styringstillegget korridoravtale

Faksimile fra Guttorm Hansen: Der er det godt å sitte (1984)


En av Einar Gerhardsens foreslåtte ‘Sovjet-metoder’ mot Sovjet-vennlige kommunister i Norge brukes fortsatt – av Ap, Høyre, Senterpartiet og FrP.  

Metoden rammer primært KrF, Venstre, MDG og Rødt

Sist oppdatert: 23/12-20

Styringstillegget’ – en av flere mulige måter å holde småpartiene* nede på – ble til til i en korridor, i en samtale mellom John Lyng og er Einar Gerhardsen i 1952. Dette 'delingstallet' skulle fungere som en sperregrense for alle distriktsmandater (vi hadde ikke utjevningsmandater den gangen). I 1989 fikk vi et sperregrense til, på 4%. Den gamle ble ikke fjernet. Vi har med andre ord endt opp med to sperregrenser oppå hverandre – men alle de diskriminerende hindrene i valgloven må fjernes nå som vi ar vedtatt at alle skal være like for loven og at ingen skal diskrimineres unødig.

I dag oppfører vi oss som som denne raske avtalen mellom Lyng og Gerhardsen for å få gjennom et vedtak for 70 år siden er noe som må holdes hellig til evig tid. Men for å oppnå proporsjonal mandafordeling – og det må vi ha om ingen velgergrupper skal diskrimineres – må styringstillegget må avskaffes helt, og i stedet må vi omsider innføre det mange tror at  vi allerede har innført: faktisk og reell proporsjonal mandatfordeling.

Vi har allerede nevnt Einar Gerhardsen såkalte Kråkerøy-tale, der han i 1948 sa at “Den viktigste oppgaven for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiets innflytelse mest mulig”. Kort tid senere ble det såkalte styringstillegget vedtatt. Vi hadde ikke noen sperregrense mot småpartier før det, annet enn det som var bakt inn i selve mandatfordelingsmetoden. Gerhardsen sa dette kort tid etter at han (i 1945-47) arbeidet for at NKP og Ap skulle slå seg sammen. Han og Ap skjønte omsider at det var viktig å distansere seg fra Sovjet-kommunismen – noe mange andre sosialister ikke bare hadde gjort for lenge siden, men som mange så komme allerede før den russiske revolusjon.

I 1959 sa Gerhardsen på Arbeiderpartiets landsmøte, i en diskusjon om å ta økt kontroll over banksektoren, at “En har her gått til angrep på selve kjernen i det kapitalistiske samfunn (...) denne striden vil på ny understreke at Det norske Arbeiderpartis mål ikke er å bevare det nåværende samfunnssystem.” Ap hadde et offisielt mål om “sosialisme på folkestyrets grunn’ helt fram til 1981.

Stortinget skriver:

“Valgordningen kan gi en «skjev» fordeling av stortingsplassene mellom partiene da valgoppgjøret skjer i hvert enkelt valgdistrikt. Når for eksempel 4 mandater i et valgdistrikt skal fordeles på 7 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som svarer nøyaktig til stemmetallet. Flere partier kan bli urepresentert. Også selve utregningsmåten forsterker den skjeve fordelingen ved at de store partiene gjerne blir «overrepresentert» og de små blir «underrepresentert» i forhold til stemmetallet. For å rette på dette har vi en ordning med utjevningsmandater. Disse fordeles på de partiene som har fått for få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis etter at de første 150 plassene er fordelt. Det er totalt 19 utjevningsmandater (ett i hvert valgdistrikt). Partiene får utjevningsmandater i de valgdistriktene hvor de var nærmest å vinne et mandat."

Dette høres jo fint og riktig ut, men er ikke i nærheten a å stemme med virkeligheten.  De skriver både at noen partier blir under-representert, og at de vil rette på dette ved å ha en ordning med utjevningsmandater. Derfor er de pent nødt til, å annulere utsagnet over  ved å bekrefte at denne ordningen ikke gjelder de partiene som virkelig ikke trenger den.

