Søk 🔎    Les mer 📖    Ordliste ℹ️   Kontakt ✉️    

Enda en meningsmåling som ville resultert i 30 feilplasserte mandater

Meningsmåling: Norstat for Vårt Land 17. desember 2020

Tabellen under viser hvor galt et valg med slike tall ville endt, men her er noen nøkkeltall:

Alle de fire minste partiene havner under sperregrensen, og mister i alt 15 mandater.

De rødgrønne vinner valget med klar margin, men Høyre og FrP får 6 ekstramandater– og KrF/V taper 6 mandater, med de politiske konsekvenser det vil føre til. Rødt og MDG mister 8 mandater.

Ap og Sp får fire ekstramandater hver, mens R og MDG taper til sammen 9 mandater.

SV får ett mandat for mye.

I følge meningsmålingen fikk både KrF og MDG 3.8% av stemmene. Med tre millioner velgere betyr det at begge partiene fikk nøyaktig samme stemmetall (114000), noe som er usannsynlig, og ikke denne situasjonen ville det gjøre mandatfordelingen litt kronglete, så vi ga ett av dem 0,01% ekstra for at ikke begge skulle få enten 6 eller 7 mandater (noe som ville ført til enten 168 eller 170 mandater totalt).

SIST OPPDATERT: 5/1-21

____________________________

Siste meningsmåling fra Ipsos:

15 mandater som ikke burde vært på Stortinget ville kommet inn, mens 15 som skulle vært der blir holdt utenfor

17. desember 2020

Først – litt om hvordan 2020 har forløpt på meningsmålingene: "Ap er årets store taper. I januar hadde Ap en oppslutning på 25,5 prosent. I desember er den 21,2 prosent", skriver Dagsavisen. At det har gått nedover med Ap på meningsmålingene er et kjent fenomen, gjentatt til det kjedsommelige i massemedia – og mye tyder på at dette kan komme til å vare en god stund. Men en vinner defineres ofte som den fikk høyest score, og dersom man snakker om 2020 som et 'år', og ikke som 'årets siste måned', var det faktisk Ap som igjen ble vinneren, såvidt det er: Høyre fikk et resultat som var 0.1% lavere.  

Gjennomsnittet til Ap fra januar 2020 frem til i dag er 23,7% – beregnet ved å summere måneds-gjennomsnittet for alle 12 måneder. Ap-snittet for hele 2019 var 25,2%, som er 1,5 prosentpoeng høyere enn sittet i 2020 så langt. Gjennomsnittet til Sp i 2020 er 15,6%, og  Høyres er altså 23,6%. Senterpartiet havner dermed på en klinkende klar tredjeplass i 2020 – om vi ser på året under ett. Men om man ser på hvordan partiene har fått endret sin oppslutning på meningsmålinger, har selvsagt Sp mer mer å være stolt av en Ap – og noe å ikke være så stolte av. De sitter nemlig med privilegier i valgloven som ingen andre partier noensinne har hatt.

Ser man kun på årets siste kvartal, er Høyre den klare vinneren med 23,3%, Ap får sølvmedalje med 21,4%, og Sp får bronse med sine 18,6%.

"Det er Senterpartiets kraftige framgang i hele år som sikrer den rødgrønne seieren", skriver Dagsavisen videre, men seieren har vært rødgrønn (fortsatt basert på måneds-gjennomsnitt/meningsmålinger) i  hver eneste måned etter juli 2018.

Videre: "MDG har falt ett prosentpoeng i løpet av året. I januar var oppslutningen 5,1 prosent. I desember er den 4,1 prosent." Når ble Dagsavisen så omtrentlig med fakta? Man kan ikke si noe om hvor mye et parti har steget eller falt på denne måten. Skal man trekke konklusjoner om hvordan MDG har gjort det i 2020 vs hvordan de gjorde det i 2019, må man se på årsgjennomsnitt for hvert av årene. Ser man på snittet av alle måneds-gjennomsnittene fra 2020 vs. samme tall fra 2019, har MDGs popularitet sunket med 0,1% (prosentpoeng).

Her er en oversikt over alle måneds-gjennomsnitt siden 2008:

MENINGSMÅLINGER STORTINGSVALG – GJENNOMSNITT

I media har det vært en klar til tendens til å snakke Ap ned mye oftere enn at man legger vekt på at venstresiden har hatt et overtak over høyresiden  – med stor margin – på meningsmålinger i lang tid. I mange av disse måneds-gjennomsnittene har Sp ligget på 13- og 14-tallet. Senterpartiets gjennomsnitt var 11% i 2018,  15,3% i 2019 og 15,6% i 2020, så framgangen til Sp det siste året sett samlet har vært minimal, men de har hatt glere gode målinger den siste perioden enn de pleier å ha, og valget kan komme til å bli Senterpartiets beste noensinne. Ap har kanskje mange år foran seg som et parti rundt eller like over 20%, og der kan både Sp og H havne også.

Om disse tre partiene holder seg rundt 20-tallet, kan Ap og H komme til miste mange mandater,  ikke bare fordi Sp får flere mandater i samsvar med økt oppslutning, men på grunn av "Senterparti-fella", som fører til at om Sp for første gang ender opp med like mange stemmer som Ap og H i et Stortingsvalg,  vil de få omtrent dobbelt så mange "ikke-folkevalgte" ekstramandater av valgordningen. Dette kan fortsette i mange år dersom ikke en del viktige skjevheter i valgloven blir avviklet snarest mulig – mer om det på vår hovedside om meningsmålinger.

Se også: Senterpartiet og valgordningen

På begge de to sist publiserte meningsmålingene havner de fire minste partiene under sperregrensen. Her er en av dem:

Omtrent hver femte stortingspolitiker er feilplassert:

30 feilplasserte mandater

Om dette hadde vært et valg, ville V, KrF, R og MDG blitt frarøvet 15 mandater. De rødgrønne ville fått regjeringen, men H og FrP ville fått seks ekstramandater. Ap og Sp ville fått tilsammen  8 ekstramandater. Som et resultat av en kjent hiccup i valgordningen ville SV ved en feiltakelse også fått ett ekstramandat. Det er ikke rart at Norge havner så langt nede på Gallahger-indeksen: vår inadekvate valglov fører til at 15 politikere som ikke burde vært på Stortinget ville fått plass der, mens 15 som skulle vært der ville blitt holdt.

Feilmarginen for Høyre er på ±2,4 i følge Pollofpolls, men forskjellen mellom denne målingen og en måling publisert fra Norstat samme dag er på 2.9. Siden det er en feilmargin på nesten 3, og fordi selv en endring på kun 0.1 kan føre til massive mandatendringer ved norske valg, er det ingen som helst grunn til å trekke konklusjoner basert på enkeltmålinger.  

Se også:

Meningsmålinger stortingsvalg – årlige gjennomsnitt

Meningsmåling: Opinion, for FriFagbevegelse, Dagsavisen og ANB 9/12-20

Enda en meningsmåling som viser at 'styringstillegget' og de andre modifikasjonene av valgresultatet primært handler om to ting: å gi ekstramandater til de som allerede har mange, og å holde politiske minoriteter i sjakk.

Meningsmåling: SENTERPARTI-FELLA

Senterpartiets røvertokt fortsetter – takket være Ap og H

Det var nemlig/primært disse to partiene som avgjorde at vi fikk den valgordningen vi nå har, og som Sp nå nyter godt av i mye større grad enn noe annet parti

Oppdatert 6. desember 2020

Noen korte kommentarer:

- KrF/V havner under sperregrensen  på 4%, og taper 7 mandater. De ville også havnet under sperregrensen om den hadde vært på 3%.

- Ap og Sp får begge 39 mandater med vår utdaterte valgordning. De ville fått henholdsvis 37 og 35 mandater om alle hadde hatt lik stemmerett. Ap får litt flere stemmer enn Sp, og burde hatt to mandater  mer enn Ap.

- Frp er kraftig redusert siden sine glansdager, og ville ikke havnet i regjering eller fått stortingsflertall – men får allikevel et mandat for mye.

– Det ville vært helt uproblematisk om KrF og V hadde kommet inn med det antall mandater de fortjener: 5 manadater hver.

– Sp får 4 ekstramandater av valgordningen.

– Antallet feilplasserte mandater denne gang er 14.

ETA:

Det er også verdt å legge merke til at Høyre, som får en oppslutning på 23% denne gangen, ikke får noen ekstramandater, mens Sp, som fikk 20,1%, får fire ekstramandater. Sp får også dobbelt så mange ekstramandater som Ap, selv om Ap fikk større oppslutning. Ap og H kan stå foran noen skrekkinngytende år – men det er kanskje det som må til for å få dem til å innse at de er hovedpartiene bak en valgordning som direkte kan føre til at de ikke bare kommer til å fortsette å tape valg der deres fløy har fått flest stemmer, men hvor både det såkalte styringstillegget og arealfaktoren – og selvsagt sperregrensen – direkte fører til at de selv kan bli diskriminert på samme måte som de selv hadde intensjoner om å diskriminere småpartiene. Mye av dette skyldes at valgordningen aldri har blitt planlagt for å unngå at noen skal bli diskriminert.

• Sperregrensen diskriminerer omtrent halvparten av partiene, og det kan føre til at feil fløy vinner valget.

• 'Styringstillegget' er også en sperregrense, og kan fungere på samme måte.

• Arealfaktoren var nærmest ment som en kompensasjon til Senterpartiet – de (H og Ap) glemte bare å regne på hvordan arealfaktoren ville slå ut dersom Sp både ville nyte godt av den, av sperregrensen/fylkesgrensene, og av styringstillegget – på en gang.

Problemet er bare at Ap/H ikke har så lang tid på seg, om de skulle ønske å bidra til å rette opp de viktigste svakhetene i valgloven. Valglovutvalgets rapport har en høringstid som er over om tre uker, og mye tyder på at det er dårlig med kunnskap i H og Ap om hvordan valgoven egentlig fungerer. Man kan kanskje ikke vente mer i et land hvor til og med lederne i valglovutvalget – Ørnulf Røhnebæk og Ap's Knut Storberget (som i likhet med FrP vil heve sperregrensen) dessverre ikke virker som de har vært særlig egnet til å lede et slikt utvalg.

Både arealfaktoren og 'styringstillegget' har egne sider på valgordningen.no:

Arealfaktoren

'Styringstillegget'

Denne artikkelen er spesielt viet til misforståelsene rundt arealfaktoren:

Om Gunnvald Grønviks arealfaktor og valglovutvalgets mangel på etikk: Folk har trodd på valglovutvalgenes utspill før også – og tatt feil

Meningsmåling:

Hadde dette vært et valg, ville vi fått 28 feilplasserte mandater

SMÅPARTIENE TAPER 15 MANDATER, H/FrP/Ap/Sp INNVILGER SEG 14 EKSTRAMANDATER, OG VI FÅR EN HØYREDREINING PÅ BÅDE HØYRE-  OG VENSTRESIDEN

3. desember 2020

Høyre og FrP, som ikke skal styre landet, får 6 mandater for mye. R og MDG, som støtter den vinnende fløy, mister til sammen 9 mandater. De mangler henholdsvis 0,4 og 0,2 prosentpoeng på å komme over sperregrensen – eller: de gjør det fordi måten sperregrensen beregnes på tar med de stemmene som ikke fører til mandater når mandatfordelingen skal beregnes.

