De fire sperregrensene

Styringstillegget, grensene mellom fylker/valgdistrikt slik vi benytter dem i dag,  arealfaktoren og selve utjevningsmandat-ordningen fungerer alle som sperregrenser

I Norge har vi en sperregrense på 4% i forbindelse med utjevningsmandatene. Får et parti 3.999% av stemmene kan de risikere å få kun ett mandat, men får de 4% kan de få f. eks. 7 mandater. I verste fall er det kun én manglende stemme som sørger for at et parti havner under sperregrensen – noe som i seg selv dokumenterer hvor lite god denne ordningen er. Den personen som leverer stemmen som vipper tallet opp til 4% har altså en effekt tilsvarende det som skal til for å få inn 6 mandater ekstra. Effekten dobles selvsagt av det faktum at når 7 mandater kommer inn på Stortinget, må 7 andre ut – og omvendt.

Publisert 26. oktober 2018. Oppdatert 20. mars 2021

Hvor mange stemmer skal til for å få inn ett mandat på Stortinget? Det varierer. For MDG var det ved 2017-valget cirka 95000, fordi partiet ikke kom over sperregrensen. Venstre har opplevd å ikke få inn ett eneste mandat selv om de fikk 3.2% av stemmene. For Ap, H, Sp og FrP, vår politiske overklasse, har det vært nødvendig med 15-16000 stemmer for å få inn et mandat. Hvis det blir tre millioner stemmer ved 2021-valget, trenger man 17 751 stemmer, i snitt, for å få inn ett mandat (3 000 000 stemmer / 169 mandater = 17751).

 Stortingsvalg 2017
KrF
V
H
FrP
Ap
Sp
Rødt 
SV
MDG 
Sum 
 %
4,2 
4,4 
25,0 
15,2 
27,4 
10,3 
2,4 
6,0 
3,2 
98,2  
 Oppjustert %
 4,27 
 4,45 
 25,51 
 15,48 
 27,88 
 10,51 
 2,45 
 6,13 
 3,30 
100 
 Mandater (basert på lik stemmerett for alle) 
7
8
43
26
47
18
4
10
6
169
 Mandater (basert på gammel løsning) 
8
8
45
27
49
19
1
11
1
169
 Valgloven tar/gir mandater 
1
0
2
1
2
1
-3
1
-5

 Antall feilplasseringer 
1
0
2
1
2
1
3
1
5
16

Det er ikke vanskelig å innføre en ordning der man har en garanti for det antall mandater man ønsker for hvert av fylkene, og samtidig ha en mandatfordeling på landsbasis som har et 1:1 forhold mellom antall mandater som kommer inn fra hvert av partiene og hvordan velgerne har stemt. Dette er beskrevet flere andre steder på her på valgordningen.no. Men vi bruker ikke en slik metode i Norge. 

Det største hinderet for et godt valgresultat er selve valgloven, som jo har vakt internasjonal oppmerksomhet flere ganger på grunn av mangel på proporsjonalitet og det faktum at alle stemmer ikke er like mye verdt (bl.a. basert på hvilket parti man stemmer på og hvor i landet man bor)

En god valgordning forutsetter at  vi sørger for at alle distriktene blir representert på en ordentlig måte; en som er klart bedre enn den vi har dag, og kombinere dette med et 1:1 forhold mellom prosentandel stemmer til hvert parti og mandater til hvert parti. Det blir helt feil, i et nasjonalvalg, å ikke se på alle stemmene og sikre at den fløyen som får flest stemmer får flest representanter på Stortinget. Dagens ordning diskriminerer selvsagt politiske minoriteter (de fire etablerte småpartiene), men når løsningen sørger for at den fløyen som fikk flest stemmer ikke ender opp med mer makt enn den fløyen som fikk færrest stemmer, diskriminerer ordningen også flertallet av velgerne. Dersom Ap og Sp – eller H og FrP – har gode valgresultater, men småpartiene de er avhengige av støtte fra for å kunne sikre stortingsflertall rammes av f. eks. sperregrensen, arealfaktoren, fylkesgrensene eller styringstillegget, taper velgerflertallet valget.

