Det er stortingsflertallet, og ikke velgerne, kongen, den vinnende fløy eller det største partiet som bestemmer hvem som blir statsminister

15.08.2021

Er dette grunnen til at Vedum er så høy i hatten?

Illustrasjonen er en faksimile fra en av Flu Hartbergs tegneserieruter i Dagbladet

I Norge er statsministeren avhengig av å ha støtte fra stortingsflertallet. Det er nemlig verken kongen, den største fløyen, det største partiet – og slett ikke velgerne – som avgjør hvem som blir statsminister. Utnevnelsen skjer ved at den avtroppende statsminister, og det ser ut til at Solberg snart ville troppe av, gir kongen råd om hvem han skal utpeke som ny statsminister. Hvis flertallet av de nye mandatene ikke vil ha samme statsminister som Solberg og kongen legger opp til, får de ikke stortingsflertall for denne statsministeren.

Vedums parti har sittet i flere borgerlige regjeringer,  og har også hatt halvannen statsminister siden 1965: Per Borten og Anne Enger Lahnstein som var ‘fungerende statsminister’ en periode på slutten av 90-tallet. I 2021 ser det ut som om Senterpartiet/Vedum er mest opptatt av å bli kvitt Høyre og FrP. 

Sp kan tenkte seg å stemme med høyresiden i en del saker der en slik allianse vil danne flertall for en del enkeltsaker som Sp er enige med H eller FrP om, men ikke nødvendigvis med de resterende fire rødgrønne. Dette har flere markert klar motstand mot, men dette er  et vanskelig tema av flere grunner. En av dem har å gjøre med et av hoved-dilemmaene i norsk politikk: Er det virkelig 100% etisk at et parti kan stille til valg, komme inn på Storting og regjering, og så stemme i strid med det de står for i viktige sake, og til og med i saker de har har gått til valg på? 

Fra et velger-ståsted er det jo også en blandet fornøyelse å leve med et system der 

– opptil omtrent 20% kan få sin medbestemmelsesrett redusert av ulike sperregrenser

– opptil rundt 20% stemmer taktisk for å få en viss påvirknings-grad

– mange har ikke stemmerett selv om de bor og arbeider er fordi de ikke er norske statsborgere

– mange har redusert stemmerett basert på hvor de bor

– mange partier, særlig Sp, om de er store nok, får flere mandater enn de har støtte til

– vi har et system der det slett ikke er uvanlig at fløyen med færrest stemmer får flest stortingsmandater.

– selv om man faktisk har fått inn et parti man har stemt på, kan dette partiet blir forhindret i – eller eller bestemme seg for – å stemme mot sitt eget partiprogram som en del av en regjeringsavtale . 

Det hele er ganske langt fra ‘nærdemokrati’ – et stort tema vi kommer tilbake til.

Solberg og kongen vil overse hvem velgerflertallet vil ha som statsminister – velgerne har ikke så høy rang i vårt demokrati. Men hvem får stortingsflertallet i september? Her er det ikke snakk om fløystørrelser – det vi må finne ut av i første omgang, er hvor mange av mandatene som vil stemme enten borgerlig eller på Senterpartiet.

For å gjøre det enkelt, ser vi i denne omgang bare på snittet av målinger for august så langt (pr. 15/8; 6 målinger):

Rødt: 5.1% (9 mandater)
MDG: 4.6% (9 mandater)
SV: 8.5% (16 mandater)
Ap: 24% (44 mandater)

Sp: 16.5% (33 mandater)
Til sammen: 111 rødgrønne mandater

Venstre: 3.9% (2 mandater)
Høyre: 19.9% (36 mandater)
KrF: 3.4% (1 mandat)
FrP: 10.3% (19 mandater)
Til sammen 58 borgerlige mandater
Andre-gruppen er litt udefinert, men den er ganske stor i august (3,9%), så her kan det dukke opp en overraskelse eller to.

De fire borgerlige og Senterpartiet har tilsammen 54.0% av stemmene. De har også 91 mandater. 

Man trenger 85 mandater for å få et flertall. Selv om seks av de borgerlige foretrekker Støre over Vedum, vil det allikevel kunne bli et stortingsflertall for Vedum som statsminister. Nå betyr ikke det nødvendigvis at dette kommer til å skje, eller at nesten alle de borgerlige mandatene heller vil ha Vedum enn Støre. Men problemstillingen er allikevel viktig å være klar over – både med hensyn til statsministervalg og om muligheten for at et et parti som Senterpartiet kan komme til å skifte side igjen, erklære seg blokkuavhengige eller rett og slett bare å trekke støtten til en Ap-basert regjering. Gjør de det, og ikke erklærer støtte til den borgerlige fløyen sitter de rødgrønne igjen med 78 mandater, mens de fire blå har 58 mandater. Men så kan de tre småpartiene som alle ser ut til å komme over sperregrensen om fire uker – MDG, R og SV alle, i situasjoner som denne – komme til å stille krav til å støtte en Ap-basert eller en ren Ap-regjering. 

Ap, uten de tre mindre partiene, har bare 44 mandater. Høyre har 36, og er avhengige av støtte fra FrP for å bli større enn Ap. Med FrP-støtte får de 55 mandater, og dermed går de et forsprang over Ap (solo) på 11 mandater. Og da blir plutselig en Ap/SV-basert regjering en mulig løsning, men sine 60 mandater. Siden en flertallsregjering er en bedre løsning enn en mindretallsregjering, ville det beste dermed være at Ap, under slike forhold, fikk med seg R og MDG. De ville fortsatt nøtt en mindretallsregjering med tall som i denne målingen, men muligens den mest aktuelle dersom Sp nekter å støtte en Ap-regjering dersom Ap tar med andre enn Sp.

Et annet, svært viktig moment: Med en mandatfordeling slik den ser ut basert på snitt av alle august målingene fram til i dag, vil Senterpartiet få fire mer enn valgresultatet tilsier. Og ikke bare ville Ap fått 2 for mange – Rødt, MDG, Høyre og FrP ville alle fått et mandat mer enn de har stemmer nok til å få. Prisen for alt dette betales av Venstre og KrF, som ville mistet 10 av sine 13 mandater. 

Klikk her for å åpne tabell i popup-vindu

Avhengig av hvordan valgresultatet blir i september (og i årene som kommer) kan med andre ord Senterpartiet få statsministeren basert på at valgordningen har gitt dem flere mandater enn de har stemmer til. Nå har det blitt vunnet og tapt mandater på begge sider –  akkurat denne gangen er utfallet at de rødgrønne får 8 mandater for mange, med tilsvarende minustall for de borgerlige. 

Med et valgresultat som tilsvarer disse 6 august-målingene, vil utfallet tilsvare en situasjon hvor over 350 000 stemmesedler hadde jukset med, og de tiltakene som gjøres for å sørge for at alle får lik og reell stemmerett utvikler seg i så lavt tempo at ingen av oss antakelig vil se en rettferdig mandatfordeling i vår levetid.


Her er en annen, anbefalt komistripe av Flu Hartberg: Valgomatjuks

Neste  | Indeks |  Forrige