Nesten 17% av mandatene er feilplassert  I den siste meningsmålingen fra Sentio (for Amedia og Nettavisen) er det ingen partier som får det antall mandater  de har stemmer nok til. Mandatberegningen vil, takket være skjevheter i valgloven, føre til en høyredreining både på høyre- og venstresiden. De fire minste partiene har stemmer nok til 25 mandater, men får kun 10, ettersom ingen av disse partiene kom over sperregrensen. Venstre ville røket under sperregrensen også om den har blitt redusert til 3% - enhver sperregrense over 2% vil svært lett kunne føre til at maktfordelingen ikke stemmer med folkeviljen.

Den blå fløyen skal ikke i regjering og heller ikke styre landet i form av et stortingsflertall, men H og FrP får allikevel 6 mandater mer enn de har stemmer til. Rødt og MDG  støtter den vinnende fløy, men taper 9 mandater. De havner nemlig hårfint under sperregrensen, men det er kun fordi de partiene som ikke får mandater tas med i beregningen når man skal definere hvor 4%-grensen skal gå. Hadde sperregrensen vært beregnet på en annen måte, ville både MDG og R vært over denne grensen med henholdsvis 4,09% og 4,07%, og burde dermed ha fått 14 mandater i stedet for 5.

Se også: STORTINGSVALG – RESULTATER

At MDG/R mister 9 mandater mens Ap/Sp får 8 mandater for mye, fører selvsagt til en høyredreining av ventresiden politikk. Politikken til den blå fløyen vil selvsagt også  endres når V/KrF mister 6 mandater mens FrP/H får 6 ekstra.

FrP, som kun får 8.8% av stemmene denne gangen, blir tildelt to ekstramandater.

At SV, pga. en valgordning som ikke en gang fungerer på sine egne premisser får ett mandat for mye med 7% av stemmene hjelper ikke stort.

Regjeringen skryter på sin hjemmeside av at vi har proporsjonal mandatfordeling i Norge, men alle norske valg og meningsmålinger dokumenterer at dette ikke stemmer.

Det er mer enn betenkelig at vår morkne og svært diskriminerende valglov fortsatt kan undertrykke store velgergrupper så mye som den gjør, særlig fordi vi regner oss for å være et land som er svært opptatt av at alle skal være like for loven, at ingen skal diskrimineres unødig, og at politiske minoriteter ikke skal holdes nede – i andre land.

Norge ville blitt et bedre og langt mer demokratisk land dersom mandatfordelingen hadde blitt slik den er skissert i kolonnen "Mandater med lik stemmerett for alle".

Se også: Kaos-elementene i den norske valgordningen

SENTERPARTI-FELLA

Meningsmåling: TV2/Kantar 1. desember 2020: De fem rødgrønne er nesten dobbelt så store som regjeringspartiene, og SV/MDG/R er mer enn dobbelt så store som FrP.

Senterpartiet får atter en gang 5 mandater mer enn de har stemmer nok til, og dette kan fortsette lenge – dersom valgloven ikke endres.  Ingen partier kommer så godt ut av valgordningen som Sp – straks de når omtrent samme størrelsesorden som Ap og H. Her kan det se ut som Ap og H har gravd sin egen grav.

Før du leser videre: husk at dette er bare en meningsmåling, og meningsmålinger er stort sett basert på hva 7-800 sier at de ville stemt om det var valg nå.  Feilmarginene i slike målinger er store, noe som illustreres stadig vekk – for eksempel i dag: På Kantars  meningsmåling får Rødt 6.4%, på VGs nye måling*, også publisert i dag, får Rødt 3.7%. Senterpartiet er Norges største parti på TV2s meningsmåling, men i dagens måling i VG måling får Høyre 2.4 prosentpoeng mer enn Senterpartiet.

Tilbake til TV2-målingen:  her havner Venstre og MDG henholdsvis 0,02 og 0,04 prosentpoeng  under sperregrensen - dersom man tar med alle stemmene til "Andre" når man skal foreta mandatberegningen. Alle disse stemmen til 'andre' blir jo normalt grundig ignorert: de tillegges ingen verdi i det hele tatt. Man kan ikke oppføre sekundærvalg, eller en prioritert rekke av partier, man kan ikke i det minste være med på å bestemme hvilken fløy som skal vinne valget selv om ens stemme ikke gir utslag på andre måter - og så videre. Men så er det noen som har registret at dersom man tar med 'andre' når man skal avgjøre hvem som kommer over sperregrensen, tenker de store partiene på det, mens de små ryker under grensen enda oftere enn de ellers ville ha gjort. Denne beregningsmetoden kan nesten regnes som en ekstra sperregrensen og de har vi nok av fra før. Mer om denne tematikken her: Diskriminering av minoriteter finnes også i valglovens detaljer.

Legg merke til at med oppjustert prosenttall er begge disse partiene over sperregrensen. Om man tar hensyn til de partiene som faktisk kommer inn på Stortinget, ville resultatet blitt et annet. Vi har ikke  detaljerte tall om Andre, men om vi tar utgangspunkt i at de samme 9 partiene kommer inn på Stortinget som er inne i dag, og ikke bruker irrelevante stemmer som et finurlig grep for å få hindre V og MDG å få det antall mandater de har stemmer til, ville MDG og V kommet inn med i alt 14 mandater.

De etablerte småpartiene mister i alt 11 mandater denne gangen, og selv om de rødgrønne ville fått 43 mandater mer en de blå med en proporsjonal mandatfordeling, gir valgordningen ekstramandater til den vinnende fløyen, slik at den ender opp med 53 mandater mer enn de blå. De borgerlige taper i alt 5 mandater, og Senterpartiet, alene, får 5 mandater mer enn partiet har stemmer til.

På 50-tallet ble det vedtatt en del endringer i valgloven. Høyre og Ap ble enige om et såkalt styringstillegg, som favoriserer de store partiene, og som vi vet har også Sp innbakte fortrinn i valgordningen. Alt dette ble vedtatt på et tidspunkt hvor ingen ville forestille seg at Sp skulle bli større, enn Ap, eller at SV/R tilsammen har en støtte tilsvarende 3/4 av Aps støtte. For første gang i Norgeshistorien har vi en politisk situasjon som er så annerledes enn det vi er vant til (men vi har alle grunner til å venne oss til den), at selv Ap og H forhåpentligvis vil innse at de er tilhengere av at alle stemmer skal telle likt. Utslagene av valglovens inngrep i valgresultatet er antagelig ganske overraskende for de som trpor at styringstillegget ikke er en sperregrense, eller at de store partiene ikke har noe å tjene på en lineær valgordning. Resultatene, denne gang, ser slik ut: De borgerlige småpartiene taper 8 mandater, noe som fører til at de borgerlig i alt taper fem mandater. Dette kunne kostet dem en valgseier under andre omstendigheter.

FrP, som er nede i under 9%, får et ekstramandat av valgloven. Ikke bare det, men både SV og R får et ekstramandat hver av valgordningen. MDG mister 4 mandater fordi de har litt for få stemmer til å komme over sperregrensen – et antall stemmer som normalt ikke er nok til å få inn et halvtmandat, fører til at de taper 4.

Ingen partier får det antall mandater de har stemmer nok til denne gangen, på grunn av 24 feilplasserte mandater. Det finnes nok ingen andre lover/forordninger i Norge som har så mange lag med renspikket dumskap som valgloven.

*Her er kortversjonen av dagens meningsmåling fra VG/Respons Analyse:

De fire borgerlige partiene har hatt flertall i meningsmålinger (månedlige  gjennomsnitt) kun 6 ganger de siste fire årene

De fem rødgrønne partiene har hatt flertall i meningsmålinger (månedlige gjennomsnitt, selvsagt – ikke stol på enkeltmålinger!) i 42 av de siste 48 månedene. De fire blå partiene har dermed hatt flertall (månedlige gjennomsnitt) i bare 6 ganger de siste fire årene. De rødgrønne hadde også overtaket på alle månedlige gjennomsnitt i det siste året før stortingsvalget i 2017, og har hatt det sammenhengende siden august 2018.

Se hele tabellen her:

MENINGSMÅLINGER STORTINGSVALG – GJENNOMSNITT

Meningsmåling:

Slik kunne det gått med de borgerlige (og/eller de rødgrønne) småpartiene med en sperregrense på 3%

Hadde dagens meningsmåling vært et valg, ville vi endt opp med 22 feilplasserte politikere. Den neste valgloven kan bli stående i eksempelvis 12 eller 16 år, og dermed vil diskriminering av småpartiene kunne føre til at fløyen med færrest stemmer får mye mer makt enn fløyen med flest stemmer helt fram til til 2040.

25. november 2020

Tallene nedenunder sammenligner hvordan stemmetallene ville slått ut med to mulige valgordninger – dagens ordning vs. en ordning hvor alle har lik og reell stemmerett. Om alle hadde vært like for loven, ville alle stemmer gjort like stort utslag på mandatfordelingen, og da er proporsjonal mandatfordeling eneste forsvarlige utfall. Vi har vedtatt alle alle er like for loven i Norge, derav uttrykket 'feilplasserte' mandater: Når en politiker som i følge valgresultat har nok velgere bak seg til å komme inn på Stortinget – men ikke gjør det– blir det jo feil, og det samme gjelder selvsagt politikere som kommer inn på Stortinget men som faktisk ikke er folkevalgte – de er 'valgt inn'/manipulert inn av selve valgloven.  

Ved et valg som dette, ville Rødt vært det eneste partiet som kom ut med det antall mandater de hadde stemmer nok til å få. Akkurat denne gangen er  KrF og V under den foreslåtte sperregrensen på 3%, men vi aner ikke hvordan dette vil slå ut ved våre kommende stortingsvalg. Både KrF og V havnet under 3%, og dermed taper disse to partiene i alt 7 mandater. MDG mister også 4. Dette påvirker ikke hvilken fløy som vinner valget denne gang, men det påvirker maktbalansen mellom de borgerlige  – og ikke minst: dersom den neste valgloven blir stående i eksempelvis 12 eller 16 år, vil diskriminering av disse småpartiene kunne  føre til at fløyen med færrest stemmer får mye mer makt enn fløyen med flest stemmer. Sperregrensen rammer med andre ord også de partiene som har vedtatt den. Den rødgrønne siden vinner valget, men allikevel får H/FrP tilsammen fire mandater for mye. Styringstillegg kanskje? Nei, Norge har ikke et styringstillegg –  deletallet fungerer som en sperregrense for distriktsmandatene, og siden de rødgrønne ville vunnet, skulle uansett ikke FrP/H ha styringstillegg.

- En forskjell på 0,5 prosentpoeng (pp) mellom V og KrF fører til at KrF får null mandater mens V får 2.

- En forskjell på 1.2 pp mellom Ap og Sp fører til at Ap får to mandater mer enn Sp, selv om begge får tre ekstramandater.  Sp har i flere tidligere meningsmålinger fått 4-5 ekstramandater av valgloven, inklusiv en situasjon der Ap fikk ett ekstramandat – selv om Ap i denne målingene fikk 5,7 pp mer enn Sp.

