VALGORDNINGEN.NO

"Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter."

"Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet.

Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett...."


Norges valgordning har mer til felles med landeveisrøveri enn proporsjonal representasjon

Proporsjonal representasjon i Norge – vs. bl.a. Sverige, Danmark, Nederland, New Zealand, Brasil og Sør-Afrika 

For å sette vår forrige bloggpost i et større perspektiv:

Vi skrev nylig om at Norges mest proporsjonale valgutfall kom på 224. plass på en liste som viser en rekke valg fra ulike land - med fokus på hvor stort samsvar det er mellom valgresultatet/folkeviljen og mandatfordelingen. En rekke land gjorde det ganske bra i denne oversikten – bl.a. Danmark, Sverige og Nederland – mange land ligger over Norge på listen. Norge er LANGT fra idealet om ‘en person, en stemme’. Ikke bare er det mange som ikke har reell stemmerett i det hele tatt (fordi stemmen ikke gjør utslag på valgresultatet – det før ikke til mandater), men mange av de som fær uttelling for sin stemme gjør det i lang mindre grad en velgere som stemmer på andre partier.    

Måleenheten som brukes er den såkalte Gallagher-indeksen. Her er et eksempel fra listen: New Zealands valg i 2005. Dette kom på 71. plass. 

(Du kan lese artikkelen "Proporsjonalitet mellom 1945 og 2014 – Norge på 224. plass, men valglovutvalget vil ha enda en sperregrense" her.)

Det første ‘one man, one vote’-valget skjedde på New Zealand i 1890. Tabellen under viser at det fortsatt er høy grad av proporsjonalitet i New Zealand. Om man ser bort fra stemmene til Maoriene (som etnisk minoritet har det et fast tildelt antall mandater), var avviket lite mellom de andre partiene. 


New Zealand 2005

 Stemme-%  
 Mandat-%   
 Differanse  
41.10
41.32
-0.22
39.10
39.67
-0.57
5.72
5.79
-0.07
5.30
4.96
0.34
2.12
3.30
-1.18
2.67
2.48
0.19
1.51
1.65
-0.14
1.16
0.82
0.34
0.62
0
0.62
0.25
0
0.25
0.12
0
0.12
0.07
0
0.07
0.05
0
0.05
0.05
0
0.05
0.04
0
0.04
0.03
0
0.04
0.03
0
0.03
0.02
0
0.02
0.02
0
0.02

Det partiet som skiller seg mest ut er Maori-partiet, men det er fordi maorifolket har et fast antall representanter uavhengig av valgresultatet, så de kom litt bedre ut enn de andre.

Her er en tilsvarende liste basert på Stortingsvalget 2017 (som altså kom mye lengre ned på listen enn 2013-valget): 

Stortingsvalg-17   
Stemme-%   
 Mandat-%  
  Differanse  
27,37 %
28,99 %
+1,63 %
25,04 %
26,63 %
+1,59 %
15,19 %
15,98 %
+0,78 %
10,32 %
11,24 %
+0,92 %
6,02 %
6,51 %
+0,49 %
4,37 %
4,73 %
+0,36 %
4,20 %
4,73 %
+0,54 %
3,24 %
0,59 %
-2,65 %
2,41 %
0,59 %
-1,82 %
0,44 %

-0,44 %
0,35 %

-0,35 %
0,30 %

-0,30 %
0,19 %

-0,19 %
0,13 %

-0,13 %
0,11 %

-0,11 %
0,11 %

-0,11 %
0,08 %

-0,08 %
0,07 %

-0,07 %
0,02 %

-0,02 %
0,01 %

-0,01 %
0,01 %

-0,01 %
0,01 %

-0,01 %
0,00 %

-0,00 %
0,00 %

-0,00 %

Når Ap får et mandatillegg tilsvarende 1.63 prosentpoeng** (3 mandater for mye), og MdG får et mandattap tilsvarende 2.65 prosentpoeng (fem mandater for lite), er differansen 4,28 prosentpoeng. 