I 2017 gikk 15 av de 19 utjevningsmandatene til partier som endte opp med å få inn flere mandater enn de hadde stemmer nok til å få inn.

Wikipedia skriver:

“Det politiske valgsystemet ved stortingsvalg har flere ganger ført til en skjev fordeling mellom partiene. Dette skyldes at valgoppgjøret skjer fylkesvis, slik at hvis 4–5 mandater fra et valgdistrikt (fylke) skal fordeles på 7–8 partier, kan det ikke bli en mandatfordeling som fullt ut representerer de stemmeberettigetes stemmer. Flere partier kan derfor ikke bli representert. For å rette på dette ble det i 1989 innført en ordning med åtte utjevningsmandater.”

“Sperregrensen gjelder ikke ved fordelingen av de 150  distriktsrepresentantene. I praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette for å hindre et for fragmentert partistruktur som vanskeliggjør styringsdyktige regjeringsalternativer.”

Dette med ‘for fragmentert partistruktur’ kommer vi snart tilbake til – det viktige her er at “i praksis gjelder det likevel en sperregrense ved tildeling av distriktsrepresentanter ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1”.

Store Norske Leksikon skriver:

Det første delingstallet er satt til 1,4 i stedet for 1 for å skape en sperre mot småpartier”.

Denne sperregrensen for distriktsmandater har vi hatt siden midten av forrige århundre.

Når man tar mandater fra småpartiene, vil jo de ‘frigitte mandatene’ gis til noen andre: til de som ikke er små. Dermed vil en lov som holder småpartiene nede gi dobbelt effekt, siden den også gir ekstramandater til de store.

Denne ordningen som i praksis er en sperregrense for distriktsmandater ble innført lenge før vi fikk den nasjonale sperregrensen på 4% i 1989. Den første sperregrensen, ‘styringstillegget’, ble jo ikke kalt sperregrense, den ble omtalt som et ‘delingstall’ – så mange har nok ikke forstått hva den gjør med mandatfordelingen. Mange tror feilaktig at den gir ekstramandater til de partiene som får stortingsflertall – og dermed regjering og statsminister.  

Allerede i 1989 hadde vi altså to sperregrenser, som begge styrket de store partiene og svekket de små.

Hva har så dette med Kråkerøy-talen til Gerhardsen å gjøre? Det kan forklares best ved å se hva slags oppslutning partiene hadde rett etter 2. verdenskrig. Det kan du få ved eksempelvis å se her, og se på tallene fra Stortingsvalgene i 1945, 1949 og 1953: STORTINGSVALG RESULTATER.

Ap hadde ved disse tre valgene henholdsvis 41%, 45,7% og 46,7% av stemmene, Senterpartiet fikk 8,1% 7,9% og 9,1% av stemmene. Ap var altså mer enn 5 ganger så store som Senterpartiet. Ingen ville trodd, den gangen, at Bondepartiet, som det het den gang, skulle få like stor eller større oppslutning enn Ap. Et sted i denne debatten oppsto det en slags enighet om at bøndene også skulle få litt ekstra. Den såkalte Bondeparagrafen ble opphevet i 1952, en ordning som var høyst diskutabel av flere grunner. Arealfaktoren ble innført mye senere, og avskaffes forhåpentligvis snart – ikke fordi den gir ekstramandater til distriktene, men fordi den for tiden er den direkte årsak til at Sp får mange fler ekstramandater (på meningsmålinger) enn noe annet parti. Arealfaktoren diskriminerer de fleste velgere og de fleste partier, og det finnes mye bedre måter å sikre at landbruks-distrikter og tynt befolkede områder ikke blir diskriminert på. Arealfaktoren diskriminer flesteparten av velgerne i tynt befolkede områder, for de ikke stemmer på Senterpartiet.