Fylkesgrensene er også sperregrenser: et eksempel
Et samisk parti som sanker stemmer fra minst 6-7 forskjellige fylker, ville kanskje ha nok stemmer til å få inn et på Stortinget dersom vi hadde hatt en god valglov. Om det er 40 000 samer i Norge, og halvparten stemte på et sameparti, burde de fått et mandat. Et slikt mandat forutsetter nemlig at stemmetallet på landsbasis brukes som utgangspunkt for mandatfordelingen når man skal avgjøre hvor mange mandater hvert parti skal få.  Med den nåværende valgloven blir det vanskelig å få inn ett eneste mandat for et slikt parti, fordi velgerne deres ikke bor i samme fylke. De fire etablerte småpartiene (KrF, V, MDG og R) lider også under dette dette, noe som igjen kan føre til at feil fløy vinner valget. 

Se også: Fylkesgrensene er også sperregrenser

Utjevningsmandatene og arealtillegget sperrer distriktsmandater ute 
Det at alle fylker, uansett folketall, får ett utjevningsmandat har også en diskriminerende funksjon. For det første taper de folkerike fylkene på på dette, siden det øker prosenten av mandater fra distrikter der det ikke er så mange velgere. Dette kommer i tillegg til at de største fylkene allerede har gitt fra seg mandater på grunn av det såkalte arealtillegget. Og når store fylker gir fra seg 7 mandater og andre fylker får 7 ekstra, blir resultatet ikke 7, men 14 ekstrastemmer til ‘vinnerne’ av denne ordningen. Oslo og Akershus har gitt fra seg to mandater hver, og Rogaland, Hordaland og lille Vestfold har gitt fra seg ett hver. Dagens utjevningsmandat-ordning har nemlig et innbakt styringstillegg som favoriserer de store partiene. Så både sperregrensen, fylkesgrensene og styringstillegget holder politiske og andre minoriteter nede. 

I tillegg er det sånn at siden 19 av mandatene – utjevningsmandatene på Stortinget – ikke blir porporsjonalt fordelt mellom partiene (på grunn av. 1.4-faktoren; det såkalte styringstillegget eller delingstallet), vil dette forårsake enda mer fordreining av valgresultatet. Dersom siste-mandatet i et fylke kunne vært brukt til å representere distriktet, kunne distriktet blitt bedre representert enn med dagens løsning, som i en god del tilfeller sørger utjevningsmandatene fylkene sender fra seg til Stortinget består av mandater som nesten ikke har fått lokale stemmer for dette partiet. 

Når 14 av 19 utjevningsmandater i 2017 gikk til partier som endte opp med flere mandater enn stemmetallet tilsier at de skulle få, er dette det motsatte av utjevning

I 2021 blir det kanskje Kr F og Venstre som taper mest på skjevhetene i valgloven, og i 2017 var det MDG og Rødt som gjorde det. Med henholdsvis cirka 95000 og 71000 stemmer fikk de kun to mandater selv om de hadde stemmer nok til 10. På grunn av dagens utjevningsmandat-ordning har vi flere ganger sett politikere komme inn på Stortinget med bare rundt 1000 lokale stemmer eller mindre. Vi må selvsagt ha inn politikere med få velgere bak seg i tynt befolkede valgdistrikt, men vi må løse dette på best mulig måte. Mange mener at valgloven ofte har gått for en av de dårligste måtene å løse problemer på, både mht. sperregrense, utjevningsmandater og fylkesfordeling.  Utjevningsmandat-ordningen utjevner til en viss grad, men den utjevner på en måte som oppfører seg akkurat som sperregrensen og styringstillegget: den tar mandater fra småpartiene og gir ekstramandater til de store (enten de skal styre eller ei), i tillegg til å hjelpe småpartiene som er over 4%-grensen til å få flere mandater enn de ellers ville fått (men ikke nødvendigvis så mange som valgresultatet tilsier. Når 14 av 19 utjevningsmandater i 2017 gikk til partier som endte opp med flere mandater enn stemmetallet tilsier at de skulle få er dette det motsatte av utjevning,

En sideeffekt av arealtillegget
Arealtillegget – altså det at man på sett og vis gir mange ekstrastemmer til fylker hvor det er mye fjell, skog, og ubefolkede øyer (!) er på flere måter et hinder for at velgere flest skal bli proporsjonalt representert på Stortinget. Arealtillegget diskriminerer også flertallet av velgerne i de fylkene som tjener på dette tillegget. 

