloven kan fÞre til det. For Ä unngÄ det siste, mÄ vi bruke en sÄkalt dobbelt-proporsjonal fordeling (biproportional apportionment'), som egentlig bare betyr at man sÞrger for et resultat som ikke bare stemmer med en verdi (at antall mandater mÄ stemme med valgresultatet), men ogsÄ med en annen verdi (at vi fÄr det antall distriktsmandater vi Þnsker at hvert distrikt skal ha). Dette er mindre komplisert enn det hÞres ut som, og betyr bare at man beregner mandatfordelingen pÄ en mÄte som bÄde sikrer at partifordelingen stemmer med den oppslutning hvert av partiene fikk under valget og at alle fylkene fÄr sÄ mange mandater pÄ Stortinget som vi vil at de skal ha. Dette er ikke vanskelig Ä regne ut, og man kan til og med foreta dobbelt-proporsjonal fordeling basert p Äen enkel kalkulator og litt mennskelig skjÞnn.
Etter et valg i Sveits 2002 var det en velger som gikk til sÞksmÄl, fordi den davÊrende valgloven var et brudd pÄ pÄ hans lovfestede rett til lik stemmerett. Selv om hans stemme riktignok hadde blitt telt opp sammen med alle de andre stemmene, sÄ hadde den overhodet ingen effekt pÄ valgresultatet. Han vant saken (se opp, norske domstoler): I desember 2002 slo retten fast at myndighetene var pÄlagt Ä finne en lÞsning pÄ problemet med at ikke alle stemmer er med pÄ Ä pÄvirke valgresultatet.
Har man lovfestet at loven er lik for alle og at man ikke skal ha diskriminering, mÄ man jo ha en valglov som sÞrger for at alle stemmer har effekt; lik effekt til og med. Som et resultat lagde matematikeren Friedrich Pukelsheim programvare som regnet ut hvordan man kan kombinere det at bÄde partiene og fylkene mÄ bli proporsjonalt representert. Dvs: fylkene kan enten bli proporsjonalt representert enten med folketallet i hvert fylke, eller med et vedtak om hvor mange representanter dette fylket skal ha.
Det viktige er at at man tar hensyn til to parametre pĂ„ en gang og sĂžrger for at begge blir like mye tatt hensyn til, derav begrepet dobbelt-proporsjonal. Denne ideen er ikke ny - den har vĂŠrt diskutert i flere tiĂ„r allerede. Ideen om dobbelt-proporsjonal fordeling ved valg oppsto fĂžrst i Frankrike, og er en slags variant av sĂ„kalt 'iterative proportional fittingâ.
Pollofpolls.no: agenda?
Initiativtakere til pollofpolls.no er Johan Giertsen og Lars Ăy, to profilerte HĂžyremedlemmer. De som fĂžlger med pĂ„ pollofpolls ser nok en tydelig agenda mellom linjene.
HÞyre er et av de partiene som tjener mest pÄ en urettferdig valgordning
HÞyre fÄr mange flere mandater enn antallet avgitte stemmer skulle tilsi - pÄ grunn av valgloven. Alle vet nok at HÞyre gjerne vil ha en valgordningen som gir ekstramandater til HÞyre, men alle vet jo det. FrP/HÞyre gÄr inn for en lÞsning med hÞy sperregrense (FrP og Unge HÞyre vil Þke den!), men deres medlemmer har kampanjer rett fÞr valget for Ä omgÄ valgloven, uten Ä gjÞre noe ulovlig: taktisk stemming.
Taktisk stemming Det ideelle utfallet av taktisk stemming for Giertsens parti er at KrF og Venstre fÄr et resultat rett over sperregrensen: 4.1%. Og om man setter seg grundig inn i meningsmÄlinger, ikke bare pÄ nasjonalt nivÄ men ogsÄ for hvert av valgdistriktene/fylkene, kan med ganske god presisjon - og litt hell - sÞrge for at KrF og V fÄr 4.1% - ved at HÞyre/Frp-medlemmer, som man jo vet allerede er sikret Ä komme over sperregrensen, stemmer pÄ f.eks Venstre.
Det er nettopp den slags informasjon pollofpolls samler. Det finnes ingen andre i Norge som gjÞr dette bedre enn Johan Giertsen. Johan Giertsen sitter ogsÄ i valglovutvalget, det utvalget som skal komme med et forslag til endringer i valgloven; altsÄ den loven pollofpolls er eksperter pÄ hvordan man skal omgÄ.
Bukken og havresekken Ikke et vondt ord om Johan Giertsen som person, men nĂ„r det gjelder utvikling av norsk demokrati kommer man vel ikke sĂŠrlig mye nĂŠrmere enn bukken-og-havresekken-situasjon enn dette. De fleste politisk interesserte ville sagt ja takk til Ă„ bĂ„de bidra til hĂžy sperregrense, finne og dele info man mĂ„ ha for at âde innviddeâ skal kunne hoppe over den sperregrensen, og til Ă„ vĂŠre med pĂ„ Ă„ utarbeide utkast til en ny valglov - og i tillegg pĂ„virke opinionen ved Ă„ skrive artikler pĂ„ sin egen nettside som styrker sjansen for at man opprettholder en hĂžy sperregrense.