Tilbake til etterkrigstiden Ap var altså mer enn fem ganger så store som Sp, og regnet nok ikke på “hva gjør vi hvis Sp blir like store som - eller større enn – oss, og vil tjene godt på både styringstillegget og evt. andre fordeler de kan oppnå”? Husk at grunnregelen for hvert av partiene, når man diskuterer endringer i valgloven, stort sett har vært – unnskyld uttrykket – ‘å pisse i buksa for å holde varmen’:  de tenker ikke bare primært på hva deres eget parti vil tjene på, men på hva det vil tjene på i nær framtid.

NKP fikk 11.9% i 1945, og 5,8% og 5.1% ved de to påfølgende valg. De kom aldri over 4% etter 1953, og Norge fikk ikke sperregrensen på 4% før 1989. Kommunistpartiet ble holdt nede på andre måter, bl. a. med den viktigste av alle sperregrenser: fylkesgrensene. Det er vanskelig for småpartier å bli representert med distriktsmandater, fordi det ofte er færre representanter fra hvert fylke enn det er mandater, men også fordi de største partiene ‘tar kaka’. Det vil si: det er slik det fungerer dersom vi ikke har en god utjevningsmandat-ordning, og det har vi definitivt ikke i dag.

Som nevnt hadde vi ikke utjevningsmandater før samme året som vi fikk sperregrense. NKP var uansett ingen stor trussel, og de har tapt stort på valglovens regler i den gang de fortsatt var litt store. Ettersom de gradvis forsvant, ble SF/SV og Rødt holdt nede på samme måten som Ap m.fl. ønsket å holde Sovjet-vennlige NKP nede, og både Venstre og KrF lider samme skjebne.

Folk har trodd på valglovutvalgenes utspill før også – og tatt feil

Høyre fikk 17,0% 18,3% og 18,6% de tre første valgene etter krigen. Ap var mer enn dobbelt så store som Høyre den gang, og fikk gjennom en valglov som klart favoriserte Ap, og Høyre støttet den – antakelig i tro om at den også ville hjelpe Høyre til å få ekstramandater – noe den også gjorde, men ikke i like stor grad som Ap.

Vi hadde dessuten ikke Sainte-Lagües mandatfordelings-metode den gang, vi brukte D’Hondts metode. Mange skjønte at at sistnevnte overstrømte Ap med ekstramandater, så metoden ble upopulær.  André Sainte-Laguë var blitt kjent for å ha utviklet en metode som IKKE favoriserte store partier, så hans metode var en klar kandidat for å sørge for at alle stemmer skulle være like mye verdt. Men....

En rask enighet i en korridor om delingstallet på 1.4 John Lyng (H) og Einar Gerhardsen (Ap) hadde en samtale om bondeparagrafen og styringstillegget i en korridor under den store valgordning-reformen i 1952, ble enige om et delingstall på 1.4 for å få flertall for den nye valgordningen – og det fikk de.

Man fikk altså vedtatt en metode som ikke lengre skulle favorisere de største partiene mest, ved å endre den, slik at den favorisert de største partiene mest.

Det er mye man ikke fikk sjekket grundig i en korridor i 1952, og Lyng/H visste nok ikke hvor mye mer Ap ville tjene på dette enn de selv ville, men de var i hvert fall sikret å tjene noe på en løsning som fungerte som en sperregrense for distriktsmandatene.

Det er nemlig dette ‘delingstallet’ på 1.4 som gjør at Sainte-Lagües metode fungerer som en sperregrense. I 1989 ble en ny sperregrense innført, uten at delingstallet/‘styringstillegget’ ble fjernet. Utjevningsmandat-ordningen gir kun utjevningsmandater til de som trenger det minst; de som er hardest rammet av skjevhetene i valgloven blir ikke med i beregningen, som jo er diskriminerende og urettferdig enten vi får en sperregrense på 3% eller ei. Dessuten kan de store partiene – ved å ignorere kravet om at minoriteter ikke skal diskrimineres – vedta lover som diskriminerer politiske minoriteter. Nå har det snart gått 70 år siden Gerhardsen og Lyngs lille korridoravtale, og avtalen de fikk gjennkm i 1952 har 'herjet vilt' i alle valg siden den gang, sørget for en STOR mengde ekstramandater til Ap, noen ekstramandater til Høyre, og diskriminert alle de andre. Sp fikk sin kompensasjon mange år senere, men det svært få i Ap og H vet, er at begge disse partiene ser ut til å komme til å bli overkjørt av Sp, dersom Sp holder seg på omtrent samme størrelse som Ap/H.