– Ap ville endt i regjering,  H ikke ville gjort det –  men uansett ville begge fått tre ekstramandater av valgloven. For ordens skyld: med ekstramandater menes ikke utjevningsmandater – tallet viser til det antall mandater er parti får mer enn proporsjonal mandatfordeling resulterer i.

– De fem minste partiene taper i alt 11 mandater på valgordningen denne gang – noe de ikke ville ha gjort dersom Norge i det minste hadde latt seg inspirerer av Danmark/Sverige sine løsninger. Når de utjevner skjev mandatfordeling i Sverige, utjevner de ikke kun for partier som har fått for få mandater, de jevner også ut når partier har fått for mange.  I Danmark er sperregrensen på 2%, og vilkårene for å bli med i konkurransen om utjevningsmandater er mye mindre diskriminerende enn her.

Se: Gallaghers indeks – en rettferdighets-skala for valgordninger

- SV får ett mandat for mye, og det har det også hendt at MDG og R har gjort, selv om de tilhører den typen partier som stort sett  har vært diskriminert av valgordning. Se "Valgloven fungerer ikke en gang på sine egne premisser" lengre nede på denne siden.

– De fem rødgrønne ville fått et overtak på 25 mandater med en helt demokratisk valgordning, men ender opp med tre ekstramandater på toppen av disse 25 – fordi valgloven legger inn ulike former for forskjellsbehandling når mandatfordelingen skal beregnes. Dette ble opprinnelig gjort for å styrke de store partiene og svekke de små, men har utviklet seg til et system der ikke bare de små partiene taper på ordningen, men hvor begge fløyene gjør det – ettersom vi jo ofte ender opp med et annet Stortingsflertall enn det velgerne ønsker.

688 av 946 spurte svarte, mellom 17og 22. november, på spørsmålet om hvilket parti de ville stemme på dersom det var stortingsvalg i morgen.

Meningsmåling Dagbladet/Ipsos 19. november 2020:

Senterparti-favoriseringen er litt redusert, men valglovens ulike elementer er fortsatt ikke på talefot med hverandre

Oppdatert 21/11-20

Vi ser ofte at meningsmålinger som er gjort i så og si identisk tidsrom som  meningsmålinger fra andre institutter får resultater som avviker ganske mye fra hverandre – som er en av grunnene til at vi ikke trekker noen konklusjoner basert på enkeltstående meningsmålinger. De kan allikevel belyse svakheter i valgloven.

Tabellen over viser utfallet av Ipsos/Dagbladets ferskeste meningsmåling, publisert 19/11-2020. Dagbladet har foreløpig ikke publisert alle tallene som viser mandatfordelingen Ipsos har beregnet, så i nedenstående tabell viser vi mandatfordelingen fra pollofpolls.no – som avviker fra Ipsos sine tall for minst to av partiene.

• Først, en gjenganger: Den vinnende fløy får ekstramandater selv om den ville endt opp med et 27 mandater for mye med proporsjonal mandatfordeling

• Forskjellsbehandlingen i valgloven begrunnes ofte med at man må unngå 'fragmentering'. KrF taper 4 mandater pga. valgloven denne gang, men kan ikke regnes som et 'nyfragmentert' parti. Partiet ble etablert for nesten 90 år siden.

• For en gans skyld blir ikke Venstre diskriminert, fordi de i denne målingen får mer enn 4% oppslutning. Dette partiet er definitivt ikke resultat av fragmentering – Venstre er Norges eldste parti.

• Som vanlig fungerer valgordningen heller ikke på sine egne premisser, så MDG får 10 mandater i stedet for de 9 de har stemmer nok til.  

• – Faktisk samler Senterpartiet i denne målingen like mange mandater som Høyre - 36 i tallet, skriver Dagbladet. Ipsos gir H 20,1%, og Sp 18.6% – differansen på 1.8 burde være nok til at det største partiet fikk cirka 3 mandater mer enn det minste.

• R og KrF er de store taperne denne gang, og de mister i alt 7 mandater. At Ap får 3 ekstramandater mens R taper 3, fører selvsagt til en høyredreining av stortingets politikk.

• Ved flere av de siste målingen har "Andre'-gruppen vært større en den pleier– på 3.7% eller 3.8%. Dette kan være et tegn på at partiet Sentrum gjør det bra på disse målingene – det er synd at tallene ikke blir publisert. Siden tallene ikke er offentlige, beregner vi kun mandater med utgangspunkt i tallene avisene/instituttene velger å dele med leserne.

• Valgloven – som stort sett er styrt av innspill fra Sp, Ap og H, gir Sp, Ap og H i alt 6 ekstramandater.

• Sist, men ikke minst: om man ser på hva slags effekt valgloven har på mandatfordelingen ved å sammenligne meningsmålinger (og/eller valgresultater), ser man fort at det overhodet ikke finnes en annen rød tråd i den totaljusteringen valordningen foretar – annet enn å kneble småpartier (inklusiv småpartier som regnes for 'gode nok' til å sitte i regjering) og gi ekstramandater til Ap, H, og Sp – pluss noen ufrivillige ekstramandater til partier som MDG og SV - som gis simpelthen fordi de ulike elemente i valgloven ikke 'snakker med hverandre'. De er løse kanoner på dekk, som totalt kan – og ofte vil – føre til at fløyen med færrest stemmer får regjering og statsminister.

EDIT 21/11-20

Tabellen under viser bl. a. forskjellen mellom Ipsos' og Pollofpolls' sin mandatberegning. Takk til Mats Rønning/Dagbladet for disse bakgrunnstallene. Summerer man alle prosenttallene fra Dagbladets materiale, ender man opp med 100.1%, men dette har nok kun med avrunding å gjøre. 'Andre' har fått hele 3.9% denne gangen, mens denne kategorien pleier å få cirka 1.8% i snitt. Kan dette være en indikasjon på at det nye partiet Sentrum har fått med seg både tidligere  Ap- og KrF-velgere og allede samlet over 2% av velgermassen?  I dag trengs 5000 underskrifter for å kunne stille til valg, men valglovutvalget får det som de vil, må man mest sannsynlig ha 30-40000 underskrifter etter neste endring av valgloven, noe som i praksis kommer til å gjøre det nærmest umulig for nye partier å etablere seg på Stortinget heretter. Mer om det senere.

Se Senterparti-paragrafen(e) slår til igjen: På to av de nye meningsmålingene ender Sp opp med 4 mandater mer enn de har stemmer til. Ingen av de andre partiene får mer enn ett ekstramandat for en mer omfattende analyse av / kommentar til de ferskeste meningsmålingene.

Meningsmåling: SENTERPARTI-FELLA

Senterparti-paragrafen(e) slår til igjen: På to av de nye meningsmålingene ender Sp opp med 4 mandater mer enn de har stemmer til. Ingen av de andre partiene får mer enn ett ekstramandat.

Tenk norsk, stem dansk – og fjern tilfeldighetenes innvirkning på norske valg så langt som overhodet mulig

Alle våre valglovutvalg har satt mye av det som minner om sunn fornuft, rettferdighets-sans, kamp mot diskriminering, respekt for minoriteter, grunnloven og menneskerettighets-problematikk til side, og i stedet standhaftig insistert på at valgloven bør inneholde en rekke tilfeldighets-elementer (i tillegg til en generell høy grad av forskjellsbehandling av velgerne. Dette kan Ap og H (og småpartiene, selvsagt) komme til å tape stort på.

Alle meningsmålinger – og valg – setter lys på valglovens mange svakheter. Se nøye på meningsmålingen/tabellene under – de illustrerer nemlig mange av disse skavankene.

• Takket være den tidligere nevnte 'Senterparti-fella' ville Sp fått 4 mandater mer enn de hadde hatt stemmer til dersom dette hadde vært et valg. Den 'offisielle' intensjonen bak arealfaktoren er a) å ikke skulle diskriminere tynt befolkede distrikter –  kombinert med b) å diskriminere tettbygde strøk (og partier som er populære der) ved å gi ekstramandater til tynt befolkede områder. Eller – det har vært den 'offisielle' forklaringen. Men om det hadde vært hovedfokuset, kunne man jo gitt ekstramandater til visse fylker, og så utjevnet den økte ubalansen i mandatfordelingen det fører til med en god utjevningsmandat-ordning, som ville opprettholde partifordelingen ved valget på nasjonal basis selv om visse distrikter ville fått ekstramandater.

• Det er cirka en av fire velgere som stemmer Sp i landbruks-distriktene, men arealfaktoren, slik den fungerer i dag, fører til et økt antall Senterparti-mandater på Stortinget - nettopp fordi vi ikke har en nasjonal utjevningsordning som justerer for sideeffekten av å gi ekstramandater til Senterparti-dominerte distrikter. Det er vel ingen hemmelighet at Sp gjerne vil ha en løsning som ikke bare gir ekstramandater til de nevnte distrikter, men også at dette fører til en over-representering av Sp på Stortinget. Sett fra et rent Sp-synspunkt føles nok dette riktig, men det finnes jo folk i Ap, SV, V, KrF og andre partier som også mener at deres distriktspolitikk er optimal.

• Målet med Sps ønske om overrepresentasjon av landbruks-distriktene er nok stort sett basert på et ønske om mer Sp-innflytelse - i alle saker som skal behandles på Stortinget. Tanken om at man kan unngå å diskriminere visse distrikter uten å diskriminere andre distrikter har nok generelt virket fremmed for de fleste i i norske valglovutvalg. Ingen andre partier ville tjent så mye på valgloven som Sp med et slikt valgresultat som denne målingen refererer til: 4 ekstramandater til Sp, mens ingen av de andre partiene får mer enn ett ekstramandat hver.

Selv for oss om aldri ville stemt borgerlig er diskrimineringen av KrF og V unødvendig og og meningsløs, men først og fremst er den pinlig. Det er overhodet ingen grunn til å gi dem kun tre mandater når de har stemmer nok til 10. I tillegg til at valgloven på flere måter skaper ustabilitet og uforutsigbarhet, fører den også til at de store partiene – om ikke valgloven støtter full proporsjonal mandatfordeling – ofte vil komme til å styre landet i perioder hvor velgerne ville at partiene fra den andre fløyen skulle gjøre det. Ordningen er så uintelligent og udemokratisk at det rett og slett er vanskelig å beskrive denne dumskapen med ord.

• Sp er for maktkonsentrasjon/sentralisering av makt – dersom denne maktkonsentrasjonen havner i deres egne korridorer.  Kjære Vedum/andre Senterpartister som leser dette: om målet for arealfaktoren kun er at landbruks-distrikter skal få privileger de som bor i tettbygde strøk ikke skal ha, og at dette skal skje i form av generelt flere mandater til land-distriktene, vennligst frem et forslag om at den over-representasjonen av Sp dette fører til bør utjevnes for, på landsbasis. Dere er jo mot maktsentralisering, men dere ser ikke ut til å være motstandere av at urimelig mye makt skal sentraliseres til Sp's kontorer. Om dette hadde vært et valg, ville dere fått 4 mandater mer enn dere har stemmer til, og den slags maktkonsentrasjon i ett av 9 relevante partikorridorer strider jo mot deres ellers sunne skepsis til maktsentralisering.