To ting pollofpolls ikke snakker sÄ hÞyt om Det finnes kun en valgordning som sÞrger for at den flÞyen som fikk flest stemmer under valget ender opp i regjering og fÄr statsministeren. I tillegg er det et svÊrt viktig element i alle valg-statistikk som sier noen om samsvaret med folkeviljen (hvilken prosent av stemmene hvert av partiene ender opp med) og mandatene som havner pÄ Stortinget: det er det tallet som beskriver forskjellen pÄ hvor mange mandater hvert av partiene fÄr inn med de ulike typer valgordninger man vurderer og hvor mange mandater de skulle hatt om man fulgte folkeviljen, som i praksis betyr at om et parti fÄr 2.5% av stemmene bÞr de ha 2.5% av mandatene, slik det er i flere andre land.
âšRealstemmerett Pollofpolls burde hatt et felt i sine oversikter hvor det stĂ„r hvor mange mandater hvert av partiene ville fĂ„tt om alle velgere hadde hatt âreal-stemmerettâ. Med real-stemmerett mener jeg at man ikke bare har rett til Ă„ putte en stemmeseddel i en valgurne (en verdilĂžs handling i seg selv), men ogsĂ„ har krav pĂ„ at denne stemmen vil ha reell pĂ„virkning pĂ„ sammensetningen pĂ„ stortinget, slik at alle i realiteten har lik stemmerett. En slik kolonne ville tatt mindre en 10 minutter Ă„ legge inn i det regnearket P.o.p. bruker for Ă„ beregne tabellene sine, og ville vise at Ap og HĂžyre gang etter gang fĂ„r ekstra mandater, samtidig som smĂ„partiene mister mandater. En av grunnen til at vi trenger en ny valglov, er mer proporsjonalt balanse mellom antall stemmer og antall mandater, sĂ„ en kolonne som viser slik info. Men en slik kolonne har pollofpolls ifĂžlge Giertsen âikke kapasitet tilâ Ă„ legge inn, ettersom de gjĂžr dette pĂ„ fritiden. Men de har tydeligvis kapasitet til Ă„ legge enorme mengder med tall og ord med som kan vĂŠre nyttig sett fra et HĂžyre-standpunkt (bl.a. for Ă„ lykkes med den taktiske stemmingen de trenger for Ă„ bypasse loven de selv vil ha), sĂ„ dette handler nok om noe enn kapasitet.
Distrikter og detaljer For Ä lykkes med taktisk stemming mÄ det bl.a. kartlegges hvilke fylker man mÄ fokusere pÄ, hvor mange som trenger Ä stemme taktisk, hvilke fylker det er lett Ä fÄ Venstre inn fra, i hvor stor grad man kan risikere Ä bomme pÄ utfallet (f eks ved Ä at mange stemmer taktisk pÄ Venstre selv om det ikke trengs, slik at HÞyre mister stemmer til den borgerlige flÞyen uten noen form for gevinst) osv. P.o.p. prioriterer nÞyaktig kartlegging av politiske bevegelser i distriktene over tid, men har altsÄ ikke kapasitet til Ä nevne hvor mye hvert av partiene taper/tjener pÄ en urettferdig valgordning: en lÞsning HÞyre alltid tjener pÄ.
Valglovens udugelighet NĂ„ er det jo ikke sĂ„ lett Ă„ si hva som vil styrke HĂžyresiden ved neste valg. Selv RĂždt ville fĂ„tt ekstramandater (i forhold til stemmetallet) basert pĂ„ en av de siste mĂ„lingene. Dette er jo i seg selv et eksempel pĂ„ valglovens udugelighet: et parti som den ene uken mister 7 mandater fordi de er et smĂ„parti og dermed bĂžr âholdes nedeâ av valgloven slik at det blir lettere Ă„ styre landet fĂ„r i neste ukes valgmĂ„ling et mandat mer enn de skulle hatt med en lineĂŠr valgordning. Det samme gjelder V og KrF, som delvis har kommet inn pĂ„ grunn med sĂ„ mange mandater som de har pĂ„ grunn av taktisk stemming fra andre borgerlige. De er for smĂ„ til Ă„ komme inn med de mandatene de burde hatt (pĂ„ grunn av valgordningen), men store nok til Ă„ komme inn i regjering. De bĂžr - i fĂžlge den manglende logikken bak valgloven - holdes nede som parti (med sperregrensen, som ikke vil ha smĂ„partier representert pĂ„ Stortinget med et mandatantall som er prosentvis likt antall stemmer partiene fikk ved valget), men kvalifiserer altsĂ„ til styre landet.
Neste Stortingsvalg blir annerledes HÞyresiden har - basert pÄ de mÄlingene vi har sett de siste mÄnedene - smÄ sjanser til Ä vinne neste Stortingsvalg. Det lÞnner seg ikke lengre for HÞyre Ä holde Venstre og KrF nede, mandatmessig, om/nÄr de fÄr under 4% av stemmene. Ap stÄr ogsÄ svakt, og er helt avhengig av stÞtte fra venstresiden, og det ville nÄ lÞnne seg for bÄde Ap og H Ä senke sperregrensen til maksimum 2%. Men om man vil vÊre helt sikkert pÄ at flertallet pÄ Stortinget samsvarer med hva flertallet av velgerne vil ha, er det bare en lÞsning: avskaffe sperregrensen, styringstillegget og arealtillegget, og sÞrge for at den endelige fordelingen mellom partiene samsvarer sÄ lang det er mulig med fordelingen av stemmer avgitt ved valget. GjÞr man ikke dette, er det en stor og reell risiko at Norge fortsatt vil vÊre verdensberÞmt for sitt misforhold mellom hvilke partier velgerne stemmer pÄ og hvilken regjering vi fÄr.