*Prosentpoeng eller prosentenhet brukes til å angi den absolutte endringen mellom to prosentverdier. For eksempel er en endring fra 16 prosent til 20 prosent en økning på 4 prosentpoeng. Samtidig er det en relativ økning på 25 prosent, siden 4 er 25 prosent av 16.  (Wikipedia)
 

** Ingen av disse partiene ville kommet inn uten sperregrense (annet en den naturlige sperregrensen på cirka. 0,6%)

Her er noen av landene som gjorde det bedre enn oss på listen: Østerrike, Belgia, Malta, Danmark, Sverige, Tyskland, Israel, Nederland, Kypros, Island,

Se også: Styringstillegget: Norge og Irak vs. resten av verden

Det største avviket mellom mandatantall og stemmeantall i New Zealand var 0.57% når partier som kom klart under den naturlige sperregrensen i New Zealand er  ikke medregnet. 6 av de 9 partiene som kom inn på Stortinget i 2017 (og som forøvrig var de eneste som kom over den naturlige sperregrensen) hadde et høyere avvik enn det dårligste tallet fra New Zealand. Ap, H, FrP og Sp, fikk alle mer enn 0.57% avvik, med Aps +1.63% og Høyres +1.39% på toppen av lista.

MdG og R hadde også et større avvik, med verdiene - 4.20% og - 2.41%. De to største partiene fikk fire mandater ekstra, MDG og R fikk tilsammen 8 mandater for lite, så dette var ikke noen ekstreme forskjeller med tanke på hvor mange valg vi har hatt hvor avvikene har vært mye større.Igjen, New Zealand hadde så 70 plasser over seg på lista, alle med bedre resultater. I 2017 var det kun Venstre som var proporsjonalt fordelt – både SV og KrF fikk et mandat for mye.

Denne tabellen viser valget som ‘vant konkurransen’: Sør-Afrika 2004 – største avviket var på 0.15%:


Sør-Afrika, 2004

  Stemme-%   

  Mandater  

 Mandat-%   

Avvik

African National Congress

69,69 %

279

69,75 %

0,06 %

Democratic Party

12,37 %

50

12,50 %

0,13 %

Inkatha Freedom Party

6,97 %

28

7,00 %

0,03 %

United Democratic Movement

2,28 %

9

2,25 %

-0,03 %

Independent Democrats

1,73 %

7

1,75 %

0,02 %

New National Party

1,65 %

7

1,75 %

0,10 %

 African Christian Democratic Party 

1,60 %

7

1,75 %

 0,15 % 

 Freedom Front +

0,89 %

4

1,00 %

0,11 %

 United Christian Democratic Party

0,75 %

3

0,75 %

-0,00 %

 Pan Africanist Congress of Azania

0,73 %

3

0,75 %

0,02 %

 Minority Front

0,35 %

2

0,50 %

0,15 %

 Azanian People's Organization

0,25 %

1

0,25 %

-0,00 %

 Christian Democratic Party

0,11 %







 National Action

0,10 %







 Peace & Justice Congress

0,10 %







 Socialist Party of Azania

0,10 %







 New Labour Party

0,09 %







 United Front

0,08 %







 The Employment Movement for SA 

0,07 %







 The Organisation Party

0,05 %







 Keep it Straight and Simple

0,04 %







 Total



 400





Dette skriver Wikipedia om valgordningen i Sør-Afrika:
"Sør-Afrika er et flerpartisystem og valgordningen er proporsjonal representasjon. Under apartheidstyret benyttet Sør-Afrika samme valgordning som Storbritannia, hvilket var flertallsvalg i enmannskretser. Etter 1994 ble de nødt til å vurdere hvilket system som best ville ivareta det differensierte og fragmenterte folkets interesser. Med så mange forskjellige grupperinger, språk og kulturer ble valget "ren" proporsjonal representasjon.[8] Med ren menes at det ikke eksisterer noen sperregrense. Dette betyr at hvis et politisk parti har nok stemmer til å få én mandat i underhuset, så vil dette også inntreffe. For at valget skal bli så proporsjonalt riktig som overhodet mulig, fungerer hele landet som en enkelt valgkrets.[8]*** Lokalvalg og nasjonalt valg sammenfaller. Siden apartheids fall har det største partiet ANC sittet med flertall (og majoritet) av stemmene, og ofte også med et konstitusjonelt flertall (det vil si 2/3 av stemmene, hvilket det kreves for å endre konstitusjonen)."

***Angående "For at valget skal bli så proporsjonalt riktig som overhodet mulig, fungerer hele landet som en enkelt valgkrets”: Det lett å kombinere det å se hele landet som en valgkrets (kun når man bergegner hvor mange mandater hvert parti skal få) med sørge for at hvert valgdistrikt får det antall mandater vi vedtar at de skal ha.


Sør-Afrikas befolking er på 59 millioner. New Zealand har, som oss, rundt 5 millioner innbyggere. Brasil, som eller ikke har sperregrense, nærmer seg 223 millioner.  Nederland, som også har kun naturlig sperregrense, har 17 millioner innbyggere. I disse landene er det altså tilsammen 304 millioner hvor innbyggerne har nær reell og lik stemmerett. Men man trenger ikke gå til  lnd uten sperregrense for å finne nær proporsjonal fordeling av mandatene: Sverige og Danmark har det også, siden ujevningsprosessen faktisk har til hensyn å stevne skjevhetene de andre elementene i valgloven skaper.

Norge? Her er selve diskusjonen om ‘ren’ proporsjonal mandafordeling avsporet av usannheter om at kan ikke kan drive med denslags, fordi da blir alt så fragmentert - og politikerne klarer ikke å styre landet uten forskjellsbehandling; de blir nemlig ikke ‘styringsdyktige’ uten all forskjellsbehandlingen i valgloven.

Se også: Verstinglandet Norge

I tillegg de til de mer enn 300 millionene (mer info senere) som lever i land med nær helt proporsjonal fordeling av mandater, er det også flere hundre millioner som lever i land med lavere sperregrense enn oss – Danmark, f.eks. - som i tillegg har en mye bedre utevningsordning enn oss. Dette vet norske politikere og valglovutvalg-medlemmer om - allikevel konkluderer mange av dem med at vi må ha en sperregrense til (se valglovutvalgets rapport), komibnert med et forslag om at sperregrensen skal settes ned til 3%. Dette de fire partiene som tjener på de demokartiske overgrepene i valgloven stoppe (Ap, H, FrP og Sp), og det er allerede sentrale krefter i disse partiene som snakker om å sette OPP sperregrensen til 5% - mest sannsynlig for å kunne kalle sperregrensen på 4% en ‘gyllen middelvei’. Det hele begynner å bli litt trumpsk.

Norge er LANGT fra idealet om ‘en person, en stemme’. Ikke bare er det mange som ikke har reell stemmerett i det hele tatt (fordi stemmen ikke gjør utslag på valgresultatet – det før ikke til mandater), men mange av de som får uttelling for sin stemme gjør det i langt mindre grad en velgere som stemmer på andre partier.   

Her er hva Europarådet sier om maksimum sperregrense:
"In well-established democracies, there should be no thresholds higher than 3 % during the parliamentary elections. It should thus be possible to express av maximum number of opinions. Excluding numerous groups of people from the right to be represented is detrimental to a democratic system. In well-established democracies, a balance has to be found between fair representation of views in the community and effectiveness in parliament and government. Kilde.
 
Se også: Det er alvorlig at et regjeringsparti vil skvise ut konkurrenter ved å endre loven og De store partiene har vedtatt regler som kan halvere stemme-innflytelsen til en fjerdedel av velgerne