• Men nå skal vel arealfaktoren fjernes, og erstattes med en mer rettferdig løsning? Tja - vi får håpe vi ender med en løsning som ikke diskriminerer noen distrikter/velgere/partier i det hele tatt. De fleste taper på arealfaktor-løsningen. Men det finnes også krefter som vil innføre enda en sperregrense for distriktsmandatene, i tillegg til den sperregrensen som allerede finnes for disse mandatene: Styringstillegget. Og igjen, de store partiene kan stemme ned en endring av valgloven som reduserer deres privileger. Ap, Sp og H er alle opptatt av demokrati, men velger å overse at vi ikke bare har 'demokrati' i Norge. Vi har - gjennom grunnloven, våre forpliktelser overfor menneskerettighets-erklæringen og diskrimineringsloven forpliktet oss til noe som er mye bedre enn bare demokrati. Vi har vedtatt at vi skal ha demokrati kombinert med respekt for menneskerettigheter, og for at alle skal være like for loven: demokrati UTEN diskriminering.  

• Demokrati uten repsekt for menneskerettigheter/likhet for loven er nemlig en ganske motbydelig affære. Demokrati betyr folkestyre, og ordet inneholder ingen klausul om at medbestemmelsesrett ikke skal gjelde alle med stemmerett  – i like stor grad. I et diskriminernede demokrati kan nemlig to personer totalt overkjøre en tredje person. Om tre personer deler en leilighet basert på samme slags 'demokratiske' prinsipper som valgloven er basert på, kunne to av dem vedtatt at den tredje skal ta seg av all matlaging, oppvask og renhold, under dekke av att 'flertallet bestemmer'.

Litt forenklet inneholder den norske valgloven – takket være Ap, Sp og H – vedtak som i praksis fører til at velgere som stemmer på et av deres partier, skal få ett mandat for cirka 17000 stemmer, mens det for de andre partiene gjelder helt andre regler. Her har de store partiene oppnådd noe mye smartere enn et lovverk som helt klart diskriminerer et stort antall velgere: de har innført en rekke ordningener som helt klart favoriserer disse partiene og diskriminerer andre partiere.

Se også: SENTERPARTIET OG VALGORDNINGEN

I et liksom-demokrati kan to personer diskriminere den tredje – selv når problemt kan løses uten noen form for diskriminering. Eller tre personer kan undertrykke den tredje, selv når det er klart at undertrykkingen diskrimineringen hverken er nødvendig eller 'rimelig'. Cirka hver fjerde velger stemmer på småpartier, og mange av dem kan ende opp med å ikke få uttelling for sine stemmer i det hele tatt, ikke en gang i form av å oppføre et andrevalg dersom ens stemme ikke fører til et mandat for det partiet man har som førsteprioritet. Eller: man kan få uttelling, men man må være kanskje 80 000 for å inn ett mandat, mens 80 000 stemmer til et annet parti ville ført til eksempelvis 5 mandater.

• Det er ikke bare er arealfaktoren som virker diskriminerende på velgere i tettbygde strøk. Styringstillegget, sperregrensen, fylkesgrensene mm. virker alle diskriminerende på cirka halvparten av de norske partiene, og tilsvarende favoriserende for de største partiene. Det somer spesielt med 'Senterparti-fella' er at den vår valgordning har aldri blitt prøvd ut i en slik situasjon som vi har hatt i flere meningsmålinger det siste året: Det hadde forsåvidt ikke hatt så stor betydningen dersom valgloven var bygd på et ønske om at alle skal ha like stor rett til å påvirke hvem som skal styre landet, men slik er det jo ikke. Mange av ingrediensene i valgordningen eksisterer kun som et resultat av ulike 'særinteresser' fra de største partiene – det er jo de som bestemmer hvordan valgordningen skal forholde seg til behandlingen av små og store partier. Her har det spesielt vært Høyre, Ap og Bondepartiet/Senterpartiet som har sloss for sine sine særinteresser.

• Legg merke til at Sp ikke er det største partiet denne gang: Det offisielle prosenttallet til Sp er 17.7% i denne meningsmålingen fra Norfakta. Ap får kun ett ekstramandat, selv om de både tilhører den vinnende fløy og er det største partiet på denne fløyen. Det samme gjør Høyre og FrP, selv om de ikke ville gjort seg fortjent til et 'styringstillegg' med et slikt valgresultat – de ville jo verken ende med statsminister, stortingsflertall eller i regjering.

• Danmark har en sperregrense på 2%, kombinert med noe enda viktigere: de gjør det relativt lett for småpartier å få utjevningsmandater, bl.a. ved å inkludere alle partier som sikrer seg et distriktsmandat å bli med utjevningsmandat-beregningen. Hadde Norge hatt en tilsvarende ordning, ville vi endt opp med en mye mer rettferdig mandatfordeling.

• Tabellen viser at MDG og R er rett på eller over sperregrensen, og de sikres dermed utjevningsmandater, men det kunne like gjerne vært omvendt. Da ville MDG/R tapt en rekke mandater, mens KRF selvsagt ikke ville det, dersom de havnet over sperregrensen. Her har nemlig alle norske valglov-utvalg og -kommisjoner satt mye av det som minner om sunn fornuft, rettferdighets-sans, kamp mot diskriminering av minoriteter, grunnloven og menneskerettighets-problematikk til side, og standhaftig insistert på at valgloven bør inneholde en rekke tilfeldighets-elementer. Det er nemlig, i stor grad, tilfeldigheter som avgjør om våre etablerte småpartier havner like under  – eller like over – sperregrensen. Noen få nyheter rett før valget kan føre til en hvilken som helst kombinasjon av mandat-tap og/eller-gevinst  – ikke bare i den forstand at KrF/V/R/MDG kan tape stort på valgordningen, men tilfeldigheter kan også føre til at vi får overraskelser når det gjelder hvilke partier som får flest ekstramandater av valgloven.

• Med en dansk ordning ville ikke bare de fire minste partiene  være med i beregningen av utjevningsmandater, men de ville også havnet over sperregrensen. En sperregrense på 3% i stedet for 4% ville ha hjulpet KrF, men ikke V. Om vi antar at vår neste valglov vil gjelde for våre neste 3-4 stortingsvalg (f.o.m. 2025), vil en diskriminering av de etablerte småpartiene med stor sannsynlighet føre til at Ap/FrP mister en valgseier fordi V og/eller KrF diskrimineres av valgloven, eller at Ap mister en valgseier fordi småpartiene som støtter en sosialdemokratisk regjering faller under sperregrensen eller diskrimineres på annen måte (av styringstillegget, arealfaktoren, en svan utjevningsmandat-ordning,  el.l).

• Det handlet aldri, for de fleste, om å diskriminere V/KrF. Da Ap var på sitt rødeste, og ville avskaffe kapitalismen,  handlet mye av dette om en kamp for at arbeiderbevegelsen skulle bryte med fortrinnene de partiene som støttet – og ble støttet av – næringslivet hadde innvilget seg selv. I begynnelsen hadde jo ikke menn uten eiendom en gang stemmerett. Den dag i dag kan enkeltpersoner eller bedrifter bevilge store summer til partier som taler deres sak. Litt senere kom Aps oppgjør med sovjetkommunismen, og det ble en enighet i Ap om man man måtte holde Sovjet-vennlige NKP unna maktapparatet med nær sagt  alle midler. Da kom ordninger som diskriminerte småpartier hending inn: D'Hondts metode, 'styringstillegget' (som jo favoriserer store partier og diskriminerer små), bruk av fylkesgrenser uten å kompensere, nasjonalt, slik at alle partier ble proporsjonalt representert, sperregrensen på 4% og så videre. Sainte-Lagües metode, som var bedre enn D'Hondts metode ettersom den ikke favoriserte store partier og diskriminerte små, ble etterhvert tatt i bruk – etter å ha endret den, slik at den i likhet med D'Hondt's metode diskriminerte små partier og favoriserte store, stikk i strid med hva hensikten var med denne måten å bedrive mandatfordeling på..

Siden den gang har NKP blitt redusert til at parti som får rundt 300 stemmer. Diskrimineringen i dag rammer primært to av våre eldste partier: KrF og Venstre, samtidig som den kan komme til å ramme Rødt ved neste valg, spesielt om Rødt-velgere stemmer taktisk på SV. MDG kan også rammes – alle disse 4 partiene vaker nemlig rundt sperregrensen.

SV, som i likhet med R alltid har fordømt Sovjet-kommunismen, har også sloss med sperregrensen. Det som kjennetegner 4 av de fem etablerte småpartiene er at det er sterke krefter i disse partiene som vil ha en valglov som gjør at flere får reell stemmerett. Det å holde småpartier med via valgloven minner faktisk mye mer om det så godt som alle ikke vil ha noe av; noe som minner om knebling av opposisjonen/av politiske minoriteter enn det minner om 'respekt for menneskerettigheter' eller om 'individets frihet'. Valgloven rammer jo dessuten ikke bare småpartiene, den er viden kjent for å samme de store partiene – ved å ta fra dem makten etter et vellykket valg - ved å diskriminere småpartiene de ser ut til å bli stadig mer avhengige av.

I tillegg til 14 feilplasserte mandater, preges denne meningsmålingen av en meningsløs favorisering av Senterpartiet, og en helt unødvendig diskriminering av to av de fire etablerte småpartiene.

Hvordan burde et slikt valgt endt?  Svaret ser du i kolonnene kalt "Mandater med lik stemmerett for alle". Slik vil nemlig mandatfordelingen bli om vi fjerner all den diskrimineringen valgloven i dag påfører store velgergrupper; en forskjellsbehandling som fra og med 14. mai 2014 er i klar og sterk konflikt med grunnlovens §98,  diskriminerings-loven – og menneskerettighets-erklæringen.

MENINGSMÅLING NATIONEN/KLASSEKAMPEN NOVEMBER 2020

EDIT 19/11-2020:

Tabellen under, som viser Vårt Lands partibarometer for november 2020 (publisert 19. november 2020) viser samme tendens som målingen fra Norfakta for Nationen/KK, selv om tallene er litt annerledes. Sp får 4 mandater for mye, KrF/V taper i alt 7, Denne gangen får ikke Høyre et ekstramandat, men MDG gjør det (når vi sammenligner en mandatberegning gjort på tradisjonelt vis men en ordning der alle har lik og reell stemmerett). Basert på målingen for Vårt Land vil de borgerlige miste i alt 6 mandater, mens Ap, MDG og Sp vinner i alt 6. Med 27 mandater mer enn de borgerlige (basert på proporsjonal mandatfordeling) ville de fem rødgrønne selvsagt klart seg utmerket uten at valgloven da dem 6 mandater for mye.

I Norge ender vi ofte opp med at feil fløy (den med færrest stemmer) vinner valget, med alle de ulempene det fører med seg. Om du har tid, gå grunding gjennom valgene for de siste tiårene og se hvorfor feil fløy finner: årsaken er svært ofte den samme som i inneværende stortingsperiode, der de blå vant valget fordi småpartiene som ville støttet en rødgrønn regjering ble diskriminert av selve valgloven. De fem rødgrønne har hatt massivt overtak over de blågule helt siden (og på) valgdagen i 2017, og mye kan tyde på at de ikke kommer til å vinne valget i 2021. Men dersom de gjør det, er sjansen stor for at årsaken er at MDG og/eller R havner under sperregrensen, kombinert med at V/KRF kommer til å havne over (kombinert med en høyredreining i velgermassen).