Arealtillegget – nordmenn flest er diskriminert

Hva er så resultatet av at disse fylkene gir fra seg minst ett mandat, og samtidig får et mandat? Svar: en underlng blanding av økt og redusert grad av demokrati. Småfylker kan som sagt få inn utjevningsmandater som skal representere dem, men som ikke har særlig mye støtte i lokalmiljøet. Både giverfylkene og mottakerfylkene rammes her (sammenlignet med om alle 169 mandater var distriktsmandater). Så - ikke bare mister fylker representanter de ideelt kunne fått inn på Stortinget om det ikke var for at ett av dem er reservert til utjevningsmandat-ordningen, men de får også inn et mandat som ikke stemmer med det lokale valgresultatet. Ikke misforstå: de kommer ikke inn et mandat fra et annet distrikt. Men de må sende et mandat til Stortinget basert på hva folk i andre distrikter ønsker. Oslo mistet f eks et Ap-mandat sist – det fikk Høyre, siden de hadde krav å utjevningsmandat. Finnmark mistet et Høyremandat, det ble tatt av en Venstrepolitiker med få stemmer i Finnmark. 

Årsaken til mange av problemene med valgloven er enkel å forklare. Loven ‘antar' at velgerne, dersom vi ikke får inn den representanten vi stemte på i vårt område, heller vil ha en annen person fra samme område – selv om hun/han kommer fra et annet parti – enn et mandat fra det partiet vi stemte på som bor et annet sted.

I tillegg har arealfaktoren også en veldig åpenbar, men ikke så ofte omtalt ulempe: den diskriminerer (i sin nåværende form) også flertallet av velgerne i de valgkretsene som får ekstramandater takket være denne ordningen. Grunnen er at arealtillegget ikke bare gir et ekstra antall mandater til visse distrikter, den gjør noe annet i tillegg – noe som ikke er nødvendig: den forskyver også det totale mandat-tallet hvert av partiene får på landsbasis. 

Arealfaktoren fungerer som en slags trøstegevinst til Senterpartiet, ettersom Ap og H allerede hadde fått flertall for en ordning som favoriserte de største partiene, enten de skulle styre landet eller ei; styringstillegget. Dette kan ende opp veldig galt for Ap og H, for med valgresultater der Sp nærmer seg samme oppslutning som Ap og H, tjener Sp både på styringstillegget, sperregrensen, fylkesgrensene og ikke minst arealtillegget. Her er forklaringen: Selv i de valgdistriktene der Sp står sterkt har de som regel ikke mer enn 50% av stemmene. Flertallet i disse valgdistriktene stemmer på et annet parti enn Sp. De er sikkert fornøyd med at deres distrikt får flere mandater enn de egentlig skulle hatt, men de vil ikke at deres favorittparti (og/eller favorittfløy) skal tape valget fordi Sp over-representeres. Det er lett å innføre en løsning der noen fylker får et mandat eller to ekstra uten at det påvirker partifordelingen på landsbasis, men det er altså ikke en slik løsning vi har. Mest sannsynlig vil den nåværende løsningen bli avskaffet når dette tas opp på Stortinget. 

Ingen fylker med få mandater bør bli representert av et parti som var blant de som fikk færrest stemmer i sitt distrikt

Forøvrig: Med nøye monitoring av hvilke velgere som er lojale, også i distriktene, og hva de kommer til å stemme på, kan man styre utfallet av noe av dette ved taktisk stemming. Dette er noe spesielt krefter på høyresiden fokuserer på, og mye av det høyreorienterte pollofpolls.no fokuserer på å samle inn den slags informasjon. 