Hvorfor er det så få land som har 'styringstillegg'?

I 1949-stortinget som vedtok dette, hadde Ap fått 17 mandater mer enn de hadde stemmer til, mens NKP fikk 9 mandater mindre enn de hadde stemmer til – takket være andre skjevheter i valgloven.  Situasjonen er med andre ord ganske lik det den er i 2020: En ny valglov skal vedtas selv om to av de partiene som er hardest rammet av den knapt får være med å stemme - fordi de er underrepresentert av valgloven – og fordi de partiene som tjener på den er over-representert i det organet som skal bestemme hvordan vår neste valglov skal se ut: Stortinget.

Flertallet i Valglovutvalget vi at vi skal ha tre sperregrenser i stedet for to

Som kjent vil flertallet av valglovutvalgets medlemmer nå innføre enda en sperregrense, for distriktsmandatene, uten å avskaffe den eksisterende sperregrensen for distriktsmandatene (“styringstillegget”/ delingstallet på 1.4). Et flertall i valglovutvalget vil sette den ned fra 4% til 3%, men for det første er det ikke sikkert at det blir flertall i Stortinget for det (to av de partiene som rammes hardest av høy sperregrense har jo omtrent ikke stemmerett når dette skal behandles, ettersom Rødt og MDG kun fikk to mandater selv om de hadde stemmer nok til 10).  For den andre er kombinasjonen av to eller tre sperregrenser uansett uforenlig med prisnippet om at alle skal være like for loven/at alle stemmer skal være like  mye verdt.

De etablerte småpartiene kan komme til å bli enda mer massakrert enn de allerede er

Det at de små partiene i svært liten grad kommer til orde når endringer i valgloven skal vedtas (fordi de allerede er diskriminert av valgordningen og dermed omtrent ikke har mandater i det mer eller mindre folkevalgte organet som skal behandle diskrimineringen av nettopp slike partier) minner om hvordan Donald Trump vil stoppe opptellingen av stemmer. Løgnene, som mer eller mindre bevisst blir servert som forsvar for å rettferdiggjøre diskrimineringen i valgloven, eller heller ikke så langt unna de usannhetene Trump er kjent for. At FrP, grunnlagt av en rasist med uttalelser som ‘ingen stemmer til de sorte’ (selv ikke i Sør-Afrika) og som var motstander av kvinner skulle inn på Stortinget støtter de Sovjet-lignende metodene Norge bruker mot halvparten av de etablerte partiene vi har, er kanskje ikke overraskende. FrP er jo den største forkjemperen for høyere sperregrense i Norge, selv om landet vårt er viden kjent for stor forskjellsbehanling av velgere.

Men Ap, H og Sp bør snarest mulig løfte seg selv etter håret og gå inn for en valgordning der alle er like for loven, der ingen politiske minoriteter diskrimineres, og der alle har reell og helt lik grad av lik stemme rett. De bør også gå for en ordning som vil fungere bra om ti år, for da kan maktforholdet mellom partiene være svært annerledes enn den er i dag.

De må med andre ord bryte helt med all slags tankegang som har fellestrekk med hvordan man i Sovjet og andre autoritære regimer holder opposisjonelle grupper nede, og sørge for at ingen partier blir diskriminert. I likhet med Høyre kan de nemlig, ved en rekke valg framover, være helt avhengige av at småpartiene som støtter dem ikke mister mandater pga. lovene de sloss for i forrige århundre.


Les mer:

STYRINGSTILLEGGET

Styringstillegget er ikke et styringstillegg, det er en sperregrense