Selv for oss om aldri ville stemt borgerlig er diskrimineringen av KrF og V unødvendig og meningsløs, men først og fremst den pinlig. Det er overhodet ingen grunn til å gi dem kun tre mandater når de har stemmer nok til 10. I tillegg til at valgloven på flere måter skaper ustabilitet og uforutsigbarhet, fører den også til at de store partiene – om ikke valgloven støtter full proporsjonal mandatfordeling – ofte vil komme til å styre landet i perioder hvor velgerne ville at partiene fra den andre fløyen skulle gjøre det. Ordningen er så uintelligent og udemokratisk at det rett og slett er vanskelig å beskrive denen dumskapen med ord.

GÅ TIL BEGYNNELSEN AV ARTIKKELEN

Meningsmåling Opinion 11. november  2020

Valgloven tar mandater fra V og MDG – og gir dem til Ap og Senterpartiet

Dersom denne meningsmålingen hadde vært et valg, ville de 5 rødgrønne fått 21 mandater mer enn de fire blå, og ville ikke vært i nærheten av å skulle kunne argumentere for å få ekstramandater av valgsystemet for å få til et 'styringsdyktig flertall'. Valgloven er laget slik at den veldig ofte – slik fordelingen mellom partiene har vært ganske lenge nå – gir ekstramandater til den fløyen som allerede har et massivt overtak. Summen av valglovens mangel på logikk og rettferdighet fører derfor til en klar diskriminering av den fløyen som allerede har så stemmer.

Om man bruker nær sagt hvilken som helst meningsmåling eller hvilket som helst valgresultat, vil man se at de fordreiningene av mandatfordelingen ikke er basert på forutsigbare regler. Mange av endringen vi har sett i valgloven gjennom årene har oppstatt etter utspill fra partier som vil skape eller opprettholde fordeler for seg selv. Diskrimineringen av småpartiene kan brutalt endre valgresultatet, og føre til en høyre- eller venstredreining av mandatfordelingen, slik at feil fløy (den med færrest stemmer) vinner valget, statsministeren og regjeringen. Denne gangen kommer småpartiene på venstre/miljøsiden relativt godt ut av mandatkampen, bortsett fra at MDG får et mandat for lite. Venstre kommer omtrent en halv prosent under sperregrensen noe som kunne ha ført til at høyresiden ville tapt valget selv om de hadde hatt flest stemmer – på samme måten som da venstresiden tapte valget i 2017 fordi MDG da var i samme situasjon som Venstre er nå.

Her er det viktig å ikke gjøre samme feil som Donald Trump – som ofte forveksler politikk og realityshow. Vi forutsigbare – ja, nesten 'kjedelige' utfall av valgloven. Vil man ha en spennende kveld foran TV'en eller iPaden må man finne på noe annet enn å godte seg med et valg-show der noen 'skal ut'.

Får et parti 3% av stemmene i stedet for 4%, må det få 3% av mandatene i stedet for 4% – ellers kan enten venstre- eller høyrefløyen ende opp  med makten selv om velgerne klart vil ha motsatte fløy til å styre landet.

Nå er det lite som tyder på at Trump ville kunne fortsette som president i USA, men dersom tallene hadde vært bare litt annerledes, ville han kunne vunnet valget – fordi den amerikanske valgordningen er så svak som den er. Deler av venstresiden kan kanskje nyte den diskrimineringen av høyresiden som vi ofte ser i meningsmålingene for tiden, akkurat som da Carl I. Hagen sa i 2017 at han frydet seg over at Rødt kom under sperregrensen. Men neste gang kan det være helt omvendt.

Det er enklere for begge fløyer å ende opp med statsminister og regjeringsmakt i de periodene de har større velgerstøtte enn motfløyen. Det er ingen grunn til opprettholde alt det som minner og lotteri, tilfeldigheter eller realityshow fra vårt valgsystem. Vi trenger stabilitet og kjedsomhet i valgordningen – da får vi økt forutsigbarhet, slik at media og politikere kan fokusere mer på problemløsning  og politikk i stedet for å spekulere på hvem som havner over sperregrensen eller hvem som 'må ut'.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet med flertall på ny måling, skriver Dagsavisen

De får tilsammen 46,3% i følge Norstat

"The Norwegian electoral system is based on the principles of direct election and proportional representation", skriver regjeringen på sine sider. Dikt og forbannet løgn, sier vi. Ingen av partiene hadde blitt proporsjonalt fordelt om dette hadde vært et valg.

Tallene over tar utgangspunkt i Norstats meningsmåling for NRK/Aftenposten, publisert 27. oktober 2020. Grunnen til at disse tre partiene klarer å danne 'flertall' med såpass lav prosent er at Ap, Sp og SV alle får ekstramandater av valgloven: Ap får 3, mens Sp og SV får ett hver.

• De rødgrønne får flertall uansett, men valglovens 'totaljustering' (summen av alle fordreingingene av valgresultatet) gir Høyre og FrP 6 ekstramandater. Nå vil de som  forsvarer forskjellsbehandlingen i valgloven kanskje skyte inn at dette er irrelevant, fordi det ikke er det såkalte 'styringstillegget' som er årsaken til dette – men det eneste som betyr noe, er jo summen av sperregrensen, arealfaktoren, 'styringstillegget' osv. Disse ordningene kunne gjerne vært der i den elendige forfatningen de er i – om vi hadde hatt en god utjevningsordning, men det har vi ikke – langt i fra. Det ville også vært meningsløst å ha en valglov som forandrer på alle tallene slik at mange eller alle partiene får et annet mandatantall en de har stemmer til, og så ha en annen ordning som endrer på alle disse justeringene. Løsningen er selvsagt  å ha en god valglov det alle stemmer har like mye verdi, for da da mandatfordelingen nødvendigvis stemme med stemmefordelingen.

• Både SV og MDG får et ekstramandat hver, selv om de ligger på 7,9% og 4.1%.

• KrF, V og R taper i alt 12 mandater.  

• Ap/Sp ønsker seg kanskje et stortingsflertall som dette, der de får mye større spillerom en de det 38,4% av stemmene tilsier. Men vi har bestemt at ingen skal diskrimineres unødig – og at alle er like for loven, og da blir det helt feil å diskriminere tre av partiene på denne måten. Det gir heller ikke mening la seks av partiene godte seg med tyvegodset fra Rødt, Venstre og KrF; disse ekstramandatene eksisterer jo kun fordi man gir for få mandater til andre.

• Det er heller ikke system i galskapen. Det er i stor grad tilfeldigheter som avgjør om f.eks. MDG ender opp med 5 mandater for lite (som de fikk i 2017) eller 3 for mange (som de nylig ble tildelt av en annen meningsmåling). Langt over en halv million velgere kan havne i utenforskap ved neste valg – uten å få uttelling for sine stemmesedler.

• Mange av oss syns det ville vært ille om Trump igjen vil vinne valget selv om han taper valget med et underskudd på millioner velgere –  et antall velgere som tilsvarer omtrent 1% av befolkningen i USA. Men mye verre ting skjer i Norge. 1 % av vårt folketall tilsvarer omtrent 54 000 velgere. Det sto i snitt 17 319 velgere bak hvert mandat ved stortingsvalget 2017. Hvis eksempelvis 540 000 velgere ikke får reell uttelling for sine stemmer ved et norsk valg (på linje med andre velgere), kan det ikke bare føre til at feil fløy vinner valget, men det betyr også at et velgergruppe tilsvarende 10% av befolkningen ufrivillig  fører til at Norge må la seg styre av en regjering og et stortingsflertall som har gjort det helt klart at er uenige med flertallet av velgerne.

Se også:

Månedlige gjennomsnitt av alle meningsmålinger (stortingsvalg) siden 2008

Meningsmåling Vårt Land 22. oktober 2020

'Senterparti-fella'

Valgloven fungerer ikke en gang på sine egne premisser

Dette er atter en måling som bekrefter at valgloven ikke en gang fungerer på den diskriminerende måten den er ment å fungere.

Som vanlig sammenligner vi valglovens alltid skjeve mandatfordeling  med en  ordning der mandatene er proporsjonalt fordelt i henhold til valgresultatet.  Her ser vi at to av de tre regjeringspartiene – V og KrF –  mister i alt 7 mandater (disse partiene anses som 'gode nok' til å sitte i regjering, men ikke gode nok til å få det antall mandater valgresultatet tilsier. Selv om Rødt bare såvidt er over sperregrensen får partiet et mandat for mye. MDG, som ikke er langt under sperregrensen, taper 3 mandater.

Senterparti-fella Høyre får med sine cirka 24 % to ekstramandater, mens Sp med under 17% får tre ekstramandater, takket være valglovens spesielle Senterparti-vri: Straks Sp nærmer seg såpass gode resultater som dette tjener de mer på valgordningen enn noe annet parti. Her ser det ut som om både Ap og H kan komme til å gå i sin egen felle i mange valg framover – de er jo enige om en velgerdiskriminerings-modell som gir de største partiene ekstramandater, takket være den sperregrensen vi kaller 'styringstillegget', den vanlige sperregrensen, og den nye som valglovutvalget vil innføre i tillegg til disse to.

Arealfaktoren – den nye bondeparagrafen – favoriserer jo relativt folketomme områder – en ordning de fleste velgere (som tross alt ikke stemmer Sp, selv i landbruksfylker) taper på. Mer enn fire av fem velgere taper på arealfaktoren. Ingen så for seg, den gangen  dette ble vedtatt, at Senterpartiet ville komme til å både få ekstramandater på grunn arealtillegget og fordi de ville kunne bli større enn Ap.

Denne meningsmålingen illustrerer ikke bare Senterparti-fella, men også en annen, gammel kjenning: selv om den ene fløyen, med proporsjonal representasjon, vil få 17 mandater mer enn motfløyen, får vinnerfløyen også tildelt ekstramandater, forklart med det velkjente tøvet om at dette trengs 'for å lettere kunne styre landet'.  Les gjerne om valgloven og cocktail-effekten om du ikke har gjort det allerede.

Neste tabell viser (med unntak av de to nederste radene) hvordan mandatfordelingen vil se ut med proporsjonal mandatfordeling.

Sentio/Nettavisen/Amedia,14. oktober 2020

Alle meningsmålinger dokumenterer valglovens svakheter, og dagens måling er intet unntak:

Ingen av partiene ville fått det antall mandater stemmeprosenten tilsier.  

FAKSIMILE FRA NETTAVISEN

Tallene i første kolonne ("Partier) viser hvor mange mandater hvert av partiene fikk for mye/lite sammenlignet med en ordning med lik og reell stemmerett til alle. "24 FEIL" viser til at det er  totalt 24 feilplasserte mandater denne gangen, om man benytter dagens valgordning: Til sammen 12 mandater for lite til KrF, R og MDG regnes eksempelvis som 12 feil, og det samme gjelder 9 mandater for mye til Høyre, FrP, Ap og Sp. I alt 3 ekstramandater til SV/MDG er også feil – 'dobbelt feil', faktisk, fordi de som har vedtatt denne valgloven hadde aldri noen intensjoner om at partier med 3.3% av stemmene skulle få 2 ekstramandater. Den nåværende valgordningen fungerer ikke en gang på sine egne premisser*.