Vi utjevne til en viss grad 
Vi må alltid 'utjevne' til en viss grad, siden vi vil sikre både at alle distriktene er representert med det antall mandater de skal ha, og alle partiene også er representert i henhold til hvor mange stemmer de får på landsbasis. Problemet med dagens valglov er at den verken sikrer partiene en proporsjonal  fordeling eller sørger for at ingen av fylkene blir unødvendig diskriminert.

En bedre løsning
Man kunne begynt med å forsikre seg om at alle fylker med få velgere fikk representanter som stemte med det lokale valgresultatet. Med få mandater fra et område er man mer utsatt enn man er i folkerike fylker. Ingen fylker med få mandater skulle noen gang bli representert av et parti som var blant de som fikk færrest stemmer i sitt distrikt – i hvert fall ikke mer enn høyst nødvendig. 

De store partiene har rett og slett vedtatt diskriminering av andre, mindre partier

Når dette er gjort, bør man sørge for at småpartiene får sine mandater fra de distriktene de står sterkest. Da slipper andre distrikter å måtte representeres av partier som har liten støtte der, og man vet at det er samsvar med hvilke fylker disse partiene har sterkest støtte fra og hvor de får sine Stortingsmandater fra. De store partiene er mindre utsatt her, fordi de har støtte i alle distrikter. Slike endringer vil ha flere gode sideeffekter, og vil forhindre at eksempelvis Finnmarkinger må representeres av partier som står svakt i Finnmark, mens partier som står sterkt der ikke blir representert.

Mangel på en lov som som sørger for at alle er like for valgloven er selvsagt det viktigste hinderet. Mange har ikke reell stemmerett i det hele tatt, fordi stemmene deres ikke har noen som helst effekt på som ender i maktposisjon. 

Årsaken til mange av problemene med valgloven er enkel å forklare. Loven ‘antar' at velgerne, dersom vi ikke får inn den representanten vi stemte på i vårt område, heller vil ha en annen person fra samme område – selv om hun/han kommer fra et annet parti – enn et mandat fra det partiet vi stemmer på som bor et annet sted.

Det største hinderet for et godt valgresultat er den norske valgordningen, som jo har vakt internasjonal oppmerksomhet flere ganger på grunn av mangel på proporsjonalitet og det faktum at alle stemmer ikke er like mye verdt (bl.a. basert på hvilket parti man stemmer på og hvor i landet man bor). Det finnes gode løsninger, brukt av andre land, på alle problemskaperne i valgloven vår – de har bare ikke blitt innført. Årsaken er at de største partiene stemmer for en løsning som favoriserer de største partiene – de store partiene har rett og slett vedtatt diskriminering av andre, mindre partier.

Tidligere i denne teksten har jeg noen ganger brukt ordet ‘sperregrense’ i en litt løs betydning, mer i betydingen ‘hinder’ enn i den en tradisjonelle betydingen av ordet. Arealfaktoren på 1.8 er ikke strengt tatt ikke en sperregrense, det er en tallformel som påvirker utfallet av valget i retning av mindre demokrati, men ikke desto mindre fungerer den som en et sperregrense som gjør det vanskeligere for andre partier enn de som favoriseres av denne ordningen å bli proporsjonalt representert. 

Klkk her for å gå til vår samleside om Sperregrensen

 

Sammensetningen i Valglovutvalget, del 1

Distriktsfordelingen av mandater blir nok endret. Her er noen flere visjoner

'Styringstillegg' og mindretallsregjering* er en usedvanlig dårlig kombinasjon

Arealtilleget: Nordmenn flest blir diskriminert

Enda en sperregrense?

Myte: “Om man ser på hele landet som et valgdistrikt, mister man distriktsmandatene"

Det er umulig å sikre grunnlovens 'Alle er like for loven' om man ikke fjerner sperregrensen helt

Viktigheten av å fjerne det såkalte styringstillegget helt