# i tabellen = mandat-antall.

PUBLISERT 14. OKTOBER 2020, OPPDATERT 19. OKTOBER 2020

Meningsmålingen som ble presentert i dag foreslår atter et tap for den borgerlige fløyen. I tillegg foreslår den at MDG, med kun 3.3% av stemmene, skal få to mandater mer enn de har stemmer til. SV får ett ekstramandat av valgloven. Dette er selvsagt ikke planlagt, men vår skrøpelige valglov gir av og til (ved en feiltakelse), ekstramandater til småpartier. De ulike valglovutvalgene har sett seg blinde på så mange detaljer i valgloven opp gjennom årene at de har 'glemt' å se hvordan alle disse ingrediensene fungerer sammen.

*Se også: Viktigere enn sperregrense, utjevningsmandat og styringstillegg: TOTALJUSTERING

I tillegg viser målingen at ingen av partiene – ikke et eneste ett – får det antall mandater de har stemmer til. Selv om den rødgrønne siden vinner valget, får H og FrP 5 ekstramandater. Med unntak av MDG, taper småpartiene som vanlig: Rødt, Venstre og KrF taper i alt 12 mandater.

Her kunne vi i stedet hatt en ryddig mandatfordeling. De etablerte småpartiene kunne blitt representert i samsvar med stemmeprosenten de fikk: KrF, MDG, R og V kunne fått 6 mandater hver. Ap og Sp burde ikke fått 2 ekstra-mandater. Høyre og FrP, opposisjonens to største partier, ville ikke fått styringstillegg eller andre tillegg – med en god valgordning ville den rødgrønne blokken ha vunnet valget uansett (selv uten MDG), og det er uansett ingen grunn til å gi H/FrP fem ekstramandater.  

Denne meningsmålingen reiser tre spørsmål

FAKSIMILE FRA DAGSAVISEN

Forestill deg at vi ikke hadde automatiske beregnings-metoder, men at vi faktisk hadde en komite som etter beste skjønn fordelte mandatene på en meningsfull måte. Innbill deg at denne komiteen hadde medlemmer fra andre land, og var vant til helt ulike valgordninger – og skulle komme fram til en rettferdig mandat-fordeling kun basert på sunn fornuft.

De ville antageligvis ikke kommet til denne konklusjonen:

• KrF og Venstre ligger begge rundt 3-4% av stemmene, så vi tar fire mandater fra KrF og gir et av dem til Venstre. Hadde noen få velgere stemt litt annerledes, ville vi gjort det omvendte.

• Vi gir også et ekstramandat til FrP, og to til Høyre.  

• I tillegg gir vi feil mandatantall til Ap, slik at de får 40 i stedet for 38 mandater.

• Til slutt runder vi av ved å ta 4 mandater fra MDG, og gir ett til Sp. Kloden har riktignok miljøproblemer, men vi vil ikke at MDG-velgere skal ha samme innflytelse som andre velgere. Neste uke gjør vi noe helt annet, selvom tallene ikke er særlige forskjellige enn de er i dag.

Det er slik valgloven slår ut denne gang, basert på Pollofpolls sine mandattall.

Ifølge Opinions i skrivende stund ferskeste meningsmåling (publisert 6. oktober 2020), vil den borgerlige fløyen få 81 mandater, mens den rødgrønne totalt vil få 88. Valgordningen tar fire mandater fra KrF, fordi de fikk 2.9% av stemmene, og dermed ville falle under både den nåværende sperregrensen og valglovutvalgets foreslåtte foreslåtte sperregrense (3%). Denne meningsmålingen viser at vi i det minste bør følge Danmarks eksempel, og sette sperregrensen til 2% (selv om det selvsagt er mye bedre å følge bl.a. Nederland eksempel). Uansett –  3 prosent er for høyt, og vil lett kunne bidra til at vi får feil regjering.  Dette var tombola-effekt nr. 1.

Nr.2:

Venstre (4,2%) er over sperregrensen. Det kan i stor grad påvirke hvilken retning landet skal ta i viktige spørsmål. Det at Venstre nå er rett over sperregrensen er jo fint for Venstre-velgerne, men det er flere partier enn Venstre som har vært på 2-tallet på meningsmålinger de siste årene. Mister Venstre 0,21 prosentpoeng , er de på tre-tallet, og som både Høyre of FrP godt vet: det kan koste  høyresiden en valgseier, akkurat som Ap kan tape på at sine støttespillere faller i sperregrense-brønnen.

Tombola-situasjon nr.3 og 4: Rødt (4.6%) er over sperregrensen, mens MdG (3.1%) er under. Dette kan selvsagt også utgjøre viktige forskjeller i neste Stortingsperiode, men –  hvorfor i all verden skal vi sperre et parti med rundt 3% av velgerne ute av våre maktorganer? Husk at det er velgerne som blir diskriminert her, av et system som pga. alle sine hindre innebærer økt ustabilitet og uforutsigbarhet. Disse fire partiene fungerer i praksis som ‘wild cards’, og graden av oppslutning for hver enkelt av dem kan totalt avgjøre hvem som skal styre landet. De store partienes kamp mot de små kan ramme de store partiene mye mer enn det kan ramme de små.

Avisene snakker allerede om at Ap har hentet seg inn siden forrige måling, men de har ikke hentet inn noe som helst. Instituttene har rett og slett ikke ringt de samme velgerne – og derfor får de forskjellige svar.  Mange av dem utelater å nevnte at i tillegg til at instituttene kun har ringt omtrent 1000 personer, er det ofte omtrent 30% av dem som ikke svarer.

Hovedproblemet er selvsagt at at endringene i mandatfordelingen svært ofte ikke representerer endringer i folkeviljen. Den gjenspeiler en uutgrunnelig dumskap som handler om at mange tror at vi i Norge trenger løsninger som hundrevis av millioner velgere i andre land klarer seg fint uten.  Nesten ingen land har ‘styringstillegg’, og de som bor i land uten annet enn naturlig sperregrense ser ikke ut til å savne det vi nordkvinner og - menn tror vi må ha.

Folkestyre betyr ikke at ‘deler av befolkningen kan styre’, men det betyr at alle stemmeberettigede, i like stor grad, skal være med på å bestemme hvem som skal sitte i vårt parlament. En ordning som ivaretar en så grunnleggende verdi som lik/reell stemmerett for alle ville være utrolig enkelt å innføre med noen små endringer i valgloven.

Media, og kanskje en del TV-tittere syns kanskje det er spennende med ‘valgthrillere’, men vil man ‘thrilles’ bør man spenning andre steder enn i mandatfordelingen. Prøv Netflix.

Velgere vil bli representert, alle som en. Vi har vedtatt, flere ganger, at ingen skal diskrimineres, men allikevel fortsetter vi å diskriminere hundretusenvis av velgere. Saken er egentlig allerede avgjort i Grunnloven, men de store partiene – og KrF (!) – kjemper aktivt i mot lik/reell stemmerett i Norge, godt hjulpet av et inkompetent valglovutvalg. 



Vil de norske partiene – og velgerne – virkelig at små endringer i velgermassen skal føre til så store endringer på Stortinget?

Dette er en enormt viktig problemstilling som svært få er villig til å ta stilling til. Den viktigste avgjørelsen som bør tas er om hvorvidt vi i det  hele tatt er interessert i å la velgernes innflytelse reduseres slik den lenge har blitt overkjørt av tilfeldigheter. Når det gjelder kampen mellom Velgere og Tilfeldigheter, burde Velgere vinne 1-0 hver gang. Gjør de ikke det, er graden av demokrati kraftig redusert. Men avisene elsker valgdrama, og bidrar til at det hele ser ut som et slags reality show der noen ‘skal ut’. Slike oppslag trekker til seg lesere, og i media omtales omtales valgene ofte som ‘thrillere’. Vi kan – når som helst – bestemme oss for at vi ikke vil ha et system som gjør at noen få stemmer fra eller til et av partiene totalt kan avgjøre hvem som får flertallet – helt uavhenging av hvilken fløy velgerne har gitt flest stemmer. Dette, kombinert med at vi er verdenskjent for mindretallsregjeringer og at feil fløy så ofte vinner, gjør at vi nå må forholde oss til denne problematikken, og løse problemene en gang for alle.

Når det gjelder kampen mellom Velgerne og Tilfeldigheter, burde Velgerne vinne 1-0 hver gang. Gjør de ikke det, er graden av demokrati kraftig redusert.

Skal massemedia virkelig fortsette å legge så mye vekt på enkeltmålinger? Denne meningsmålingen kom umiddelbart etter TVs ferske meningsmåling (se under). Om man sammenligner tallene i de to meningsmålingene, ser man f.eks. at MdG fikk 3.1% i den ene meningsmålingen, og 4.7% i den andre. Ap fikk 18,4%på den ene, og 22%. Oppslutningen til Ap/MDG har selvsagt ikke endret seg så mye på så kort tid. Allikevel fortsetter massemedia å tolke disse tallene som de var valg. Det har blitt agurktid hele året.

Avisene snakker allerede om at Ap har hentet seg inn siden forrige måling, men de har ikke hentet inn noe som helst. Instituttene har rett og slett ikke ringt de samme velgerne – og derfor får de forskjellige svar.  Mange av dem utelater å nevnte at i tillegg til at instituttene kun har ringt omtrent 1000 personer, er det ofte omtrent 30% av dem som ikke svarer.

“Flertallet er i ferd med å ryke for den rødgrønne siden”, skriver Dagsavisen, på samme måte som Pollofpolls ofte trekker markante konklusjoner basert på relativt løse tall, som f. eks. “Siv Jensen vant september” eller “Frp finner formen”, som om Jensen/FrP har nådd et stabilt endret nivå. Ser man litt større på det, er vi mye nærmere ‘Morna, Jensen!” enn at FrP finner formen.  

At det konservative pollofpolls snakker opp høyresiden og prøver å skape optimisme for sin egen fløy er ikke så overraskende som at Dagsavisen, som tidligere har hett ‘Social-Demokraten’, ‘Arbeiderbladet’ og ‘Vort Arbeide’ snakker ned hele den rødgrønne siden slik de av og til gjør. “Flertallet er i ferd med å ryke for den rødgrønne siden” peker like mye fremover som “FrP finner formen". Det er forståelig at de ikke vil koble arbeiderbevegelsen kategorisk eller utelukkende mot Ap, men slike uttalelser ville stått bedre uten innslag av spåkoneri.

Tolkingen av disse målingene baserer seg ofte på mandat-tall, og mandat-tallene baserer seg på en beregningsmodell som er styrt rundt valgordningens konsekvente forakt for at alle velgere skal ha like mye å si. De kan tolke det at et parti såvidt har havnet under eller over sperregrensen som en veldig dramatisk endring i velgermassen, uten at det har vært noe særlig særlig endring i velgermassen i det hele tatt.

Denne artikkelen er en kommentar til:

Rødt redder Støre. Flertallet er i ferd med å ryke for den rødgrønne siden. (Dagsavisen).

Kommer ledelsen i Ap og H til å erkjenne at de – for å sikre sine egne interesser ved kommende 4-5 stortingsvalg  – begge kan være helt avhengige  å slippe til  de etablerte småpartiene til?  Vi vet med sikkerhet at disse partiene ikke bryr seg mye om likhet for loven når det gjelder stemmerett og mandatfordeling. Alle de viktigste elementene i valgordning er basert på ett eneste grunnprinsipp: forskjellsbehandling.

Ap/H kunne innført  lik stemmerett til alle velgere for lengst, om de ville villet. Stikkord: egeninteresse. Men egeninteresse-situasjonen har endret seg  siden den gang all forskjellsbehandlingen ble lagt inn i valgloven – rundt midten av forrige århundre.

Hvorfor er de ikke i det minste interessert i å a) få til en løsning som  gjør at fløyene ‘kommer til makten’ i de valgene de får flest stemmer, og/eller b) sørger for at de ikke taper valget på grunn av dette miserable lotteriet som har sneket seg inn i valgloven?

Hva slags valgordning-endringer Ap/H kommer til å stemme for, er usikkert. Det som er sikkert, er at dersom diskrimineringen av partier, distrikter og velgere kommer til å fortsette slik den allerede har  holdt på altfor lenge, vil det hele ende med et søksmål – slik vi har sett i flere andre land.

Det gikk bra i de andre landene.

TV2/Kantar 5 oktober 2020

Denne meningsmålingen skiller seg ut på flere måter

1) Dette er den første sammenligningen vi har gjort – mellom a) en valglov der alle har lik stemmerett  og b) dagens valgordning–  hvor antallet mandater til hver fløy blir det samme med begge beregningsmetoder: 90 til de rødgrønne og 79 til de blå.

2) Totalprosenten med TV2/Kantars prosentverdier blir 101.0% når man tar med 'Andre'.

3) Meningsmålingen foreslår at KrF vil gå opp etter at en del KrF'ere har gått ut og startet et nytt parti med Geir Lippestad.

I tillegg foreslår meningsmålingen at  Ap kun vil få 18.4% av stemmene (MDG/SV/R er oppe i totalt 19%). Dette er unormalt og kan delvis skyldes at meningsmålingen er basert på svært lave tall, og delvis skyldes at Geir Lippestad og Jan Bøhler nettopp har meldt seg ut av Ap.

KOMMENTARER: Her vinner de rødgrønne inklusiv MDG  (53.7%) en klar seier over den blå fløyen (46.3%) på tross av Ap's lave tall, og får 11 mandater mer enn de blå. På tross av at den rødgrønne fløyen vinner valget, får Høyre et ekstramandat av valgloven. KrF taper ett mandat. På venstresiden tar valgordningen 3 mandater fra MDG, og gir disse til Ap og Senterpartiet.  

Flertallet i det inkompetente Valglovutvalget (VLU) sier de vil ha en større grad av proporsjonalitet i vår neste valglov, men en viktig forskjell mellom nåværende valglov og den flertallet i VLU vil ha en ekstra sperregrense i tillegg til de to nåværende (styringstillegget fungerer akkurat som en sperregrense – og har ikke noe med styring å gjøre). De foreslår å ha sperregrense på distriktsmandatene også – som i dag ikke har en formell sperregrense, men som allikevel har det gjennom styringstillegget.

Hvordan ville disse tallene slått ut om vi hadde hatt tre sperregrenser i stedet for to? Mer om det senere!

  # i tabellen = mandater  

SLIK KAN VENSTRESIDEN GÅ I BARET I 2021:

VALGORDNING vs. VALGVIRKELIGHET

24. SEPTEMBER 2020

Grafen over er basert på gårsdagens meningsmåling i Vårt Land. Den belyser et interessant tema: bør velgerne forholde seg utelukkende til valgordningen – eller bør vi se på hele ‘valgrealiteten’? Med 'valgrealiteten'/'valgvirkeligheten' menes alle de faktorene som påvirker valgresultatet. Et av de viktigste elementene i den norske valg-virkeligheten er bruk  av taktisk eller strategisk stemming.  

En god del velgere på høyresiden forholder seg til valgrealiteten på en noe betenkelig måte: de snakker varmt (spesielt i FrP) om høye sperregrenser, samtidig som man organiserer taktisk stemming for å omgå de sperregrensen man selv mener vi bør ha. Dette skjer rett før valget, og kommuniseres via høyresidens kjente kanaler. Noe lignende skjer også av til også blant oss på venstresiden – ikke kombinert med å snakke varmt om høy sperregrense, men taktisk stemming har forekommet på venstresiden også.

(Et annet, ofte diskutert element i vår valg-virkelighet er dette med hvordan man hvordan man  kommenterer spørreundersøkelsene.  Eksempelvis har NRK blitt beskyldt for å være venstreorientert – her har tankesmien Manifest nylig ytret at høyresidens politikere får delta i sendingene 50 prosent oftere enn de rødgrønne, noe tankesmien Civita allerede har kommentert.)

Den taktiske stemmingen på SV i 2017 kan ha ført til at venstre/miljøsiden tapte mange mandater, siden den kan ha sørget for at MDG falt under sperregrensen.

Det er viktig å se på fenomenet ’taktisk stemming’ som en del av den norske valg-virkeligheten fordi vi vet med sikkerhet at Høyre- og FrP-velgere gjentatte ganger har stemt på Venstre for å sikre borgerlig stortingsflertall. Venstresiden bør vie oppmerksomhet til den situasjonen som Vårt Lands ferske meningsmåling illustrerer. SV har i følge denne galluppen  nesten dobbelt så mange stemmer som det som er nødvendig for å komme over sperregrensen, mens MDG og R begge er i nærheten av den. De to sistenevnte partiene aldri har vært over sperregrensen, men begge partiene kan med stor sannsynlighet havne over den i 2021.

Det er lite som foreløpig tyder på at høyresiden kommer til å vinne valget i 2021. Høyresiden har ligget under venstresiden på spørreundersøkelser i flere år.  Men hvis balansen mellom de to fløyene endrer seg de neste 12 månedene, er det viktig å være forberedt på å bruke samme strategi en del velgere på høyresiden gjør når de ‘holder seg for nesen og stemmer Venstre’.

Selv om man generelt er motstander av taktisk stemming, vil det være naivt å ikke forholde seg til hele ‘valg-virkeligheten’. Det å forfekte en høy sperregrense (alt over Danmarks 2% er altfor høyt), kombinert med å planlegge hvordan ens egen fløy skal håndtere det faktum at en fløy kan tape valget på grunn av småpartier som havner rett under sperregrensen, er egentlig en ganske luguber affære.

Det å ønske å avskaffe eller kraftig redusere sperregrensen kombinert med å boikotte den med strategisk stemming handler om noe helt annet.

Hadde venstresiden ‘kjent sin besøkelsestid’ i 2017 på dette området, ville den ha vunnet valget, fordi venstre/miljøsiden (inklusiv) MDG fikk flest stemmer. Hadde bare noen få Ap-velgere stemt taktisk på MDG, ville de fått 6 mandater i stedet for ett, akkurat som Høyre og FrP-velgere vikk Venstre over sperregrensen ved å stemme taktisk.

Snittet av målingene i september 2019 viste 3.3% oppslutning for R, og 3.9% oppslutning for MDG. Velorganisert taktisk stemming kunne som sagt fått dem begge over sperregrensen, men man kan ikke forvente at et parti som er under sperregrensen skal stemme taktisk for å få et annet parti over sperregrensen – de fleste vil ikke gå til nærmest selvutslettende skritt for å hjelp et annet parti opp. Skal R og MDG komme seg over sperregrensen, må deres velgere ikke stemme taktisk på SV – med mindre det politiske landskapet endrer seg slik at MDG/R er klar over grensen mens SV ikke er det.

Det en del av oss som tenker at det ikke nødvendigvis er så viktig å stemme på det partiet man er mest enig med – man bør i stedet stemme på det partiet/den kandidaten man tror kan utrette mest (for de sakene verdiene man er mest opptatt av) i neste stortingsperiode – siden slutt-utfallet av vår stemmeseddel er det viktigste. Dette kan sees på som et klart argument for strategisk stemming, men ikke for taktisk stemming, så sant man benytter uttrykket 'taktisk stemming' om å sloss for høy sperregrense men bruke taktikk for at sin egen fløy skal lunne omgås sperregrensen – mens 'strategisk stemming' benyttes om velgere som er uenig i at vi skal ha sperregrensene så høye som de er i dag, og – siden de fortatt er det – velger en strategi føre oss nærmere et valg hvor alle har lik og reell stemmerett.

Rådet til velgere på venstresiden er derfor at dersom MdG eller R står i fare for å miste  mandater på grunn av valgordningen, bør man forholde seg til valg-virkeligheten og stemme strategisk. MDGere bør nok ikke stemme  på R, og R-velgere bør nok ikke stemme taktisk på MDG, men SV-velgere (de som er mest opptatt av miljø og sosial rettferdighet) bør vurdere å stemme på R eller MDG hvis SV klart vil komme over sperregrensen mens et eller to av de to nevnte småpartiene ser ut til å kunne miste mange mandater på grunn av valgordningens mange hindre. Årsaken er selvsagt at SV, MDG og R faktisk stemmer ganske likt på Stortinget.

Motivet er selvsagt å sikre et stortingsflertall for sin egen fløy – og at høyresiden jo i mange år har gjort det som må gjøres for å redde sin egen fløy. Velgere som generelt er motstandere av taktisk stemming vet jo at det er  mye mer å hente på å stemme  et småparti like i nærheten av sperregrensen over denne grensen enn det er å hente på å stemme på sitt favorittparti – hvis dette partiet uansett er sikret å komme over sperregrensen.

Alt dette skyldes at norske stemmer jo ikke er like mye verdt. Noen få stemmer til et lite parti kan gi dem 6-7 ekstramandater, mens samme antall til et større parti kun vil gi dem ett eller noen få mandater. R, MdG og V har blitt diskriminert av valgloven i mange år, og KrF er også i faresonen. SV har også ofte vært i nærheten av sperregrensen.

Dersom man bestemmer seg for å forholde seg til hele valg-virkeligheten i 2021, handler det ikke bare om å holde seg for nesen, men også om å holde tunga rett i munnen og vite hva man gjør. Det kan være risikabelt for SV-velgere å stemme på et annet parti for å sikre venstre/miljøsidens sidens representasjon på Stortinget, og egentlig er det jo Ap-velgere som – i likhet med Høyre-velgere – som bør stemme taktisk på småpartiene på venstresiden. Men vil de det, etter en lang periode med stadig lavere oppslutning på meningsmålinger?

Mange av dem vil nok være engstelige for at Ap mister mandater på denne måten. Realiteten er at de nok ikke vil miste mandater dersom noen Ap-velgere stemmer taktisk på småpartiene som støtter en Ap-basert regjering, (sammenlignet med det antall mandater de burde fått) - men de kan nærme seg å havne på det antall mandater de har stemmer nok til: de kan kanskje tape 2-3 mandater og i stedet sikre 5-7 ekstramandater til sin egen fløy. De vil med andre ord, i 'verste' fall, risikere å kun få så mange mandater som de faktisk har stemmer til. Med presisjons-taktikk/strategi, kan Ap i beste fall kunne sikre 14 mandater ekstra til sin egen fløy, uten å miste mer enn et eller to mandater selv; mandater de egentlig har stjålet fra småpartiene uansett. Ap får jo alltid flere mandater enn de har stemmer til, og småpartiene får alltid for få mandater. 'Sovjetkommunistiske' grep/ulike metoder for å holde partier – partier man er klart uenige med – nede har dessverre ikke bli fjernet helt fra de fire største partiene.

For ordens skyld# 1: ovenstående problematikk er selvsagt like aktuelt for høyresiden.  Høyre-velgere kan vinne viktige seire for sin fløy ved å sikre at KrF og V  havner over sperregrensen. Grunnen til våre to ferske artikler om taktisk stemming på venstresiden er ikke kun skrevet  pga. valgordningen.no sin  tilhørighet til venstre halvdel av den norske partifloraen – de er skrevet primært fordi taktisk stemming har blitt ansett som ganske sturent og kjent fenomen på høyresiden i lang tid.

For ordens skyld #2: Valgordningen.no handler ikke om politikk, men om grunnleggende menneskerettigheter i vårt eget land. Retten til å kunne, på lik linje med andre velgere, påvirke hvem som skal ende på Stortinget er definitivt blant våre viktigste - og også mest overkjørte rettigheter.  Siden FrP er det partiet som oftes har tatt til orde for å heve sperregrensen, kan det se ut som dette nettstedet er spesielt kritisk til FrP, og det kan stemme – men dette har altså kun med menneskeretts-problematikk og respekt for individets frihet til å velge å gjøre.

Se også:

TAKTISK STEMMING – OG VENSTRESIDEN – I 2021

SELVE METODEN FOR Å FINNE UT HVILKE PARTIER SOM ER OVER/UNDER SPERREGRENSEN KAN AVGJØRE VALGET

STORTINGSVALG-MENINGSMÅLING 9. SEPTEMBER 2020:

Ap får 19.9% og 37 mandater.

MDG/R/SV får 18.8% og 33 mandater.

Kilde til meningsmåling/faksimile: Fri Fagbevegelse/Dagsavisen/Avisenes Nyhetsbyrå

Siden 1.1% av stemmene fører til 4 ekstra mandater, kan man kanskje si at det står kun 0.275% velgere bak hvert av ekstramandatene til Ap – men det er ikke så enkelt.

19,9% av stemmene burde resultert 19.9% av mandatene - 34 mandater. 18.8% burde ført til 33 mandater.

Fortsetter Arbeiderpartiets nedgang*, vil antakelig flere Ap-velgere vurdere å stemme lengre til venstre – det kan ble nødvendig for å sikre at Ap kommer i regjering. I denne spørreundersøkelsen havner både V og KrF under sperregrensen, men det er det jo ikke sikkert de gjør i fremtidige valg - og dermed kan høyresiden styrkes. Høyre er sterkere enn Ap – men Sp er større enn FrP, så her kan mye skje på et år. Svært mye kan skje i løpet av et par valg.

Det er viktig å rette opp svakhetene i valgloven, slik at valget blir kun et valg og ikke et realityshow der det er helt uvisst hvem som 'må ut'. Går de fem rødgrønne partiene ned med tilsammen 4-5%, og KrF/V kommer over sperregrensen, kan nemlig høyresiden vinne valget. Hvor mange valgseire må Ap, H, Sp og FrP gå glipp av før de innser at  det beste for alle parter er at vi får fullt samsvar mellom valgresultatet og antall mandater hvert parti får?  

Tabellen under viser en oversikt over hvordan disse tallene ville slått ut med en valgordning der alle har like stor grad av medbestemmelsesrett. Dersom alle stemmer teller like mye, vil   endringen av mandat-antall mellom de ulike stortingsperiodene bli mye mindre dramatisk: tilfeldigheter vil spille minimal rolle, og antallet mandater på Stortinget vil rett og slett gjenspeile antall stemmer hvert av partiene får ved valget.

*Dette er en undersøkelse basert på under 1000 spurte, og ikke alle har svart. Selv om man generelt ikke bør legge vekt på frittstående meningsmålinger som dette, er de svært nyttige som illustrasjoner på hvor svak den norske valgloven er.

Slik taper/tjener partiene på valgordningen:

KrF taper stort. De burde fått 7 mandater, men får tre.

Venstre taper to mandater.

Høyre, som ikke skal i regjering eller 'styre landet', og som ingen av fløyene vel mener bår ha ekstramandater får to mandater ekstra.

Ap vinner tre mandater, selv om de kun får rundt 20% av stemmene.  Dette er betenkelig av flere grunner.

Senterpartiet vinner ett mandat.

Med lik/reell stemmerett for alle ville de borgerlige fått 75 mandater, de fem rødgrønne ville fått 94.

Neste tabell viser litt flere detaljer, bl.a. at forskjellen i mandatantall vært mye lavere dersom alle hadde hatt lik stemmerett. Med dagens beregningsmåter, slik Pollofpolls har foretatt beregningen, ville de fem rødgrønne fått 27 mandater flere en den tapende fløy, mens forskellen kun hadde vært 19 mandater om alle stemmer hadde telt like mye. Tabellen viser også at småpartiene denne gang tapte kun 6 mandater (fordi både MDG og R havnet over sperregrensen).

Det er viktig for Ap at småpartiene kommer over sperregrensen

Valgloven hindrer styringsdyktighet ved å gi ekstramandater til opposisjonen, kombinert med å redusere antall  mandater til den vinnende fløy

Norfakta for Nationen/Klassekampen 5. september 2020:

Ingen vet ikke hvilke partier som havner under/over sperregrensen ved 2021-valget, og man vet ikke som regler ikke hvordan mandatfordelingen blir selv når nesten alle stemmene er talt opp, ettersom noen få stemmer kan føre til store endringer i mandatfordelingen. Dersom denne meningsmålingen hadde vært et valg, ville Ap vært nærmere å miste stortingsflertallet enn de har vært på lenge, selv om de fem rødgrønne partiene fikk flest stemmer. Totaljusteringen valgloven foretar – dvs. summen av sperregrensen, 'styringstillegget', arealfaktoren osv – gir denne gang to ekstramandater til den borgerlige fløyen – som altså ikke skal styre landet med et slikt valgresultat – og tar to mandater fra den fløyen som ender opp med stortingsflertall og statsminister. Denne gangen begolder de fem rødgrønne mandat-overtaket selv etter at de har blitt fratatt stemmer av valgordningen, men som vi vet kan det like gjerne ende med at den fløyen med færrest stemmer får flest mandtater, slok det ofte har gjort mange ganger før – bl.a. i 2017. Se vår 'Tidligere valg'-side for flere detaljer.

Ap får statsminister og regjeringsposisjon, men samtidig får FrP og Høyre fem ekstramandater. Tilfeldigvis er det sånn at Venstre også taper 3 mandater denne gangen, men med kombinasjonen av de ulike sperrene, hindrene, grensene og tilleggene i valgordningen kan vi ende opp med nær sagt hvilket som helst utfall.

Meningsløsheten i valgloven skaper ustabilitet

Hva slags etikk ligger det bak ideen om at Venstre skal få kun 2 mandater når de har stemmer nok til 5, eller til at FrP og H skal få ekstra-mandater av en valglov som feilaktig påberoper seg å inneholde et styringstillegg; et som gir ekstramandater til de som skal styre landet?  Nå er ikke de fem ekstramandatene H og FrP får nødvendigvis et resultat av styringstillegget, men det eneste som betyr noe i praksis er antall mandater hvert av partiene får, slik valgresultatet ser ut etter at valgloven har gjort om stemmeseddel-antall til mandat-antall.

Basert på tallene over, ville MDG/R fått 8-10 mandater ekstra med cirka en prosent mer av stemmene, mens KrF ville tapt nesten alle sine mandater om de hadde kun fått 0,1% lavere oppslutning.

Et av mange eksempler på uforutsigbarheter i valgloven er at vi har delt opp sperregrensen i to elementer – den normale sperregrensen på 4%, samt 'styringstillegget', som også fungerer slik sperregrensen gjør: det tar mandater fra småpartiene, og gir til de største. Men de største partiene er ikke nødvendigvis de som skal styre landet, selvsagt.  

Løsning på alt dette er selvsagt å innføre det Norge offisielt mener at vi allerede har: at alle skal være like for loven – inklusiv valgloven. Alle stemmer må være like mye verdt. Ikke bare bør alle ha reell stemmerett, men alle må selvsagt garanteres samme grad av stemmerett som andre.

Det er intet mindre tragisk at man fortsatt må argumentere for reell og lik stemmerett for alle i et land som allerede mener å ha proporsjonal mandatfordeling. Hadde alle hatt lik og reell stemmerett, ville nemlig mandatfordelingen vært helt proporsjonal, og omvendt: det er ikke mulig å oppnå lik/reell stemmerett til alle uten at mandatfordelingen blir helt proporsjonal.

PARTIBAROMETER:

Meningsmålinger stortingsvalg: månedlig gjennomsnitt av alle meningsmålinger siden 2008

Når meningsmålinger blir litt meningsløse

Tabellen under viser utfallet av Norstats meningsmåling for Aftenposten og NRK 12/8-20. Målingen skiller seg ikke særlig ut fra andre målinger, den brukes kun som et eksempel.

Tallet øverst i kolonne A viser hvor mange som  responderte: 690 personer totalt. Ofte blir cirka 1000 mennesker oppringt, og det er ikke uvanlig at cirka 70% svarer. I kolonne B ser du hvor mange av de som ble spurt som ville stemt  på de ulike partiene om det var stortingsvalg i dag.  Kolonne D viser at hvor mange mandater hver av partiene tapte eller tjente på valglovens skjevheter. Glem sperregrense og styringstillegg, glem hvem som får statsministeren og hvem som sitter i regjeringen: det er fordelingen av mandater til partiene som er det viktigste elementet i et hvert valg. Og her ser vi – som forventet, og atter en gang – at totaljusteringen virker meningsløs.

Gå til Når meningsmålinger blir litt meningsløse

Gjennomsnitt av gjennomsnittet (!) av målinger siden høsten 2019

31. JULI 2020

Basert på snittet av alle meningsmålinger siden i fjor høst, er det enkelt å beregne hvordan Stortinget ville blitt med en proporsjonal mandatfordeling. Men hvordan skal en slikt utfall evt. påvirke taktisk stemming? >>>

Norstat for Vårt Land, 29. april 2020

Norfakta for Nationen og Klassekampen 8. februar 2020

Hadde dette vært et valg med reell, proporsjonal representasjon ville de rødgrønne fått 94 mandater, mens de blågule ville fått 75.

4. februar 2020:

Selv etter Frexit har den rødgrønne siden et gedigent forsprang

Se også:

MENINGSMÅLINGER 2021

MENINGSMÅLINGER – STORTINGSVALG  2018 og 2019